Du er her

  • Hjem
  • /
    2015
  • /
    Nr. 7
  • /
    Færre kontroller, flere fortsovertredelser - og omvendt

Gjensidig tilpasning mellom politi og trafikanter:

Færre kontroller, flere fortsovertredelser - og omvendt

En fersk studie tyder på at politiet i praksis tolererer en viss mengde fartsovertredelser.

Venn tipset!

Din venn har blitt sendt en e-post om denne artikkelen.

Tips en venn

Fartsovertredelsene har gått ned i Norge de siste ti årene, men i 2014 foregikk fortsatt 45 prosent av trafikken (målt i kjørte km) i hastigheter over fartsgrensen. Statens vegvesen har som mål å redusere fartsovertredelsene betydelig. Ønsker politiet det samme? Det skulle man tro, men en fersk studie tyder på at politiet i praksis vil tolerere en viss mengde fartsovertredelser.

Spillet om fartsovertredelser

Tabell 1For mange år siden publiserte Torkel Bjørnskau og jeg en spillteoretisk modell av fartskontroller (Bjørnskau og Elvik 1992). Modellen er vist i tabell 1.

I hver rute av tabellen vises verdien for politiet øverst til høyre, verdien for bilførerne nederst til venstre. Tallene kan tolkes som kostnader ved å velge de ulike alternativene.

La oss starte i ruten øverst til venstre og samtidig kaste et blikk på ruten nedenfor. Vi ser at bilførerne kan oppnå et bedre resultat (– 50 er bedre enn – 300) ved å overholde fartsgrensen. Når vi er i nedre venstre rute og samtidig kikker inn i nedre høyre rute, ser vi at politiet kan spare penger ved ikke å kontrollere (0 er bedre enn – 10 000). Det gir mening. Hvorfor drive fartskontroll hvis folk overholder fartsgrensen? Ved å ta for oss nedre høyre og øvre høyre rute samtidig, ser vi at bilistene tjener på å bryte fartsgrensen (50 er bedre enn – 50). La oss til slutt ha blikket på øvre høyre og øvre venstre rute samtidig, vi ser da at politiet er tjent med å drive kontroll (– 10 000 er bedre enn – 20 000). Vi er tilbake i øvre venstre rute, der vi begynte, og så kan vi fortsette runddansen i all evighet.

Spillet har ingen løsning i det som i spillteorien kalles rene strategier. Det har likevel en løsning dersom både politiet og bilistene benytter det som kalles blandede strategier. Det betyr at de velger mellom de to alternativene med visse sannsynligheter. Virkeligheten stemmer godt med dette. De fleste bryter ikke fartsgrensene bestandig, men av og til. Og politiet driver ikke alltid kontroll. Bare av og til.

Trafikantene tilpasser seg

Oppdager trafikantene om det er blitt mer eller mindre kontroll? Tilpasser de seg, slik den spillteoretiske modellen sier, ved å overholde fartsgrensene oftere når kontrollene øker og bryte dem oftere når kontrollene reduseres?

For å svare på dette spørsmålet, er data om fartskontroller og fartsovertredelser for perioden 2004–2013 analysert (Elvik 2015). Analysen tok hensyn til at fartsovertredelser ikke bare påvirkes av hvor mye kontroll det er; blant annet inngikk år, verdien av forenklede forelegg og bensinprisen i analysen i tillegg til fartskontroller. Resultatet av analysen er vist i figur 1.

Figur 1Oppdagelsesrisikoen er målt ved antall reaksjoner mot fartsovertredelser per million kilometer kjørt over fartsgrensen. Overtredelsene er angitt som andelen av alle kjørte kilometer som er over fartsgrensen.

Figuren viser at selv små endringer i kontrollene påvirker hvor mye overtredelser det er. Sannsynligheten for å bli tatt for fartsovertredelser påvirker overtredelsenes omfang mer enn hva andre forhold gjør.

Figur 2Figur 2 viser de beregnede virkninger av ulike forhold som påvirker fartsovertredelser. Vi ser at 10 % økning av oppdagelsesrisiko har større virkning enn 10 % økning av foreleggssatsene eller bensinprisen.

Politiet tilpasser seg

Hva så med politiet? Finner man en tendens til at de tilpasser kontrollene til hvor mye overtredelser det er? Ja, det er en slik tendens, men to ting må sies om den. For det første: Politiet tilpasser seg langt mindre enn trafikantene, kurven som er vist i figur 3 er flatere enn kurven som er vist i figur 1. For det andre: Resultatene er meget usikre; det kan ikke utelukkes at det Figur 3faktisk ikke skjer noen tilpasning fra politiets side.

Det er likevel besnærende at tendensen som kan påvises går i den retningen den spillteoretiske modellen sier. Det lokale politiet har lenge redusert sine fartskontroller. Utrykningspolitiet har hittil i stor grad kunnet kompensere for dette. Men omfanget av politiets innsats varierer noe fra år til år. Og disse variasjonene ser ikke ut til å være helt tilfeldige, selv om de uten tvil har en stor tilfeldig komponent. 

Referanser
Bjørnskau, T., Elvik R. Can road traffic law enforcement permanently reduce the number of accidents? Accident Analysis and Prevention, 24, 507–520, 1992.

Elvik, R. Speed enforcement in Norway: Testing a game-theoretic model of the interaction between drivers and the police. Accident Analysis and Prevention, 84, 128–133, 2015.

DEBATTREGLER I SAMFERDSEL
Har du synspunkter på denne saken, så kom gjerne med dem her i kommentarfeltet! Det du skriver vil i de fleste sammenhenger fremstå som mer interessant og troverdig dersom du skriver under fullt navn. Hold deg til saken, vis respekt og raushet overfor andre og deres meninger. Husk at det du skriver kan bli lest av mange!

Ytringer som inneholder trusler eller annen form for sjikane, vil bli fjernet.

Vennlig hilsen
Samferdsel-redaksjonen

comments powered by Disqus

Ansvarlig redaktør:  Kommunikasjonssjef Harald Aas, E-post: ha@toi.no  |  Personvern

Designet og utviklet av CoreTrek AS