AV ARE WORMNES

Etter beslutning i Helse- og omsorgsdepartementet skulle riktig nok slik registrering vært i gang for lengst. Norsk pasientregisterforskriften trådte i kraft 15. april 2009, og Helsedirektoratet anmodet i brev av 27. april samme år de regionale helseforetakene om «å be sine helseforetak iverksette registreringen av skade- og ulykkesdata med øyeblikkelig virkning». Men fortsatt har lite skjedd.

«Det ser ut til at overordnede myndigheters vedtak innenfor helsesektoren glatt og uten konsekvenser blir ignorert av de regionale helseforetakene. De gir rett og slett blaffen», skriver Rune Elvik i sin artikkel om internasjonale sammenligninger av trafikksikkerhet på side 22.

EU-kommisjonen satte i 2001 som mål at antallet omkomne i EU-trafikken skulle halveres innen 2010. Det klarte de ikke helt, men et imponerende resultat ble likevel oppnådd: I de 27 EU-landene ble antallet trafikkdrepte per million innbyggere redusert fra 113 i 2001 til 69 i 2010, det vil si ned til et nivå på linje med det de beste landene kunne fremvise i 2001. Men livet har gått videre, bokstavelig talt: Norge kunne i fjor notere sitt hittil beste resultat på denne skalaen, med ca. 34 drepte per million innbyggere. Det er blant de beste i verden.

Selv om EU kanskje var vel ambisiøse i sin målsetting for dette årtusenets første tiår, ser EU-kommisjonen ingen grunn til å legge listen lavere for de neste ti årene. Målet er satt: Fra 2011 til 2020 skal antallet trafikkdrepte i EU igjen halveres. Og tallene som ligger til grunn er tankevekkende og utfordrende:

I 2009 mistet mer enn 35 000 mennesker livet på EU-veier. For hvert dødsoffer regner man med at fire mennesker påføres invalidiserende, livsvarige lidelser, så som hjerne- eller ryggmargsskader, ti mennesker skades alvorlig og 40 mindre alvorlig. Og prisen for samfunnet, uttrykt i penger, er regnet ut til 130 milliarder euro per år.

Men dette er tall som ikke sier så mye om det totale trafikksikkerhetsbildet. Særlig for de minste landene kan variasjonen fra år til år være stor når trafikksikkerheten måles på denne måten; som antall drepte per million innbyggere. Omfattende enkeltulykker får store relative utslag i små befolkninger. Det beror også i stor grad på tilfeldigheter om en person skades lett, alvorlig eller blir drept i en ulykke. Skal man kunne si noe mer eksakt om et lands trafikksikkerhetsnivå, burde derfor også tallene for lette og mer alvorlig skadde komme med i statistikkene, og disse tallene bør være mest mulig sammenlignbare fra land til land. Det er de ikke i dag.

Dette er et problem som OECD nå tar tak i. Problemet er ikke de omkomne, for de defineres likt i alle OECD-landene: Den som dør innen 30 dager av skader påført i en trafikkulykke, er et trafikkoffer.

Når det gjelder de skadde, foreslås det nå i en egen rapport tiltak som kan forbedre ulykkesstatistikkene og gjøre dem mer sammenlignbare. Blant annet tas det til orde for en enhetlig definisjon også av personskadenes alvorlighetsgrad. Men det forutsetter at kvalifisert personell i helsevesenet vurderer og registrerer hver enkelt skade, også i Norge, dersom statistikkene skal bli sammenlignbare. Politiets vurdering er ikke god nok.

I Norge bruker vi også en annen skala når risiko i trafikken skal defineres. Den tar utgangspunkt i skadde og drepte i forhold til hvor mye vi faktisk er eksponert i trafikken, og i Norge er risikonivået, definert også på denne måten, kraftig redusert de siste årene. (Se Torkel Bjørnskaus artikkel på side 12.) Dette er nok den beste måten å si noe om trafikksikkerhetsnivået i et land på, men alle land har ikke data for hvor mye befolkningen kjører per år.

Så skal vi sammenligne oss med andre, får vi også gjøre som de andre. Det kan være en god start nå endelig å la sykehuspersonell vurdere og kategorisere trafikkskader.