RVU 2005: Bilen er viktig i hverdagen

/ Av Liva Vågane /

87 prosent av befolkningen over 18 år har førerkort i 2005, mot 77 prosent i 1992. Fortsatt har flest menn har førerkort (92 mot 82 prosent), men kvinnene haler innpå. Den lave førerkortandelen blant kvinner skyldes i første rekke at få eldre kvinner har skaffet seg papir på at de kan kjøre bil: 84 prosent av mennene over 75 år har førerkort, men bare 35 prosent av kvinnene. Andelen kvinner over 75 år som kan kjøre bil er imidlertid nesten tredoblet siden 1992.

Det er først og fremst flere førerkort blant de eldre kvinnene som er årsak til at en større andel av befolkningen har førerkort nå enn i 1992. Det skyldes både at yngre kvinner med førerkort etter hvert erstatter dem som aldri har tatt førerkort, og at flere eldre kvinner tar førerkort.

De fleste som i dag er 40 år har førerkort, og de kommer også til å ha det når de er 70 år. Det betyr at andelen med førerkort i de eldste aldersgruppene vil øke kraftig.

I de yngste aldersgruppene har andelen som har førerkort gått ned siden 1992. Ungdom oppgir manglende behov eller dårlig råd som begrunnelse for å ikke ha førerkort. Men vi kan regne med at de skaffer seg førerkort når de får råd eller behov for det. Dette betyr at antall potensielle bilførere øker i forhold til i dag.

Figur 1: Andel som har førerkort etter kjønn og alder. RVU 1992 og RVU 2005. Prosent.

Barnefamilier har bil
Kun 13 prosent av befolkningen bor nå i husholdninger som hverken eier eller disponerer bil. Hele to av fem bor i en husholdning med minst to biler.

Det kan være dyrt å eie og bruke bil. Inntektsnivået betyr derfor mye for om man har bil. Hver tredje person som bor i husholdninger med samlet inntekt under 150 000 kroner, mangler bil. Derimot har hele 98 prosent bil i husholdninger med husholdningsinntekt på 450 000 kroner eller mer. Av disse har mer enn halvparten minst to biler.

Familiesituasjon spiller også en viktig rolle. Dersom man har barn som skal fraktes til og fra barnehage, skole eller andre aktiviteter, kan det være vanskelig å klare seg uten bil. Blant husholdninger med barn er det bare tre prosent som ikke har bil, mens over halvparten av dem har minst to biler.

Få har bil i byen
I Oslo og i andre store byer er bilholdet lavt. En av tre i Oslo bor i en husholdning uten bil, og bare en av fem har mer enn én bil. Andelen som har flere biler er høyest i områdene rundt de største byene og i mindre sentrale områder.

Tabell 1: Antall biler som husholdningen eier eller disponerer etter bosted. Prosent.
 
Forskjellene innad i Oslo er store. Skiller vi indre fra ytre bydeler, finner vi at mer enn halvparten av dem som bor i indre by ikke har bil i husholdningen, mens bare en av fem i ytre bydeler er uten bil. Bilholdet i de ytre delene av Oslo er omtrent som landsgjennomsnittet.

På landsbasis har seks prosent førerkort, men ikke bil. I hele Oslo er denne andelen 17 prosent, mens det gjelder for en av tre i de indre bydeler.

Tabell 2: Andel som ikke har bil i husholdningen, og andel som har førekort og ikke bil i utvalgte 
 
Hvorfor er bilholdet lavest i de store byene?
For det første kan man anta at det først og fremst er grupper med lavt bilhold som bor i de største byene, mange studenter, flere personer som bor alene og færre barnefamilier enn ellers i landet.

Men tall fra RVU 2005 viser at dette ikke er hele forklaringen på hvorfor bilholdet i Oslo er så lavt. I indre bydeler har hver fjerde som bor alene bil, mens nærmere halvparten av dem som bor alene i ytre bydeler har det. Bilholdet er lavere i alle familietyper i Oslo enn i landet ellers, men forskjellen er minst blant barnefamiliene. Dette kan tyde på at barnefamilier er så avhengig av bil at de faktorene som fører til at bilholdet er lavere i byene ikke spiller noen rolle.

For det andre medfører det å bo i by at det kan være vanskelig å ha og bruke bil, men også at det er enkelt å klare seg uten.

En tettbygd struktur med mye folk og mange biler skaper trafikale problemer, som rushtidstrafikk. Det kan også være vanskelige parkeringsforhold, både ved boligen og andre steder man skal besøke. Et godt kollektivtilbud, i tillegg til at avstandene mellom ulike aktiviteter ofte er så korte at det er lettvint å gå eller sykle, gjør det også enklere å klare seg uten bil i byene.

Bilen dominerer på alle typer reiser
Bilen dominerer på våre daglige reiser. Vi foretar mer enn halvparten av reisene som bilfører, og to av tre reiser foregår i bil. I gjennomsnitt reiser vi daglig drøyt 22  kilometer som bilfører og seks kilometer som passasjer. Dette utgjør til sammen tre fjerdedeler av den daglige reiselengden.

 
Figur 2: Andel som går, sykler og kjører bil på ulike reiselengder. Prosent.

Andelen som reiser som bilfører øker med økende reiselengde. De fleste går når de bare skal inntil 800 meter, men deretter velger flertallet bilen. På strekninger fra 400-700 meter foregår hele 30 prosent av reisene som bilfører.

Endel av bilreisene er altså relativt korte. Det vil umiddelbart være naturlig å tenke at disse reisene heller kunne foregått med sykkel eller til fots. I hvilken grad det vil være mulig, henger blant annet sammen med hva formålet med reisen er og om reisen er del av en lengre reisekjede med flere stopp underveis.

Flere korte blir én lang
Hvis formålet med reisen er å handle dagligvarer eller transportere barn eller andre passasjerer, kan det i mange tilfeller være vanskelig å gå eller sykle. Tabell 3 viser at slike formål er med i de fleste reisekjeder som korte reiser som bilfører er en del av.

To av tre bilførerreiser som er kortere enn én kilometer, inngår i en reisekjede der minst ett av formålene er dagligvareinnkjøp eller hente/bringe barn eller andre. Andelen med disse formålene synker med økende reiselengde, men flertallet av bilførerreisene under fem kilometer inngår i en slik kjede. Det kan forklare hvorfor bilandelen er relativt høy på de korteste reisene.

Halvparten av bilførerreisene som er kortere enn én kilometer inngår i reisekjeder som er minst tre kilometer, og rundt en fjerdedel dreier seg om reisekjeder på minst 10 kilometer.

Dette betyr at mange av de korte bilreisene bare tilsynelatende er korte, og at det derfor ikke er mulig å erstatte alle med turer til fots eller med sykkel. Har man først reist hjemmefra med bil, vil man i de fleste tilfeller ikke ha mulighet til å la bilen stå på korte reiser underveis, fordi man må ha med seg bilen hjem igjen også.

Tabell 3: Bilførerreiser på ulike reiselengder etter reisekjedens formål og lengde. Prosent 

En av tre korte bilreiser kan erstattes
De fleste bilførerreisene som er del av reisekjeder som er kortere enn fem kilometer der alle reisene har andre formål enn dagligvareinnkjøp og følge av barn eller andre, bør kunne erstattes med turer til fots eller med sykkel. For reisekjeder under to kilometer bør de fleste reiser kunne foregå med sykkel eller til fots, uavhengig av hva formålet med reisen er.
Vi kan derfor anslå at rundt hver tredje av de korteste bilreisene bør kunne erstattes. Potensialet for å gå til fots eller sykle istedenfor å kjøre er størst for de lengste av de korte reisene, for på de korteste reisene er andelen som går og sykler allerede høy. På de lengste av disse reisene forutsettes det at endel foregår med sykkel. Ved å bruke sykkel taper man lite rent tidsmessig i forhold til å bruke bil. Men om vinteren og blant eldre vil det være vanskelig å få til en slik overføring.

Referanse
Liva Vågane: Den nasjonale reisevaneundersøkelsen 2005. Bilhold og bilbruk i Norge. TØI-rapport 856/2006.