Du er her

Dagens støyregelverk: Mye skrik og lite ull?

Støy er i dag det miljøproblemet som plager flest personer i Norge. Myndighetene har et ambisiøst mål om at støyplagene skal reduseres med 25 prosent innen 2010. Med dagens regelverk og satsing vil man imidlertid ikke være i nærheten, av å nå et slikt mål, konkluderer en forskningsrapport fra TØI og Miljøakustikk AS.

Venn tipset!

Din venn har blitt sendt en e-post om denne artikkelen.

Tips en venn

Av Marika Kolbentvedt, Tor Lerstang, Eyjolf Osmundsen

Både levekårundersøkelser og lokale miljøundersøkelser dokumenterer at støy er det miljøproblem som i dag plager flest personer i Norge. SFT har beregnet at er ca 1,3 mill personer i Norge utsatt for støynivåer over 50 dBA døgnekvivalent støynivå og at ca 600.000 personer er plaget av støy. Regjering og Storting har tatt dette alvorlig og har som mål at utendørs støyplage i Norge skal reduseres med 25% innen 2010. Spørsmålet er om målet vil bli nådd?

Transportøkonomisk institutt (TØI) og Miljøakustikk AS har på oppdrag for Miljøverndepartementet gjennomført en undersøkelse som viser de mange utfordringer vi står overfor i støyarbeidet og som også peker på viktige tiltaksområder. Arbeidet omfatter en vurdering av gjeldende støyregelverk og dagens praksis i kommuner, fylker og enkelte statlige aktører når det gjelder å ivareta hensynet til støy.

Arbeidet omfattet en landsdekkende spørreskjemaundersøkelse hos fylkeslegene og fylkesmannens miljøvernavdelinger, konkret vurdering av støyhensyn i kommune- og detaljplanlegging, i konsekvensutredninger og utslippssaker, innsigelser etter plan- og bygningsloven og behandling av støy i Nasjonal transportplan. Samlet dekker dette virkemidler som skal ivareta miljøhensyn, som viser målkonflikter og som representerer store miljøutfordringer.

Støyregelverket er ikke godt nok
Det ikke tatt et samlet grep om de styringsvirkemidler som trengs for å sikre en prioritering av støyhensyn. Regelverket har i dag bare bindende støykrav (byggeforskriftene og grenseverdiforskriften) knyttet til innendørs støynivå, se tabell 1. For utendørs støy fins det bare anbefalinger i retningslinjer og veiledninger. De ulike deler av regelverket er kommet til ulike tidspunkter og er derfor komplekst og fragmentert – med ulike bestemmelser for forskjellige støykilder. Dette gjør det vanskelig å se helheten på støyområdet for de som skal håndtere støy i praksis.

De anbefalte grenseverdiene i tabellen får ikke juridisk kraft uten at dette konkret vurderes og vedtas som en planbestemmelse etter plan- og bygningslovens § 26. For å få dette til må det være en stor grad av bevissthet omkring støy som et problem og den som behandler arealplanene må ha kunnskap om støyregelverket, anbefalte grenseverdier og virkninger av støy.

De verste problemene – som gjelder få - vil trolig bli håndtert
Det eneste område der vi fant et klart målrettet og systematisk arbeid med støyproblemene gjelder oppfølging av grenseverdiforskriften fra 1997. Forskriften med veiledning har klare krav til høyeste tillatte støybelastning innendørs i eksisterende områder, tiltakshavernes ansvar, og for når ulike oppgaver og tiltak skal være gjennomført. En gjennomgang av hvordan støy er håndtert i NTP-sammenheng, tyder på at i forskriftens krav vil bli fulgt opp for veg- og jernbanetransport. I en sektor med et godt utbygd planapparat fra sentralt til lokalt nivå, og med gode rutiner for sentral veiledning og regional oppfølging, vil klare mål, krav og tidsfrister bli fulgt.

Også andre tiltakshavere følger opp forskriftens krav og det er gitt få dispensasjoner. Samtidig er tiltaksfristen først i 2005, og flere søknader om dispensasjon kan trolig ventes. Grenseverdiforskriften gjelder dessuten bare innendørs støy. Den har lite ambisiøse grenseverdier og vil kun bedre situasjonen for en liten andel av de støyplagede. For veg og bane vil antall sterkt støyplagede reduseres med ca 9 % fra 95.600 til 87.200 personer. For å nå den nasjonale målsettingen må fokus og ressursbruk nå legges på løpende planlegging og saksbehandling i kommuner, fylker og statlige organer.

Støy er lite fokusert i kommunal planlegging
Anbefalte grenseverdier får ikke juridisk kraft uten at dette konkret vurderes og vedtas som planbestemmelse, noe som forutsetter at kommuner og tiltakshavere erkjenner at støy er et problem. I dag ser det ikke ut til at kommuner eller regionale myndigheter legger sterk nok vekt på å bruke arealplanleggingen etter plan- og bygningsloven (pbl) som et virkemiddel til å forebygge støyproblemer eller til å håndtere konflikter mellom støy og andre hensyn. Aktørene følger regelverkets formalkrav, men følger ikke opp støyhensyn i praksis. Fylkesmennenes miljøvernavdelinger mener at kommunenes innsats er utilfredstillende, men har ikke selv klart å prioritere sitt ansvar for å veilede og føre tilsyn med kommunenes støyarbeid.

Kommunene omtaler sjelden støy i overordnede planer og forutsetter normalt at dette skal behandles detaljplaner. Men heller ikke her utformes forpliktende støykrav tilpasset den aktuelle situasjonen. Man nøyer seg ofte med en generell henvisning til Miljøverndepartementets retningslinjer (T 8/79) med anbefalinger om vegtrafikkstøy uten at støy realitetsvurderes. Videre oppfølging forutsettes å skje i byggesaker.

I KU-saker behandles støy på et relativt generelt nivå og i relasjon til ulike avbøtende tiltak. KU-behandling grunnet støyproblemer utløses dessuten bare ved svært store tiltak. For at støy skal bli vurdert i vanlige plan- og byggesaker, som det er flest av, må kommunen eller tiltakshaver erkjenne at støy kan bli et problem.

Konflikter vedrørende støyhensyn er en viktig grunn for innsigelser, men Miljøverndepartementets avgjørelser i slike saker, gir flere eksempler på at støyhensyn har måttet vike. De største utfordringene er knyttet til fortetting av sentrumsområder, utbygging langs trafikkerte veger og lokalisering av støyende industri nær boliger, institusjoner og friluftsarealer. Hensynet til støy kommer blant annet i konflikt med kravet til en langsiktig samordning mellom transport og utbygging med sikte på å begrense transportomfanget, jfr RPR for samordnet areal- og transportplanlegging.

En vanlig strategi i konfliktsaker er altså at behandlingen av støyproblemer skyves til byggesaksnivået. Byggeforskriftenes krav ser i hovedsak ut til å bli fulgt – i hvert fall i byggherrenes søknader, kontrollplaner og ferdigmeldinger. De kommunale myndigheters tilsyns- og kontrollansvar blir imidlertid i liten grad ivaretatt gjennom systematiske stikkprøver og kontroller.

Slik arbeidet med støy i dag foregår, er det lite trolig at arbeidet med kommunale planer og konsekvensutredninger etter pbl vil bidra vesentlig til at det nasjonale målet om reduksjon av den samlede støyplagen utendørs vil bli nådd. Tvert imot står vi trolig i fare for å få en økning i antallet støyplagede personer. Strategien med å skyve støyproblemene nedover i plan- og byggesakshierarkiet er uforpliktende og er bare funksjonelt bare når det gjelder innendørs støy og for de støyproblemer kan håndteres med støyisolering og lignende tiltak.

Manglende kapasitet og kompetanse
Nesten alle med ansvar for støyspørsmål har dette som en deltidsoppgave. At kommunene ikke har kapasitet til å følge opp kommunehelsetjenesteloven kan bidra til å forklare den manglende prioritering av støyhensyn. I henhold til denne loven skal helsetjenesten ha oversikt over miljøforhold som kan ha betydning for folks helse og sørge for at problemer blir rettet opp. Den skal også gi råd til andre kommunale myndigheter om miljørettet helsevern.

Heller ikke fylkeslegene, som har det overordnete ansvar for å føre tilsyn med kommunehelsetjenestene, ivaretar sine oppgaver fullt ut. Kun to av seksten fylkesleger fører tilsyn, og da bare med enkelte av kommunene i sitt fylke. I gjennomsnitt bruker fylkeslegene rundt et ukeverk i løpet av et år på støyrelaterte saker.

Begrensede ressurser til arbeidet med støysaker, mangel på tid og et mangelfullt opplæringstilbud medfører at den enkelte ikke kan utvikle nok kompetanse på området. Kommunene savner derfor mer informasjon i en brukervennlig form tilpasset den enkelte kommunes behov. Fylkeslegene og miljøvernavdelingene driver lite generell kunnskapsformidling. og det finnes få faglige fora som gir støtte i arbeidet.

Innsatsen må forbedres
Undersøkelsen peker på en rekke tiltak som vil kunne bidra til et mer effektivt støyarbeid. Blant annet foreslås følgende:
· Utarbeide en samlet forskrift og veiledning for all støybehandling etter pbl og presisere hva slags retningslinjer og bestemmelser som er aktuelle å bruke i kommune- og detaljplaner og formidle gode eksempler på dette
· Gi et bedre grunnlag for avveininger og løsninger særlig i fortettings- og utbyggingssaker i sentrale byområder, bl a i tilknytning til revisjonen av RPR for samordnet areal- og transportplanlegging.
· Gjennomføre mer omfattende verifiserende kontroller av støyforhold i byggesaker og i saker etter kommunehelsetjenesteloven.
· Revidere kriteriene for å kreve konsekvensutredning (KU) etter plan- og bygningsloven med utgangspunkt i støy som vesentlig forurensning etter KU-forskriftene.
· Styrke kunnskapsformidling og faglige nettverk og utvikle et målrettet etterutdanningstilbud til alle de ulike profesjonene som har støy som en del av sitt arbeidsområde.
· Sette av mer ressurser til det forebyggende støyarbeidet, slik at fagmyndighetene kan følge opp sine veilednings- og tilsynsoppgaver.

En hovedgrunn til at støyhensyn settes til side ligger selvsagt i at støy ikke er satt høyt nok på dagsordenen. Folk dør ikke av støy og man får ikke kreft av støy. At man ikke får sove om natten, at arbeids- og konsentrasjonsevnen svekkes, at barns læring forstyrres og at sosialt samvær og daglige trivsel reduseres blir opplagt ikke tatt alvorlig nok i etater, fylker og kommuner. Skal det nasjonale støymålet nås, må en nå ta et nasjonalt ansvar for tiltak som kan øke den politiske og administrative fokus på støy som et alvorlig lokalt miljøproblem. Spesielt bør det forebyggende støyarbeidet i plan- og byggesaksbehandlingen styrkes.

Kilde: : Marika Kolbentvedt, Tor Lerstang, Eyjolf Osmundsen, Astrid Helene Amundsen: Mye skrik og lite ull? Dagens støyregelverk i praksis TØI rapport 546/2001

DEBATTREGLER I SAMFERDSEL
Har du synspunkter på denne saken, så kom gjerne med dem her i kommentarfeltet! Det du skriver vil i de fleste sammenhenger fremstå som mer interessant og troverdig dersom du skriver under fullt navn. Hold deg til saken, vis respekt og raushet overfor andre og deres meninger. Husk at det du skriver kan bli lest av mange!

Ytringer som inneholder trusler eller annen form for sjikane, vil bli fjernet.

Vennlig hilsen
Samferdsel-redaksjonen

comments powered by Disqus

  • Tweets

Bunnbilde
SAMFERDSEL, TØI
Gaustadalléen 21,
0349 Oslo.
Telefon: 22 57 38 00
Telefaks: 22 60 92 00

PÅ VEIEN
I LUFTEN
PÅ SKINNER
PÅ SJØEN
TRANSPORT
REISELIV
MILJØ
TEKNOLOGI

ARKIV
AKTUELT
ANNONSERE

TØI
DEBATT
KONTAKT OSS
OM OSS

 

Ansvarlig redaktør: Flemming Dahl. Mobiltelefon: 986 255 96. Epost: fda@toi.no  |  Personvern

Designet og utviklet av CoreTrek AS