På stasjonsområdene for tog og buss i Hamar og Lillestrøm har vi – på oppdrag fra Deltasenteret – fulgt og intervjuet 16 personer med ulike typer funksjonsnedsettelser og møtt minst 16 ulike utfordringer når vi har beveget oss inne på stasjonsområdene.

Til tross for ulike behov for hva som kunne gjøre reisen til en bedre opplevelse, hadde våre informanter én ting felles: Alle ønsker forutsigbarhet.

Uforutsigbarhet skapes av mangel på enhetlig design og vedlikehold. Vi vi noterte oss blant annet:

• Én god informasjonsskjerm er ikke nok for å gi en god opplevelse av hele stasjonsområdet.
• Heis er ikke et godt tiltak dersom dørene lukker seg før man har rukket å komme inn i heisen.
• Informasjon over høyttalere er ikke til hjelp dersom lyden er av dårlig kvalitet.
• Ledelinjen fungerer ikke når man plasserer et reklameskilt på den.
• Trinnfrie løsninger er ikke gode dersom man har balanseproblemer og stigningsforholdene gjør deg redd for å falle.

Hva som kan gjøres …

Et samarbeid mellom sentrale aktører om et enhetlig design på stasjonsområder for alle kollektive reisemidler kan bidra til å etablere felles prinsipper for universelle løsninger på alle stasjonsområder.

Et godt tiltak kan være felles prinsipper for hvor informasjon bør plasseres, standardisering av betalingsløsninger og tilgjengelighet for HC-toaletter, like kontrastfarger på inngangsdører og bruk av felles fargekoder på viktige fasiliteter som toaletter, viktige møtepunkter eller informasjonsskranker. Holdeplasser bør også merkes godt, slik at det blir lettere å orientere seg og finne frem til riktig holdeplass.

Vår studie viser at enkelttiltak for brukergrupper ikke nødvendigvis løser utfordringer knyttet til universell utforming. Universell utforming må også handle om et sammenhengende system med gjenkjennbare løsninger. Det er nødvendig å konkretisere og klargjøre hvilke løsninger for universell utforming som gir funksjonelle stasjonsområder og få en felles forståelse blant planleggere og brukere for hva som er godt nok.

Tilknytter kollektivtransport til belastninger

Våre informanter syntes ikke de fysiske omgivelsene i seg selv var mest utfordrende, derimot ga de uttrykk for at de vegrer seg for å benytte kollektivtransport på grunn av uforutsigbarheten de opplever når de reiser, dette til tross for at de alle hadde erfaring med å reise kollektivt (Krogstad og Skartland, 2016).

Tidligere forskning viser at totalbelastningen ved å reise med kollektivtransport kan være en avgjørende faktor for at personer med nedsatte funksjonsevner ikke ønsker å reise kollektivt – og at usikkerhet knyttet til ukjente situasjoner kan være en del av denne totalbelastningen (Aarhaug og Øksenholt, 2015).

Tilfeldig og lite systematisk

Tiltak som skulle bedre tilgjengeligheten og bidra til en universell utforming av stasjonsområdene ble generelt oppfattet som tilfeldig og lite systematisk plassert.

Mangel på vedlikehold og misforståelser, rundt bruken av universelle tiltak, blant ansatte på stasjonsområdene bidro til at tiltak for universell utforming fungerte dårligere enn de burde. For eksempel skapte reklame og avisstativer fysiske hindringer for de reisende. Det var også en mangel på koordinering mellom informasjons- og orienteringssystemer for buss og tog på stasjonsområdene.

Ulike funksjonsnedsettelser, ulike utfordringer

Personer med ulike funksjonsnedsettelser opplever ulike utfordringer.

Synshemmede er gruppen som har flest utfordringer på stasjonsområdene. Denne gruppens utfordringer er i størst grad knyttet til informasjonssystemer og orienteringsmuligheter.

Synshemmede er generelt sårbare for uforutsette endringer i omgivelsene og hindringer i gangveier, våre følgeundersøkelser viste at drift og vedlikehold av stasjonsområder kan bidra til at det skapes slike uforutsette hindringer. 

Personer med kognitive vansker har ofte problemer med å sortere sanseinntrykk og orientere seg. Derfor kan ledelinjer, kontraster og andre tiltak etterspurt av synshemmede være nyttige også for dem.

Det viktigste for informantene våre var enhetlige prinsipper for informasjon og orientering.

Hørselshemmede møtte hovedsakelig utfordringer knyttet til informasjon, spesielt i avvikssituasjoner med buss for tog. En annen utfordring for hørselshemmede er dårlig akustikk og ubehagelig støy som følge av dårlige høyttalere og harde flater på stasjonsområdene.

Flere etterlyste en skjerm hvor man kan lese viktige beskjeder til de reisende, alternativt at   merknadsfeltet på eksisterende skjermer i større grad blir brukt.

Informantene med nedsatt bevegelsesevne opplevde i størst grad utfordringer knyttet til fysiske forhold, drift og vedlikehold, utendørs vedlikehold på vinterstid og informasjon. Stigningsforhold og trengsel er vanskelig for personer med balanseproblemer, mens personer i rullestol har bekymringer tilknyttet trinnfri av- og påstigning. 

Informasjonssystemet er stort sett lesbart for personer med nedsatt bevegelsesevne, men enkelte ønsker seg større informasjonsskjermer. Lave billettautomater var utfordrende for personer med balansevansker og for svaksynte. Personer i begge grupper fikk trøbbel da de måtte bøye seg langt ned for å lese på skjermen, men samtidig fungerte høyden på disse automatene godt for rullestolbrukere.

Sammenfallende og motstridende ønsker

Personer i ulike grupper funksjonshemminger har både sammenfallende og motstridende ønsker når det gjelder stasjonsområder.

Et eksempel på sammenfallende ønsker er at både hørselshemmede og personer med kognitive vansker synes at det er vanskelig å orientere seg i områder med mye trafikk og støy.

Et eksempel på motstridende ønsker er at synshemmede har behov for skilting og billettering i hodehøyde, mens personer i rullestol synes det er fint med høy plassering av skjermer for å kunne se informasjonen til tross for trengsel, og lave billettautomater.

Veldig bra – noen steder …

Hamar og Lillestrøm stasjonsområder har begge et buss- og togtilbud hvor togstasjonen og busstasjonen ligger i tilknytning til hverandre. Lillestrøm stasjonsområde er et modernisert terminalbygg, mens Hamar stasjonsområde bærer preg av å være eldre og mye mer slitt enn Lillestrøm stasjon.

Samtidig hadde stasjonene til felles at det var gjort tiltak som var svært gode på noen deler av stasjonsområdene. Tiltakene var til dels tilfeldig plassert og uten sammenheng med et helhetlig system på stasjonsområdet.

Det gjorde at kontrasten mellom den nyere stasjonen, Lillestrøm, og den eldre stasjonen, Hamar, ble opplevd som mindre enn først forventet. Stasjonsområdene hadde kvalitetsforskjeller når det kom til informasjonssystemet og muligheter for orientering, men også på grunn av den fysiske utformingen av stasjonene og driften av dem.

Både på Hamar og Lillestrøm stasjon var det, på grunn av uklare informasjons og orienteringssystemer, ikke intuitivt for alle hvordan man skulle komme seg fra togstasjonen til bussterminalen, men de fleste informantene var godt kjent med de delene av stasjonsområdet de besøkte til vanlig.

For eksempel reiste en av våre svaksynte informanter daglig på Lillestrøm togstasjon, vedkommende hadde lært seg en rute mellom sine perronger. Da vi ønsket å forflytte oss videre mot bussterminalen, var det derimot umulig for vedkommende å finne døren, til tross for at personen fulgte ledelinjer i steingulvet. Vi måtte stoppe vedkommende før personen gikk inn i glassveggen ved siden av døren.

Alle etterspør forutsigbarhet

For mange personer med nedsatt funksjonsevne er det å planlegge reisen et hjelpemiddel for å unngå overraskelser. Ulike måter å organisere stasjonsområder på gjør at brukerne til en viss grad må opptre som problemløsere når de ankommer et nytt stasjonsområde.

I ulike stasjonsbygninger (selv om de ligger i umiddelbar nærhet til hverandre) vil de måtte forholde seg til ulike systemer for ledelinjer, ulike løsninger for auditiv informasjon og informasjonstavler, eller nye måter å finne og komme seg inn på toalettet. Det kan gjøre at barrieren mot å reise til nye stasjonsområder oppleves som ekstra stor.

«Trine» var slagrammet. Etter at hun fikk slag opplevde hun at det ble vanskelig å skille ut sanseinntrykk. Alle lyder, bokstaver, farger og stemmer traff hennes sanseapparat samtidig, og det var umulig å sortere dem. Det var også vanskelig å orientere seg, hukommelsen var ikke like god som den hadde vært. Å konsentrere seg om én ting om gangen var plutselig blitt umulig. For hennes hjerne hadde reklameskiltet for pølser blitt like viktig å følge med på som skiltene til tog-perrongene.

På grunn av det ble spesielt stasjonsområder slitsomme å oppholde seg i. «Trine» mente at det aller beste ville vært om alle stasjonsområdene var like, som i McDonald’s-restauranter. Da ville man alltid visst hvor toalettet var, hvor man kunne kjøpe billetter og finne frem til dit man skulle.

Selv om vi ikke liker å innrømme det, er det kjent for de fleste av oss at det finnes variasjoner i utformingen av McDonald’s-restauranter, men de fleste av oss er nok også enige i at en McDonald’s-restaurant har et tydelig markert informasjonsområde, en synlig betjening og en forutsigbar meny.

Mangel på et helhetlig system bidrar til flere uforutsigbare hendelser for den reisende. Gode enkelttiltak kan miste sitt bidrag til den universelle utformingen av et stasjonsområde når det ikke er en del av en helhet, eller når det skjer en svikt innenfor drift og vedlikehold.

Tabellen nedenfor gir en oversikt over utfordringene våre informanter opplevde på stasjonsområdene.

Kilder:
Øksenholt K., Aarhaug J, (2015) Kollektivtransport for personer med nedsatt funksjonsevne, erfaringer fra ikke-brukere. TØI-rapport 1433/2015

Krogstad JR., Skartland E-G, (2016) Universell utforming av stasjonsområder – erfaringer fra brukerne. TØI rapport 1470/2016