eCall – langsom marsj mot raskere hjelp

Av Egil Bovim Forfatteren er direktør i Nasjonalt kompetansesenter for helsetjenestens kommunikasjonsberedskap, KoKom, og prosjektleder for eCall forprosjekt i Norge

eCall er et av initiativene innen eSafety, et EU-initiativ som retter seg mot bruk av IKT for å bedre trafikksikkerheten. Enkelt forklart vil kjøretøyene få installert en telefon som vil ringe det europeiske nødnummeret, 112, når ulykken er ute. Det vil opprettes en taleforbindelse med nødsentralen, og et definert sett med data vil bli oversendt samtidig. Datasettet inneholder informasjon om kjøretøyet (VIN-koden, Vehicle Identification Number), kjøretøyets posisjon og kjøreretning før ulykken inntraff, og informasjon om hva som har skjedd, for eksempel om kollisjonsputen er utløst. 

Mange uenige aktører
Noe av utfordringen med eCall er at det er nødvendig med samspill mellom et betydelig antall aktører for å få implementert programmet på europeisk nivå. Det er forutsatt at en bil som har utstyr for eCall vil kalle opp den nødsentralen som dekker det området den befinner seg i, hvor som helst i Europa. For at nødsentralene i Hammerfest og Barcelona skal kunne motta oppkallet med data og tale og forstå det som mottas, kreves et betydelig standardiseringsarbeid. Bilprodusentene må bli enige om en felles måte å presentere dataene på og hvilken informasjon som et minstekrav skal overføres. Ikke overraskende er det her en betydelig meningsforskjell mellom produsentene av eksklusive biler og produsenter som satser på breddemarkedet. Et eksempel er informasjon om spente sikkerhetsseler. Dette vil gi en indikasjon på hvor mange passasjerer det er i bilen, men biler i lavere prisklasser har i mange tilfeller ikke sensorer som registrerer om selen er festet, i alle fall ikke i baksetet.

Hvordan datainformasjonen fra bilen skal overføres til nødsentralen, er et annet diskusjonstema. Mens produsenter av biler i øvre prisklasse ikke har særlig betenkeligheter med å montere inn en telefon, ønsker andre å begrense selve installasjonen i bilen til å omfatte utstyr for prosessering av data, deretter kan en Bluetooth-modul overføre dataene til førerens mobiltelefon som så foretar oppringingen til nødsentralen. Fra norsk side har vi stilt oss negative til denne løsningen. Det vil nok være mange som glemmer å aktivere Bluetooth-modulen når de setter seg i bilen, og som kjent medfører aktivisering av Bluetooth at telefonens batterikapasitet reduseres drastisk.

Teleoperatørene må også bli enige om hvordan de skal forholde seg til eCall. De ser ingen markedsgevinst i å ha telefoner i alle biler, telefoner som typisk bare skal komme med i høyden ett oppkall i løpet av bilens totale levetid. Dette har medført en diskusjon om telefonen skal ha SIM-kort, eller ei. Mens det i Norge er mulig å ringe 112 fra en telefon uten SIM-kort, er dette ikke tilfelle i endel andre land. En telefon med SIM-kort vil hele tiden sjekke om den har forbindelse, og når den flyttes fra et område til et annet, knytter den seg hele tiden opp mot den senderen som har best kontakt. 200 millioner telefoner som flytter seg rundt i Europa vil generere mye trafikk selv om det ikke foretas en eneste samtale. Dette medfører kostnader, og det er uklart hvem som skal dekke disse. Telefoner uten SIM-kort foretar bare oppkall når det skal foretas en samtale, men dersom man skal gå for den løsningen, må det finnes en vei rundt forbud mot å kunne ringe 112 uten SIM.

For dataoverføringen fra bil til nødsentral foreligger det også to konkurrerende løsninger, SMS og in-band-modem. Alle som har forsøkt å sende SMS på nyttårsaften eller når hjemmelaget har scoret mål i hovedserien, vet at denne overføringen kan ta tid. For at nødsentralen skal kunne nyttiggjøre seg informasjonen i datastrengen, må den komme frem umiddelbart. Fordelen med in-band-modem, er at datastrengen overføres parallelt og samtidig med taleforbindelsen,

Nødsentralenes behov
Nødsentralene, som skal motta eCall, har dessverre ikke vært veldig aktive i prosjektet. For dem er det viktig å få den informasjonen som trengs for å kunne bestemme hvilke ressurser som skal mobiliseres og hvor de skal sendes. Informasjon utover det nødvendige vil for nødsentralen fremstå som ”støy”. Derfor har vi fra norsk side vært relativt konservative i forhold til informasjonene som skal sendes. Mye ligger i VIN-koden, for eksempel vil brannvesenet vite hvilken biltype det er snakk om og hvordan den skal angripes dersom noen er inneklemt. Litt av utfordringen for nødsentralene blir å velge hvilken informasjon man ønsker å få presentert, hvordan og når.

I tillegg til den obligatoriske datastrengen, er det lagt til rette for at det skal kunne gis informasjon om sykdom, allergi eller annet som kan ha betydning for behandling. Men dette er i så fall informasjon som blir gjort tilgjengelig fra eksterne tjenesteleverandører som bilføreren har avtalt slik informasjonsoverføring med.

Fra norsk side stiller vi oss avventende til dette. For det første vil det være vanskelig å fastslå med absolutt sikkerhet at den personen man har på skadestedet er den samme som har inngått avtale om slik informasjonsoverføring. Dessuten vil man ikke kunne være sikker på om informasjonen er oppdatert og korrekt. Når pasienten er ankommet sykehus, vil situasjonen være en annen, men da har man for pasienter med spesielle behov en medisinsk journal, enten på det aktuelle sykehuset eller annetsteds. Vi mener det vil være mer nyttig å arbeide for et godt nasjonalt helsenett der slik informasjon raskt kan skaffes til veie innenfor regelverk som gjelder for konfidensialitet osv. 

Politisk press
Så langt kan det da se ut til at det er en lang og kronglete vei å gå før man i det hele kan begynne å planlegge implementering av eCall. Men vi er relativt optimistiske i forhold til at de tekniske utfordringene skal la seg løse. Det er et betydelig politisk press innen EU for å få til eCall, og erfaringsmessig er det ofte avgjørende. Om den nåværende tidsrammen – at alle biler som omsettes etter 10.september 2010 skal ha eCall installert – er realistisk, er likevel en annen sak.

EUs gruppe av ledere for nasjonale datatilsyn har sett på eCall. Deres konklusjon er at eCall i utgangspunktet er akseptabelt fra deres synsvinkel. De stiller imidlertid krav om dataene bare skal kunne anvendes til det de er ment for, nemlig å gi rask og riktig hjelp til dem som trenger det, når de trenger det. Et annet krav er at det skal være mulig å deaktivere eCall. Dette er det tatt høyde for i den spesifikasjonen som nå er til behandling.

Standard vil være at eCall aktiveres når bilen startes. Dette vil markeres med en lampe, og bilfører kan så velge å slå av systemet. Det skal ikke være mulig å aktivere eller tappe eCall-modulen for informasjon ved å ringe til telefonen i bilen. Modulen skal bare kunne aktiveres ved utløsning av de aktuelle sensorene, for eksempel kollisjonspute. Slik vi ser det, gir dette rimelig sikkerhet mot misbruk av systemet. Det er imidlertid vesentlig at dette også sikres i fremtiden. Det mener vi best kan gjøres ved et klart regelverk, som så nasjonale instanser, som Datatilsynet, følger opp på en hensiktsmessig måte.

Men det helt vesentlige spørsmålet er om eCall i det hele tatt vil ha noen effekt i forhold til å redde liv og redusere personskader ved trafikkulykker. Fra EU hevdes det at flere tusen liv kan reddes hvert år. I Finland er det gjort en undersøkelse som viser at man der ville ha reddet noen flere liv ved trafikkulykker dersom man hadde hatt eCall. For oss er det vesentlig å få frem at eCall i seg selv ikke redder liv. eCall går inn som et av leddene i kjeden som redder liv og reduserer personskader og lidelser. I denne kjeden inngår også helsetjenesten i og utenfor sykehus, brannvesen og andre innsatsstyrker.

Vi tror det politiske presset, særlig innen EU, betyr at eCall blir innført. Vi som deltar i det nasjonale og internasjonale arbeidet med eCall har som vår krevende oppgave å bidra til at den gevinsten som systemet gjør det mulig å hente ut, virkelig blir hentet ut.

EU-kommisjonens forventninger til eCall eCall er et av tiltakene under EUs eSafety-paraply. EU-kommisjonen regner med at eCall skal kunne redusere hjelpeapparatets responstid ved ulykker med 50 % på landsbygden og med 40 % i byer og tettsteder. Dette skal ifølge beregningene kunne redusere antall drepte i trafikken i Europa med ca. 2500 hvert år og føre til 15 % reduksjon i antall alvorlige skadde.   eCall MoU (Memorandum of Understanding) ble utarbeidet i 2004. Det er nå undertegnet av 13 av EUs medlemsstater pluss Norge, Sveits og Island. I tillegg har alle de viktigste organisasjonene og enkeltbedriftene innen bil- og bilelektronikkindustrien signert intensjonsavtalen.