Du er her

TEMPO-Konferansen "Policy change for sustainable transport"

Vanskelig vei fram mot karbonfri mobilitet

Transportaktivitet er fremdeles fullstendig fossil, det vil si mer enn 95 prosent karbonbasert. Mens klimagassutslippene i andre sektorer går ned, fortsetter klimagassutslippene fra transport å øke. En klimapolitisk kursendring synes uomgjengelig nødvendig.

Venn tipset!

Din venn har blitt sendt en e-post om denne artikkelen.

Tips en venn

Vibeke Nenseth er forskningsleder og Lasse Fridstrøm er instituttsjef ved Transportøkonomisk institutt (TØI).

AV VIBEKE NENSETH OG LASSE FRIDSTRØM

Men hvilke muligheter har vi for å få til politisk innovasjon for en karbonfri mobilitet? Hvilke scenarioer kan vi se for oss framover? En bærekraftig klode med 2 milliarder biler? Eller et «post-car society»? En hypermobilitet bare for de få?

Eller en «lokal bærekraft» der ikke bare maten, men også vi igjen blir kortreiste? Kanskje kan det digitale selvbetjeningssamfunnet redde oss – med nye former for kollektive transportløsninger som blir elektronisk organisert og digitalt kommunisert som nye nedlastbare apps på mobilen? Hvilke politiske og institusjonelle mekanismer har vi til rådighet for å få klimahensyn integrert i alle sektorer? Dreier det seg om individuelle atferdsendringer eller kollektive systemendringer? Hvor lang tid skal det ta? Hvor lang tid har vi?

I det hele tatt: har vi mest grunn til å være pessimistiske eller optimistiske?

Innspill fra mange hold
Dette var spørsmål som ble reist på den store TEMPO-konferansen som nylig ble arrangert i CIENS Forum i Oslo med framtredende samfunnsvitenskapelige transport- og miljøforskere. Presentasjonene er tilgjengelige på www.transportmiljo.no

Teknologiske løsninger står sentralt på transportfeltet – nye kjøretøyer, alternative drivstoff eller «smarte» transportløsninger. Samtidig virker transportsektoren spesielt teknologisk fastlåst – vi forflytter oss fremdeles hovedsakelig rundt i privateide, ettonns oljebaserte stålkonstruksjoner som brukes uhyre ineffektivt og tar mye plass. Og politisk er det mange steder selvoppfyllende transportgenererende «predict-and-provide»-løsninger som fremdeles gjør seg gjeldende. Samfunnsvitenskapelig innsikt kan forklare hvordan slike teknologiske, politiske og institusjonelle «lockins » kan overkommes.

John Urry (t.v.), konferansens første keynote speaker, «ser mørkt på mulighetene for at mobiliteten kan opprettholdes på dagens nivå,» skriver artikkelforfatterne. En av dem, TØIs instituttsjef Lasse Fridstrøm, takker her Urry for foredraget. Foto: F. Dahl.

På konferansen var sosiologen John Urry opptatt av å se at det er selve «the car system» som står for fall, ikke minst begrunnet i en stadig tiltakende oljekrise. Han ser for seg en storstilt deprivatisering av bilen, til fordel for hybride former for privat-kollektivt organiserte transporttjenester – men ser mørkt på mulighetene for at mobiliteten kan opprettholdes på dagens nivå.

Systemteoretikeren Jan Rotmans er opptatt av «transformative change for sustainable mobility», og varsler et snarlig vendepunkt mot et nytt mobilitetsparadigme basert på fundamentale strukturelle og sosiokulturelle endringer (økonomiske, institusjonelle, i fysisk infrastruktur; i normer, verdier og sosial praksis).

Statsviterne Annica Kronsell og William M. Lafferty peker på dagens politiske systems utilstrekkelighet, men konkluderer noe ulikt når det gjelder løsninger. Der Kronsell tar til orde for økt demokratisk deltakelse og deliberasjon, er Lafferty opptatt av en tiltakende dysfunksjonalitet i vestlige demokratiers møte med bærekraftutfordringene.

Samfunns- og planforskerne Karolina Isaksson, Angela Hull og Ralph Bühler presenterte mer eller mindre løfterike planleggings- og bypolitiske grep og virkemidler: som for eksempel innføringen av trengselsskatt i Stockholm, og tyske byers slående satsing på miljøvennlig mobilitet.

Økonomene Petri Tapio og Gerardo Marletto er opptatt av makroendringer: Tapio av mulige tendenser til frakobling, i form av dekarbonisering, av transportutslipp fra økonomisk vekst; mens Marletto peker på nødvendigheten av fundamentale, institusjonelle endringer i selve det overnasjonale «car regime». Med andre ord et perspektiv som langt på vei sluttet ringen, med sammenfall med konferansens første keynote speaker, John Urry.

Bred enighet om at veivalg må til
For TEMPO-prosjektet var et viktig formål med konferansen i en tidlig fase å få impulser utenfra, ikke denne gang å presentere egen forskning. Til tross for ulike utgangspunkter og perspektiver, viste presentasjonene og diskusjonene at det er en utstrakt enighet om at vi må foreta noen veivalg fram mot en karbonfri mobilitet.

Det er ikke gitt at det er oljekrise som tvinger endringene fram – minst to av foredragsholderne minnet oss om at det ikke var mangel på steiner som gjorde slutt på steinalderen. Tilgangen på olje fra «ukonvensjonelle» kilder, dvs. tjæresand og oljeskifer, er så rikelig at det vil gå lang tid før knappheten på olje i seg selv tvinger fram andre løsninger.

Det synes også hevet over tvil at endringene må være omfattende og strukturelle – og dreie seg om samfunnsmessige transformasjoner, ikke om enkeltaktører og enkelttiltak. Men som det nederlandske «transition governance»-perspektivet understreker, er det mer snakk om evolusjon enn revolusjon. For systemskifter kan til tider være temmelig tilforlatelige, slik Urry eksempelvis siterer den amerikanske futurologen Buckminster Fuller, «You never change anything by fighting the existing reality. To change something, build a new model that makes the existing model obsolete».

Informasjonsrik underholdning …
Et «infotainment»-høydepunkt på konferansen var utvilsomt Dan Sperlings foredrag: «Beyond 2 Billion Cars. The California Policy Model for Transforming Transportation», ikke minst på grunn av Youtube-snutten der han blir intervjuet av Jon Stewart på hans Daily Show (se http://www.thedailyshow.com/watch/wed-february-11-2009/daniel-sperling). Om Dan Sperling, se for øvrig TEMPO-spalten på side 23.

For å løse konflikten transport-klima: Hva ville du begynne med?

Under den nylige TEMPO-konferansen i Oslo (se ovenstående artikkel) fremkom det mange tanker om mulige løsninger på konflikten transport-klima. Men hvis nettopp du kunne bestemme, hvordan skulle vi da straks gå i gang for å løse den?

Samferdsel trakk fire av konferansedeltagerne til side, én for én, og ba dem svare på sparket.

Jan Rotmans, Professor, Director, Dutch Research Institute for Transitions (DRIFT), Erasmus University, Rotterdam:

«Først og fremst ville jeg promotore elektrisk transport.»
Han presiserer at han i utgangspunktet har Europa i tankene, at han har både biler og andre transportmidler – som sykkel, tog og trikk for øyet – og at han forutsetter annen elektrisitet enn den som kommer fra kullkraftverk, eksempelvis vindkraft og solkraft.
Dernest ville Rotmans satse på mentalitetsendring.
«I mitt land er to tredjedeler av bilturer på under fem kilometer,» sier han for å illustrere hva han mener, og om bilkjøringen tilføyer han: «Folk gjør det fordi de er vant til det.»

 

John Urry, Distinguished Professor, Department of Sociology, Centre for Mobilities Research, Lancaster University:

«Ett budskap ville være at dette dreier seg om det kanskje viktigste spørsmålet mennesket står overfor med tanke på dets fortsatte eksistens her på jorden,» innleder Urry, og han fortsetter:
«Vi må bevege oss over i et sett av lavkarbonsystemer; det må skje i dag, ikke om 10 eller 20 eller 30 år.»
«Det trolig beste enkelttiltaket ville være å implementere en infrastruktur for lading av el-kjøretøyer på alle gatehjørner og alle P-plasser i flest mulig land.»

Erling Sæther, inntil nylig viseadm. direktør i Schenker AS, under konferansen representant for Logistikk- og Transportindustriens Landsforening:

«Jet ville fulgt fempunktsprogrammet til Dan Sperling for det er i grove trekk identisk med mitt, det jeg presenterte her på konferansen,» innleder Sæther.
(Sperling, en av konferansedeltagerne, har et program som går på ulike tiltak for å tilskynde bruken av lavutslippskjøretøyer samt på å forbedre kollektivtransporten og dermed begrense bilbruken.)
«Det er ikke jernbanen som skal redde klimaet, det er bilene; med dem kan det gjøres mye for at de skal bli mindre klimafiendtlige. Det er nemlig bilen som er problemet – og en del av løsningen,» sier Sæther.

Aud Tennøy, forsker II ved Transportøkonomisk institutt (TØI), Oslo, og stipendiat ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB), Ås.

«Dersom målet er å redusere klimagassutslipp fra transport, ville jeg ha kuttet ut all veibygging og brukt pengene på å forbedre tilbudet til kollektivtrafikanter, gående og syklende,» sier Tennøy, som tilføyer:
«Jeg ville også sørget for at ny arealutvikling foregikk som fortetting, og i biluavhengige lokaliteter.»

DEBATTREGLER I SAMFERDSEL
Har du synspunkter på denne saken, så kom gjerne med dem her i kommentarfeltet! Det du skriver vil i de fleste sammenhenger fremstå som mer interessant og troverdig dersom du skriver under fullt navn. Hold deg til saken, vis respekt og raushet overfor andre og deres meninger. Husk at det du skriver kan bli lest av mange!

Ytringer som inneholder trusler eller annen form for sjikane, vil bli fjernet.

Vennlig hilsen
Samferdsel-redaksjonen

comments powered by Disqus

Ansvarlig redaktør:  Kommunikasjonssjef Harald Aas, E-post: ha@toi.no  |  Personvern

Designet og utviklet av CoreTrek AS