Du er her

-Husk mennesket i kriseplanene!

Terrorbombene som smalt i London 7. juli i fjor lærte byens myndigheter en viktig lekse: Det er et stort antall enkeltmennesker som rammes når byen lammes av angrep som dette. Det var det ikke tatt tilstrekkelig høyde for i kriseplanene.

Venn tipset!

Din venn har blitt sendt en e-post om denne artikkelen.

Tips en venn

/ Av Are Wormnes /

Undergrunnen i London er trang og vanskelig å komme seg ut fra i en krisesituasjon. Foto: Are Wormnes
Klokken 08.50 denne julimorgenen smeller den første terrorbomben i Londons undergrunn. I løpet av de neste minuttene smeller to til i andre tog. En knapp time senere blir også en buss sprengt. Byen blir lammet, undergrunnen blir evakuert. Kollektivtrafikken står. Vanlige mennesker som er i gang med sine dagligdagse gjøremål, fanges plutselig i en malstrøm av ekstraordinære hendelser som de ikke kan kontrollere eller påvirke. Politiet, rednings- og hjelpeapparatet settes på prøve. Alle byens mange millioner enkeltmennesker blir på en eller annen måte berørt. Men de får lite informasjon.

London var gjentatte ganger blitt advart om at et terrorangrep ville komme. I årevis hadde byens rednings- og hjelpeapparat planlagt, forberedt og trent på hvordan et terrorangrep eller andre katastrofehendelser skulle håndteres. 7. juli 2005 ble disse planene satt på prøve for første gang. Nå har London Assembly’s granskningskomité presentert sin rapport.

Rapporten argumenterer for at Londons kriseplaner bør endres. De må ta utgangspunkt i menneskene som berøres av katastrofehendelser. En annen måte å tenke på er nødvendig for å få endret fokus fra hendelser til individer, fra prosess til mennesker.

Det er klart at alle relevante instanser hadde sine kriseplaner på plass. Planene var blitt testet, praktisert og forbedret. Imidlertid hadde de det felles at de under hendelsene 7. juli viste seg tjenestespesifikke, de oppfylte behovene til de ulike redningstjenestene, men manglet perspektivet som også tok i betraktning behovene til menneskene de skulle hjelpe og behovet for samarbeid mellom de ulike innsatsinstansene.

- Hvis det eneste vi oppnår med rapporten er å få tilført et nytt perspektiv i katastrofeplanene – hvor det poengteres at redningsmannskapene håndterer enkeltmennesker, ikke ”hendelser”, og at alle rednings- og hjelpeinstansene må arbeide sammen til beste for publikum – da har vi bidratt til å beskytte London, byens innbyggere og dens gjester, skriver komitéens leder, Richard Barnes, i forordet.

Ikke som i New York
Sammenlignet med angrepet mot Twin Towers og Pentagon 11. september 2001, krevde ikke bombene i London mange liv. Men det skyldtes tilfeldigheter. Kun syv mennesker ble drept i undergrunnstoget som ble sprengt ved Aldgate station, seks i det ved Edgware Road, 26 i det ved King’s Cross/Russell Square og 13 ble drept av bomben som smalt i buss nr. 30 ved Tavistock Square. 700 mennesker fikk behandling for skader. Men hundrevis av mennesker fikk psykiske traumer som for mange fortsatt vedvarer. Bombene har ugjenkallelig forandret deres liv.

Rapporten fra granskningskomiteen munner ut i 54 konkrete anbefalinger om hva som må forbedres eller gjøres annerledes neste gang noe tilsvarende skjer.

- Det vi lærte av terrorangrepet 7. juli i fjor er ikke bare av interesse for London. Dette er noe som angår alle mennesker i alle byer i alle land, understreker Richard Barnes overfor Samferdsel. Han sitter i London Assembly som representant for de konservative.

Rapporten tar ikke for seg hva de enkelte delene av redningsapparatet gjorde riktig eller galt, den tar for seg behovene til publikum, til redningsmannskapene - alle de enkeltmenneskene som på en eller annen måte var berørt av bombene og det de førte med seg. London var lammet, og ingen visste til å begynne med hva som hadde skjedd, hvor eller hvorfor. Informasjonsbehovet var enormt, men det var ikke etablert noe system for å ivareta det de første timene.

Fokus på menneskene
Komiteen har intervjuet en lang rekke enkeltpersoner som på ulike måter var berørt av bombeangrepene; både passasjerer som var direkte eller indirekte berørt, redningsmannskaper og redningsledelsen.

Det understrekes at den avgjørende faktoren for suksess eller det motsatte når en katastrofe skal håndteres, er summen av det enkeltmennesker presterer innenfor eller utenfor rammene av det organiserte innsatsapparatet. Tim O´Toole, adm. dir. for London Underground, hadde fattet poenget da han snakket med komiteen 3. november i fjor:

- Den viktigste leksen vi har lært er at vi må investere i de ansatte og stole på dem. Vi må også investere i teknologi, men ikke stole på den, sa han.

Rapporten tar for seg hva som skjedde 7. juli, time for time, åsted for åsted. Vi blir presentert for mennesker som var midt oppe i hendelsene, som ofre eller som rednings- eller hjelpemannskaper, eller som ledere for operasjonene.

Komiteen kommer med råd om hva som kan gjøres for å redusere frykten og faren for panikk og for hva som må gjøres for at redningsmannskapene skal få gjort jobben sin.
Kommunikasjonsutstyr står høyt på listen over viktige tiltak som komiteen anbefaler må på plass snarest, utstyr som også kan brukes i tunnelsystemet. Mobiltelefonen var ubrukelig fordi nettet brøt sammen da store deler av befolkningen begynte å ringe samtidig for å få kontakt med sine kjære eller for å finne ut hva som hadde skjedd. Men også redningsmannskapene var i stor grad henvist til mobiltelefonen for å kommunisere seg imellom.

Pressen sto i kø for å få fakta som de kunne formidle til sine lesere, lyttere og seere. Men det tok lang tid før de fikk vite noe. Politiet ville ikke uttale seg før det hadde fått tilstrekkelig oversikt. Det tok mer enn to timer før Sir Ian Blair, sjefen for Metropolitan Police, holdt den første pressekonferansen klokken 11.15 med viktig informasjon til Londons befolkning.

Det får han kritikk for i rapporten: Allerede klokken 09.15 var det kjent at det hadde vært eksplosjoner i undergrunnen og at det var besluttet å evakuere hele undergrunnssystemet. Komiteen kan ikke se noen grunn til at det måtte gå ytterligere to timer før politiet fant grunnlag for å gi publikum råd om hvordan de skulle forholde seg.

London har lært mye etter at de fire bombene eksploderte 7. juli 2005. London Assembly akter å følge opp og påse at de ulike aktørene gjør det de nå er blitt bedt om gjennom de 54 anbefalingene fra granskningskomiteen. Mye vil ta tid, men noe kan gjøres raskt. Det dreier seg om mennesker.

Sikkerhet eller effektivitet
Richard Barnes presenterte rapporten på den 13. ITS-verdenskongressen i London i oktober. Den aktuelle sesjonen hadde tittelen ”Terror, transport and public safety: How ITS and security technology can be part of a future resilience strategy”. Mens Barnes snakket om mennesker og deres behov, presenterte terror- og sikkerhetseksperter på meget høyt nivå sine syn på hva som kan gjøres for å sikre kollektivtransporten mot terrorangrep. Debatten viste klart at det her er snakk om viktige prinsipper og problemstillinger som må avklares. Det dreier seg ikke minst om bruk av teknologi og hvordan den skal få påvirke livene våre:

• Terror- og sikkerhetsekspertene ønsker å ta i bruk kontroll- og overvåkingssystemer som vil gjøre det vanskeligere for personer med skumle hensikter å komme seg om bord i et tog eller en buss. Ekspertene ønsker full oversikt over hvem som til enhver tid befinner seg på de ulike transportmidlene. Det vil kunne innebære at hver enkelt reisende må identifiseres entydig før de går på et tog eller en buss. Det kan gjøres ved hjelp av iris-scanning eller andre måter for registrering av biometriske data.
• Ekspertene ønsker seg også overvåkingsutstyr som på 250 meters hold kan plukke ut et individ i en menneskemengde, dersom vedkommende bærer eller har på seg våpen eller sprengstoff.
• De ønsker også overvåkingsutstyr som kan plukke ut et individ i en menneskemengde dersom vedkommende oppfører seg unormalt i forhold til de andre.
• Ekspertene på sikkerhet og terror ønsker kontroll og oversikt, og det utstyret de trenger finnes.

- Men ønsker vi det slik? spør Barnes. – Ønsker vi hele tiden å bli minnet om at noe kan ramme oss? Jeg tror ikke det. Vi ønsker å leve så normale liv som mulig uten en frykt som får oss til å se oss tilbake over skulderen hele tiden, sier han.

Transportsystemet skal ikke bare være trygt, det må også være effektivt. Daglig frakter Londons kollektive transportmidler 10,5 millioner reisende: 3 millioner med metroen, 6 millioner med buss og halvannen million med tog. Rigide kontrollsystemer vil kunne lamme transportsystemet fullstendig, samtidig som mange vil oppleve kontrollene som skremmende.

Undersøkelser som er laget etter bombeangrepene, viser ifølge Barnes at folk flest fort la frykten bak seg – i det minste er de nå mest opptatt av at banene eller bussene kommer og går når de skal. Til tross for bombene, har de ikke sluttet å reise kollektivt. Og det ønsker Barnes at de skal fortsette å gjøre – uten frykt.


Hele rapporten kan lastes ned fra: http://www.london.gov.uk/assembly/publications.jsp


 

DEBATTREGLER I SAMFERDSEL
Har du synspunkter på denne saken, så kom gjerne med dem her i kommentarfeltet! Det du skriver vil i de fleste sammenhenger fremstå som mer interessant og troverdig dersom du skriver under fullt navn. Hold deg til saken, vis respekt og raushet overfor andre og deres meninger. Husk at det du skriver kan bli lest av mange!

Ytringer som inneholder trusler eller annen form for sjikane, vil bli fjernet.

Vennlig hilsen
Samferdsel-redaksjonen

comments powered by Disqus

  • Tweets

Bunnbilde
SAMFERDSEL, TØI
Gaustadalléen 21,
0349 Oslo.
Telefon: 22 57 38 00
Telefaks: 22 60 92 00

PÅ VEIEN
I LUFTEN
PÅ SKINNER
PÅ SJØEN
TRANSPORT
REISELIV
MILJØ
TEKNOLOGI

ARKIV
AKTUELT
ANNONSERE

TØI
DEBATT
KONTAKT OSS
OM OSS

 

Ansvarlig redaktør: Flemming Dahl. Mobiltelefon: 986 255 96. Epost: fda@toi.no  |  Personvern

Designet og utviklet av CoreTrek AS