Du er her

Videokonferanser: Gir begrenset nedgang i reiseaktiviteten

Åtte av 10 bedrifter hadde som mål å redusere reisekostnadene da de investerte i videokonferanseutstyr, men bare en av 10 bedrifter klarte å oppnå dette i betydelig grad. Den største gevinsten ved bruk av videokonferanser er snarere mer effektive beslutningsprosesser enn kutt i reiseaktiviteten, viser en ny undersøkelse utført ved TØI.

Venn tipset!

Din venn har blitt sendt en e-post om denne artikkelen.

Tips en venn

Av Jon Martin Denstadli

Videokonferanser var av mange spådd å få store virkninger på næringslivets reisevirksomhet. Møter via telenettet skulle både spare tid og kostnader, og behovet for å møtes ansikt til ansikt ville avta. Så langt har dette ikke slått til. En undersøkelse som TØI og Telenor FoU gjennomførte i 1998 viste at videomøter i liten grad hadde erstattet reiser, men at det i hovedsak tjente som et supplement til personlig kontakt (Denstadli og Haukeland 1999, Jakobsen og Julsrud 1998). Tilsvarende erfaringer har man trukket i andre land.

Dette kan ha endret seg de senere årene, både som følge av mer erfarne videokonferansebrukere, og at man er inne i en økonomisk lavkonjunktur hvor næringslivet legger vekt på å redusere kostnader. Vinteren 2003 gjennomførte TØI derfor en oppfølging av undersøkelsen fra 1998. Prosjektet ble finansiert gjennom Samferdsels­departementets POT-program (Program for overordnet samferdselsforskning).

Flere brukere
Det foreligger ingen nøyaktige tall på utbredelsen av videokonferanser. Fram til starten av 1990-tallet viste næringslivet liten interesse for videokonferanser, men reduserte priser på kjøp og bruk av utstyr og økt fokus på kostnader og tidsbruk, bidro til at salget økte kraftig fra midten av 1990-tallet.

Også de senere årene har salget av videokonferanser økt, og nye brukere er kommet til. I 1998 oppga 20 prosent av de spurte at de benyttet videokonferanser. Tilsvarende andel i dag er 29 prosent. Dette er imidlertid ikke representative tall, ettersom deler av utvalget ble trukket fra bransjer hvor man på forhånd visste at utbredelsen var høy. Videre består utvalget av bedrifter med minst 20 ansatte, noe som også bidrar til at man finner flere brukere her enn hva man generelt kan forvente. Tallene illustrerer imidlertid at veksten har vært betydelig de siste fem årene.

Mindre bedrifter kommer til
Det har åpnet seg nye brukergrupper for videokonferanser. Mens dette tidligere var en kommunikasjonskanal som først og fremst ble benyttet av store selskaper, har mindre bedrifter etter hvert fått øynene opp for videokonferanser. Hver tredje bedrift som har tatt i bruk videokonferanser etter 1998 har under 50 årsverk, og 55 prosent har under 100 årsverk.

Dette har påvirket bruken av videokonferanser. I takt med at mindre bedrifter tar i bruk mediet, har kunder blitt et viktigere kontaktpunkt. 40 prosent oppgir nå at de bruker videokonferanser i kundekontakten, mot 27 prosent i 1998.

Fortsatt domineres imidlertid den daglige bruken av møter mellom enheter tilknyttet samme konsern hvor det utveksles rutinemessig informasjon. Lederne er den største brukergruppen. Man kan derfor fortsatt hevde at bruken av videokonferanser er lite utviklet i den forstand at den omfatter relativt få brukere, formål og kontakt­punkter.

Tre av fire er fornøyd
Næringslivet har positive holdninger til video­konferanser. Dette gjelder også bedrifter som i dag ikke gjør bruk av teknologien.

Mange ”ikke-brukere” har tro på videokonferanser som et tids­besparende hjelpemiddel, og selv når disse vurderer påstanden ”Videokonferanser passer ikke vår bedrift”, er det bare en av tre som sier seg enig i dette. Dette alene tilsier at det fortsatt er et potensial for å øke bruken av video­konferanser i norske bedrifter.

Blant dagens brukere er tre av fire fornøyd med hva de har fått ut av tjenesten. Det er spesielt de tidsbesparende effektene brukerne legger vekt på. Nær sagt alle har erfart at de ved bruk av videokonferanser har spart tid, i første rekke i form av mer effektive beslutningsprosesser og raskere informasjons­overføringer, og i mindre grad i form av kutt i reiseaktiviteten.

Reiser er uerstattelig
Mange opplever tjenestereiser som en belastning, både i forhold til familien og arbeids­situasjonen. 63 prosent er helt eller delvis enig i påstanden om at tjeneste­reiser er belastende i forhold til arbeids­situasjonen, og andelen øker ytterligere når man vurderer tjenestereiser opp mot familiære forhold.

Påkjenningen som reiseaktiviteten fører med seg er naturlig nok en funksjon av reiseomfanget, men store deler av næringslivet har svært høy reiseaktivitet, over 100 reisedøgn i året er ikke uvanlig (Denstadli 1998).

Ulempene ved reisen kommer i konflikt med nærings­livets behov for utadrettet kontakt. Mange av bedriftene i denne under­søkelsen har erfart økt reiseaktivitet de senere årene. Personlig kontakt er grunn­steinen i nærings­livets kommunikasjon og er vanskelig å erstatte. Tre av fire mener at personlig kontakt er uerstattelig, og dette gjør det vanskelig å erstatte reiser med videokonferanser.

10 prosent har erfart sterk reduksjon i reiseomfanget
Reduksjon av reisekostnadene er likevel et av de viktigste motivene for å ta i bruk videokonferanser. Åtte av 10 bedrifter oppgir at de hadde mål om å redusere reisekostnadene da de investerte i videokonferanseutstyr. Resultatene fra undersøkelsen viser imidlertid at et flertall ikke har fått til dette. Anslagsvis er det drøyt 40 prosent som i noen grad har klart å erstatte reiser med videokonferanser, men andelen som har erfart betydelig substitusjon er langt lavere, kun 10 prosent.

Noe av substitusjons­effekten vil ”spises opp” ved at videokonferanser i enkelte tilfeller også kan generere reiser. 10 prosent av brukerne mener at videokonferanser skaper behov for å møtes ansikt til ansikt. Den reisegenererende effekten er likevel vesentlig mindre enn substitusjonsvirkningen.

Tendenser mot større substitusjonsvirkning
Resultatene indikerer sterkere substitusjonsvirkning i 2003 enn for fem år tilbake (tabell 1).[1] Dette gjelder både andelen som har klart å erstatte noe reisevirksomhet, og andelen som har erstattet store deler av reisene. I årets undersøkelse sier 14 prosent at de har hatt stor grad av måloppnåelse når det gjelder å redusere reisekostnader gjennom videokonferansebruk, og ni prosent sier seg helt enig i påstanden om at ”Videokonferanser har erstattet store deler av vår reisevirksomhet”. Tilsvarende andeler for fem år tilbake var henholdsvis ni og tre prosent.

Tabell 1: Substitusjonsvirkninger i 1998 og 2003

Andel som har erfart
noe substitusjon

Andel som har erfart
stor substitusjon

1998

2003

1998

2003

1. Har oppnådd mål om å redusere
    reisekostnader via videokonf.


26


30


9


14

2. Videokonf. har erstattet store    deler av  vår reisevirksomhet


21


27


3


9

Spørsmålet er om dette er starten på en langsiktig trend, eller om det er en temporær effekt av den økonomiske lavkonjunkturen man er inne i. Tidligere undersøkelser har vist at deler av forretningsreisemarkedet er konjunkturutsatt, spesielt gjelder dette kurs- og konferansemarkedet. Dette er imidlertid et marked som ikke har noen vesentlig skjæringsflate mot videokonferanser.

I dag skjer bruken av videokonferanser hoved­sakelig mellom enheter tilknyttet samme konsern. Her har videokonferanser utvilsomt erstattet noe reisevirksomhet. Foreløpige tall fra Avinors reisevaneundersøkelse på fly understøtter også dette. I første tertial 1998 ble det foretatt anslagsvis 150.000 bedriftsinterne reiser i Norge. Første tertial 2003 var omfanget knapt 100.000 reiser. Det er rimelig å anta at deler av denne nedgangen skyldes bruk av videokonferanser.

Det er også grunn for å hevde at det her er tale om en forholdsvis permanent overføringseffekt, dvs at man ikke nødvendigvis vil få flere bedriftsinterne reiser dersom økonomien snur. Men bedre økonomi vil åpne for større reiseaktivitet på andre områder, for eksempel som følge av økt kundekontakt, flere kurs/konferanser etc.

Konklusjon
Bruken av videokonferanser vil fortsatt øke. Bedrifter som anvender teknologien i dag oppgir at de vil øke bruken i årene som kommer, og nye brukere vil komme til. Det er grunn til å anta at de mest kommunikasjons­intensive bedriftene allerede benytter videokonferanser, slik at de nye brukerne relativt sett vil være mer marginale, både med hensyn til videokonferanse­bruk og reiser.

Resultatene fra disse undersøkelsene tyder på at effekten av videokonferanser på næringslivets reiser er forholdsvis liten. Det er den økonomiske situasjonen som hovedsakelig styrer utviklingen i dette markedet. Også i tiden fremover vil videokonferanser i all hovedsak tjene som et supplement til personlig kontakt, og stå som et selvstendig kommunikasjonsmedium som vil bidra til å øke kommunikasjons­intensiteten i næringslivet ytterligere.

I løpet av de siste 20 årene har det blitt foretatt beregninger som har vært svært optimistiske hva gjelder mulighetene for å erstatte reiser med videokonferanser. Det er grunn til å tro at teknologioptimisme og teknologideterminisme har skapt større forventninger til substitusjonseffekter enn hva som er realistisk å forvente. Også internasjonalt har troen på at teleteknologi kan erstatte store deler av arbeidslivets reiser blitt mindre (f eks Button og Maggi 1995, Mokhtarian 1998, NERA 2000). Informasjons- og kommunikasjonsteknologi er først og fremst med på å øke fleksibiliteten i arbeidslivet med hensyn til når, hvor og hvordan man kan arbeide.

Om undersøkelsen
Undersøkelsen ble gjennomført som postalt intervju med økonomi­ansvarlige i 563 bedrifter, hvorav 164 benyttet videokonferanser. Svarprosenten var 45. Utvalget i årets undersøkelse ble trukket fra de samme bransjene som i 1998, noe som gir muligheter for å studere utviklingstrekk i utbredelse og bruk av videokonferanser.

Man må være oppmerksom på at spørsmålene om substitusjonsvirkninger krever stor innsikt i bedriftens reisemønster og bruk av videokonferanser. Imidlertid må man forvente at økonomiledere på generelt grunnlag er i stand til å vurdere disse spørsmålene, og at svarene gir et rimelig godt bilde av situasjonen.

Referanser
Button, K. og R. Maggi (1995)
Videoconferencing and its implications for transport: an Anglo-Swiss perspective. Transport Reviews. Vol. 15 (1), 59-75.

Denstadli, J.M. og J.V. Haukeland (1999)
Videokonferanser – en ny møteplass for næringslivet? TØI-rapport 426/99.

Denstadli, J.M. (1998)
Reiser og kommunikasjon i yrkessammenheng. Eksempelstudier av tre norske bedrifter. TØI-rapport 411/98.

Jakobsen, M.H. og T.E. Julsrud (1998)
Kriterier for aksept av videokonferanser i norske bedrifter: en kvalitativ forstudie. Rapport 27/98. Telenor FoU, Kjeller.

Mokhtarian, P. (1998)
A synthetic approach to estimating the impacts of telecommuting on travel. Urban Studies. Vol. 35 (2), 214-241.

NERA (2000)
The Role of Technology in Reducing Travel Demands and Traffic Congestion. London, National Economic Research Associates (NERA)

[1] Forskjellene er ikke statistisk signifikante. Cellestørrelsene er imidlertid små. I 1998 var det bare 65 brukere som ga svar på (1), og 69 som ga svar på (2).

 

DEBATTREGLER I SAMFERDSEL
Har du synspunkter på denne saken, så kom gjerne med dem her i kommentarfeltet! Det du skriver vil i de fleste sammenhenger fremstå som mer interessant og troverdig dersom du skriver under fullt navn. Hold deg til saken, vis respekt og raushet overfor andre og deres meninger. Husk at det du skriver kan bli lest av mange!

Ytringer som inneholder trusler eller annen form for sjikane, vil bli fjernet.

Vennlig hilsen
Samferdsel-redaksjonen

comments powered by Disqus

Ansvarlig redaktør:  Kommunikasjonssjef Harald Aas, E-post: ha@toi.no  |  Personvern

Designet og utviklet av CoreTrek AS