Bedre å være død enn å sitte i bilkø?

I en artikkel i 1994 spurte Ezra Hauer om det var bedre å være død enn å sitte i bilkø.

Bakgrunnen for at han spurte om det, var at han hadde oppdaget at verdien av en ekstra levetime, beregnet på grunnlag av verdien av å forebygge et dødsfall i trafikken, var lavere enn verdien av å spare en time reisetid.

Han argumenterte for at dette var feil og gjorde enhver slik økonomisk verdsetting av liv og tid forkastelig.

Verdsetting i Norge

Hvordan står det til i Norge? I 2014 var et unngått dødsfall i trafikken verdsatt til 35,4 millioner kroner, ifølge Statens vegvesens håndbok V712, konsekvensanalyser. I 2018 var verdien redusert til 30 millioner kroner. Håndboken gir ingen forklaring på denne endringen.

Helseøkonom Ivar Sønbø Kristiansen har beregnet at i gjennomsnitt 42,3 leveår går tapt ved et dødsfall i trafikken. Det tilsvarer, skuddår medregnet, 370801,8 tapte levetimer. Verdien av en tapt levetime blir da: 30 000 000/370 801,8 = 80,9 kroner.

Verdien av en spart reisetime med bil varierer etter reisehensikt. Den er mellom 169 og 449 kroner per time. Gjennomsnittlig verdi, vektet etter reisehensiktsfordeling, er 236 kroner per persontime.

Det er følgelig mer verdifullt å spare en time i trafikken enn å leve en time lenger. Kan dette stemme?

Verdier er subjektive

Det finnes ingen «riktige» verdier på liv og tid. Alle slike verdier, slik de beregnes i verdsettingsstudier, er subjektive og uttrykk for individuelle preferanser.

Slik sett gir det ikke mening å spørre om en verdi av et reddet liv i trafikken på 30 millioner kroner er for høy eller for lav. Det er heller ikke noe grunnlag for å si at en verdi av en spart reisetime på 236 kroner er feilaktig.

Det finnes ingen riktig verdi; det finnes ikke en fasit der vi kan slå opp for å se om vi har regnet riktig. Slik sett henger alle verdsettinger i luften og har ikke fast grunn under seg.

Ikke desto mindre betyr dagens verdsettinger av liv og tid i Norge at det er bedre å være død enn å sitte i bilkø. I en bilkø «taper» du 236 kroner per time. I en kiste er «tapet» bare 80,9 kroner per time.

Dette kan da ikke stemme. Det må da være bedre å være i live – uansett hva du bruker tiden til – enn å sitte i bilkø. Hvis ikke, kan du jo tilbringe hele livet i bilkø, hvis det er det mest verdifulle du kan bruke din tid til.

Teori om tidsverdi

Økonomisk teori om tidsverdi er i utgangspunktet såre enkel og har ett lettfattelig hovedresultat: Hvis du fordeler din tid optimalt (det vil si slik du aller helst vil) mellom ulike anvendelser, er grensenytten (= nytten av den siste tidsenheten, for eksempel det siste minuttet) av all tidsbruk den samme.

Hvis vi uttrykker (grense)nytten av å bruke tid til noe i penger, har følgelig all tidsbruk samme verdi. Altså: søvn = spising = jobbing = trening = sosialt samvær = handling = tenkepauser = 250 kroner per time.

Tankegangen bak dette enkle resultatet er at vi søker å fordele vår tid mellom ulike aktiviteter slik at vi får mest ut av den – slik at nytten blir maksimert, som en økonom ville si.

Av dette følger at grensenytten av siste tidsenhet brukt til en aktivitet må ha samme verdi i alle aktiviteter. Hvis ikke, kunne vi oppnå høyere nytte ved å endre fordelingen av tidsbruk mellom aktiviteter.

Praksis er noe annet

I praksis har ikke all tidsbruk samme verdi og vi velger ikke fritt hvor mye tid vi skal bruke til ulike ting. Et visst minimum må brukes til søvn og spising enten vi vil eller ikke.

Når spart reisetid i trafikken har så høy verdi, er det fordi aktiviteten oppleves som lite verdifull: det har stor verdi å bruke mindre tid i trafikken. Da får vi mer tid til noe vi liker bedre å gjøre.

Men av det følger at tid brukt til noe annet må ha høyere verdi enn tid brukt i trafikken. Altså må verdien av en levetime være minst like høy som den mest verdifulle sparte reisetimen, som er 449 kroner.

Hvis den sparte reisetiden ikke kan brukes til noe som minst har så høy verdi, er det ikke noe poeng å spare reisetiden.

Liv er lavt verdsatt

For noen år siden hadde Norge den høyeste verdien i Europa av å unngå et dødsfall i trafikken. Slik er det ikke lenger. Ja, selv om vi sammenligner dagens verdsetting med resultatene av den norske verdsettingsstudien i 2010, er verdien lav.

Figur 1 viser 66 anslag på verdien av å redde et liv i trafikken som er beregnet på grunnlag av verdsettingsstudien i 2010.

Verdien som ble anbefalt i 2010, 30 millioner kroner, er den femte laveste av de 66 anslagene i figur 1. Det store flertall viser høyere verdier. Medianverdien, som deler de 66 anslagene akkurat på midten, slik at halvparten er høyere og halvparten er lavere, er omkring 130 millioner kroner.

Den store variasjonen i verdier viser for øvrig tydelig at det er vanskelig å finne en bestemt verdi av liv som vi kan hevde er den eneste riktige og faglig best begrunnede.

Det er selvfølgelig nedslående for dem som tror at det finnes en slik verdi. Men fordelen er at det gir oss frihet til å velge. Det er ikke urimelig å velge medianverdien. Den kan betraktes som den mest representative verdien.

Intern konsistens i verdsettinger

Alle virkninger av samferdselstiltak kan uttrykkes i tid. Man sparer reisetid eller får lengre reisetid. Man unngår ulykker og oppnår dermed flere leveår med god helse. Mindre forurensing gir færre dødsfall og mindre helsetap – igjen snakker vi om en gevinst i leveår og kvaliteten på leveårene.

Figur 1: 66 anslag på verdien av å unngå et dødsfall i trafikken beregnet på grunnlag av verdsettingsstudien i 2010

Det enkleste og mest konsistente, er at enhver tidsbruk – ethvert leveår – har samme verdi. Vi trenger bare en verdi – verdien av et leveår. Men den kan vi verdsette alle virkninger som ikke har markedspris. Ønsker man en finere inndeling, kan leveårene kvalitetsjusteres. Det finnes anerkjente metoder for å gjøre det.

Det er vanskelig å forstå og enda vanskeligere å godta at en ekstra levetime skal være mindre verd enn en spart time i trafikken.