Universell utforming: Gjeldende lovverk ikke godt nok

Tigjengelighet til kollektive transportsystemer innebærer at hele reisekjeden er tilgjengelig og forståelig for alle. Foto: Are Wormnes

Av Siv.ing. Aud Tennøy er Forsker II på Transportøkonomisk institutt

TØI har nylig publisert en rapport som beskriver og diskuterer politikk, lovverk og andre virkemidler for bedring av tilgjengeligheten til kollektivsystemene i de nordiske landene. Rapporten beskriver kort ca. 100 dokumenter som omfatter politikkdokumenter, handlingsplaner og strategier, lovverk (lover, bestemmelser, reguleringer, håndbøker med mer) og andre virkemidler (prisreduksjoner, økonomiske insentiver, budsjettkrav, spesialtransport, strategiske planer, trening etc.) i EU og de nordiske landene. Status for arbeidet med nasjonale transportplanleggere, også med tanke på data nødvendig for personer med nedsatt funksjonsevne, er også inkludert.

På bakgrunn av denne informasjonen er status og hovedutfordringer knyttet til politikk og lovgiving for bedring av tilgjengeligheten til de kollektive transportsystemene beskrevet og diskutert.

Oppdragsgiver var Vegdirektoratet, som skal bruke resultatene i et pågående arbeid for å utvikle nordiske indikatorer for tilgjengelighet til kollektive transportsystemet.

Tilgjengelige, kollektive transportsystemer innebærer her at hele reisekjeden er tilgjengelig for alle, også dem med nedsatt bevegelse, syn, hørsel, forståelse, samt allergikere og astmatikere.

Vegbasert kollektivtransport er hovedfokus, men jernbane er også inkludert. Arbeidet omhandler i hovedsak ordinær kollektivtransport, ikke spesialtransport.

Omfattende spørreskjema
Hoveddatakilden i arbeidet var et omfattende spørreskjema som ble besvart av departementene med ansvar for kollektivtransport i de nordiske landene. Skjemaet var utarbeidet og sendt ut i forbindelse med EU-prosjektet Euro Access, som TØI også er involvert i. I tillegg ble det utarbeidet og sendt ut et mindre spørreskjema som omhandlet nasjonale reiseplanleggere. Tidligere undersøkelser og generell litteratur ble brukt for bakgrunnsinformasjon og for kryss-sjekking og komplettering av data.

Utvikling i EU
EUs handlingsplan: “Equal opportunities for people with disabilities: A European Action Plan” (Commission of the European Communities 2003) sees som EUs viktigste politikkdokument på dette feltet.

EU har implementert en rekke direktiver og reguleringer som har betydning for tilgjengelig kollektivtransport på 2000-tallet. Dette gjelder blant annet bussdirektivet (2001/85/EC) og direktivet om interoperabilitet på intereuropeiske høyhastighets jernbanesystemer (2004/50/EC), men også innkjøpsdirektivene (2004/17/EC) og (2004/18/EC) som krever at universell utforming skal spesifiseres som krav ved offentlige innkjøp, om mulig.

Alle respondentene var da også enige i at EU har stor innflytelse på utviklingen av lovverket på dette feltet i deres land.

Viktige politikkdokumenter
Alle de nordiske landene har, eller er i ferd med å utvikle, politikkdokumenter og handlingsplaner for bedring av tilgjengeligheten til kollektive transportsystemer. Tilnærming, dybde og fokus varierer. Den finske tilgjengelighetsstrategien og det tilhørende forskningsprogrammet ELSA (Ministry of Transport and Communications 2003) og den norske Regjeringens handlingsplan for økt tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne (Arbeids- og sosialdepartementet og Miljøverndepartementet 2004) er eksempler på slike politikkdokumenter. Målsettinger og krav om universell utforming eller tilgjengelighet for alle er inkludert i de nasjonale transportplanene i Sverige, Island og Norge.

Tilgjengelige kollektive transportsystemer sees i alle politikkdokumentene som et virkemiddel for å bidra til at alle, så langt som mulig, skal kunne leve selvstendig, arbeide og studere, ha en aktiv fritid, møte andre mennesker – være integrert i samfunnet. Politikkdokumentene har i all hovedsak fokus på tilgjengelighet for alle eller universell utforming, og på at hele reisen skal være tilgjengelig.

Lovverket i de nordiske landene
Krav om tilgjengelighet til de kollektive transportsystemene er inkorporert i lovverkene i de nordiske landene på mangfoldig vis. I Finland og Sverige er rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevnes inkludert i grunnlovene. Norge er i ferd med å utvikle en antidiskrimineringslov som også inkluderer tilgjengelighet til kollektive transportmidler. Alle landene har plan- og bygningslovgivning som krever tilgjengelighet til og i nye bygninger og anlegg.

Alle landene, unntatt Norge, har lover og regler som krever at samfunnet skal tilby transporttjenester for alvorlig funksjonshemmede som ikke kan benytte ordinær kollektivtransport. Dette er organisert på annet vis i Norge. Sverige, Finland og Danmark har lover som setter krav til at transportoperatører og/eller myndigheter skal ta hensyn til behovene til personer med nedsatt funksjonsevne ved planlegging og organisering av kollektivtransporttilbudet.

EUs bussdirektiv (EU Directive 2001/85/EC) for busser klasse I er implementert i de nasjonale lovverkene i alle landene, men bare Sverige ser ut til å ha implementert krav for busser klasse II og III. EU-direktivet, og de nordiske implementeringene av dette, fokuserer i all hovedsak på bevegelseshemmede, særlig rullestolbrukere.

Standarder og retningslinjer
Standarder og retningslinjer er viktige deler av lovgivingen. De fleste landene har for eksempel detaljerte retningslinjer til plan- og bygningslovgivingen, også når det gjelder tilgjengelighet. Alle landene har også retningslinjer eller håndbøker for tilgjengelige kjøretøyer og for utforming av veger og gater, som beskriver hva som skal til for at disse skal være tilgjengelige. Vegdirektoratet ferdigstiller i disse dager en ny versjon av Håndbok 017 Veg- og gateutforming. Ifølge forhåndsomtalen stiller den nye håndboken krav som skal gjøre alle gater, veger, bussholdeplasser etc., utformet i henhold til håndboken, universelt utformet.

Andre virkemidler
Alle de nordiske landene har systemer for prisreduksjon for personer med nedsatt funksjonsevne, og alle har systemer for spesialtransport for personer med alvorlige funksjonshemminger. Budsjettkrav og/ eller økonomiske insentiver for å bedre tilgjengeligheten til kollektivtransportsystemene, brukes i alle landene.

Alle landene har en eller annen form for opplæring av sjåfører og annet servicepersonell mtp. funksjonshemmede passasjerers behov, men dette er ikke gjennomført på systematisk vis, og man kan ikke gå ut fra at de fleste sjåfører har fått slik opplæring. Alle tilbyr planleggere, ingeniører, arkitekter, transportplanleggere etc. opplæring i universell utforming i en eller annen form.

Nasjonale reiseplanleggere
Nasjonale reiseplanleggere defineres som internettsider som viser hele kollektivtilbudet i landet, både lokalt, regionalt og nasjonalt. Vår undersøkelse viser at alle landene, unntatt Island, mener å ha fungerende, nasjonale reiseplanleggere. Systemene er fortsatt under utvikling, og det gjenstår fortsatt en hel del før de kan sies å være gode nok eller heldekkende.

Status og utfordringer
I diskusjonen om status og hovedutfordringer var det logisk å spørre om gjeldende politikk og lovverk sikrer at de kollektive transportsystemene er tilgjengelige for alle, om politikk og lovverk er ”godt nok”. Og hvis ikke – hva er hovedutfordringene?

I diskusjonen tok vi utgangspunkt i at politikk og lovverk må kreve eller sikre at de kollektive transportsystemene er tilgjengelige for alle eller universelt utformede, og at hele reisen må være tilgjengelig.  (ellers kommer man jo ikke frem) om man skal definere politikk og lovverk som ”godt nok”.

Vi fant at idealene og forståelsene av problemstillingen beveger seg i retning av tilgjengelighet for alle/universell utforming, spesielt i politikkdokumentene, men dagens lovverk og regelverk har mer fokus på noen grupper (bevegelseshemmede) enn på andre.

Når det gjelder ”hele reisen” er kjøretøy og stasjoner/holdeplasser bedre dekket i dagens lovverk enn informasjon, reisen til/fra stasjon eller holdeplass og billettsystemet. Det er likevel langt frem før lovverket sikrer tilgjengelighet for alle grupper på alle kjøretøy og på stasjoner og holdeplasser.

Lov- og regelverket forholder seg i hovedsak til bygging og innkjøp, men en rekke andre aspekter er også viktige og nyttige om man skal oppnå et kollektivt transportsystem som er tilgjengelig for alle. Bl.a .kan det å bringe inn personell som kan hjelpe og assistere de reisende kan være viktig og nyttig, spesielt på større stasjoner og terminaler.

Finnene har utarbeidet SuRaKu-kort, som beskriver hvordan det offentlige rom skal planlegges, designes, bygges, driftes og vedlikeholdes for å være tilgjengelig for alle. Uten godt nok drift og vedlikehold kan tilgjengeligheten til de kollektive transportsystemene aldri bli god. Her er det mye som gjenstår.

Det er også nødvendig med tiltak ut over hva som kan legges inn i lov- og regelverk, om vesentlige forbedringer skal oppnås. Her kan det norske BRA-programmet være et godt eksempel på tiltak som kan bidra til forbedringer.

Referanser
Arbeids- og sosialdepartementet og Miljøverndepartementet (2004): Regjeringens handlingsplan for økt tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne. Plan for universell utforming innen viktige samfunnsområder. Oslo. http://www.regjeringen.no/nb/dep/md/dok/rapporter_planer/planer/2004/T-1440-Regjerningens-handlingsplan-for-okt-tilgjengelighet-for-personer-med-nedsatt-funksjonsevne.html?id=443451

Commission of the European Communities (2003): Equal opportunities for people with disabilities: A European Action Plan. http://europa.eu/scadplus/leg/en/cha/c11414.htm

EC (2001): White Paper on European Transport Policy for 2010: a time to decide. Luxembourg. http://ec.europa.eu/transport/white_paper/documents/doc/lb_texte_complet_en.pdf

Ministry of Transport and Communications (2003): Towards accessible transport. Accessibility Strategy of the Ministry of Transport and Communications. Helsinki. http://www.elsa.fi/strategia/pdf/strategy_english.pdf

Tennøy, Aud og Jan Usterud Hanssen (2007): Policies, legal frameworks and other means for improving accessibility of public transport systems in the Nordic countries. TØI report 926/2007. www.toi.no

Tennøy, Aud og Merethe Dotterud Leiren (2008): Accessible Public Transport: A view of Europe today – policies, laws and guidelines. Delivery 1 to the Euro Access project. www.toi.no or www.euro-access.org/