Everybody knows - om å forske på det selvfølgelige

Hvorfor skal det brukes store ressurser på å forske på noe «alle» tror de vet? Det er imidlertid ikke det samme å tro eller å anta, som å vite.

Fem av TØIs forskere skrev her på Samferdsels nettsider nylig om det «alle» vet om sykling, nemlig at noen sykler fortere enn andre, og «alle» vet hvem de er, de som sykler fortest og oppfattes som en trussel mot oss andre som også ferdes der ute – på to eller fire hjul, eller til fots.

At artikler om noe «alle» vet blir lest av mange, har vi sett flere eksempler på her på Samferdsels nettsider. Spesielt når det dreier seg om kollektivtrafikk eller sykkel.

NOEN EKSEMPLER:

• Så fort sykler folk i Oslo
• En sporvogn til besvær
• Hva som får trafikanter til å endre reisemiddel
• En mulig sykkelløsning

Det viser seg også i kommentarfeltene – stort sett i form av fornuftige, gjennomtenkte, engasjerte innlegg. Men engasjementet blant leserne viser også at behovet for mer eksakt kunnskap er stort.

Når forskerne har sjekket hvor fort 720 Oslo-syklister tråkket på 56 130 turer som de tilbakela i løpet av noen vårmåneder i 2016, er det en gigantisk kunnskapsbase som er skaffet til veie.

Nå kan endelig planleggerne konstruere et sykkelveinett som er tilpasset dem som skal bruke det. For nå vet de faktisk hvordan folk sykler. De trenger ikke lenger basere seg på tro eller antagelser, men på viten – også kalt kunnskap.

Det er grunnlaget for å kunne ta kunnskapsbaserte avgjørelser.

Vi kan le av at det brukes store ressurser på å forske på noe «alle» vet. Men når vi skal bruke 7,8 milliarder kroner bare på sykkelekspressveier frem til 2028, er det et poeng å vite hvordan pengene best kan gjøre nytte for seg.

Likevel er det noe som skurrer i mine ører når jeg stadig får høre hvilken fremtredende rolle sykkelen er tiltenkt for fremtidens transportavvikling i byene våre. Norge er, som «alle» vet, fortsatt et land med fire årstider og mange bakker. Hvordan syklistene forholder seg til årstidene og til været i sin alminnelighet, sier ikke TØIs undersøkelse mye om.

Det er vel grunn til å anta at det er noen ulikheter i sykkelbruken mellom vinter og sommer, mellom Kristiansand og Tromsø eller mellom Bergen og Oslo.

Oslo-undersøkelsen gir ingen kunnskap om annet enn det som ble undersøkt. Men likevel, det må da være nyttig å vite hva som skjer når forholdene legges til rette for å sykle fort, når det bør sykles sakte, når det må forseres bratte bakker, hvem som sykler når og hvor osv. Dette er ikke kunnskap bare om Oslo-syklismen. Dette er kunnskap som må ligge i bunnen når det planlegges ny fremkommelighet for syklister, uansett hvor det er.

Men dersom det faktisk blir slik at ekspressveier ryddes for snø og grus hele året, og sammenhengende sykkeltraséer gjennom byene ikke blokkeres av parkerte biler – hva har vi da glemt?

Vinteren?

Vinterstid må vi fortsatt leve med lokale veier som ikke brøytes og som også syklister må forsere for å komme seg frem til bar asfalt. Vi må leve med at noen dager, spesielt vinterstid, kan være veldig utrivelige, sure og kalde og at mange da heller velger andre fremkomstmidler enn sykkelen.

Jeg ser det på en sykkelteller som jeg passerer hver dag på vei til jobben. På gufne høst- og vinterdager kan den, etter at rushtiden er unnagjort, ha registrert at bare ned mot 50 syklister har passert. På en fin sommerdag kan antallet komme opp i over 700 på dette stedet på samme tidspunkt. Det overrasker ikke meg.

At vær og føre påvirker syklelysten, er jo noe «alle» vet.

Så jeg sier som forskerne pleier å si når de er ferdige med sine prosjekter: Her må det forskes mer!