Du er her

  • Hjem
  • /
    MENINGER
  • /
    Forsinket planlegging uten kvalitet og legitimitet

Forsinket planlegging uten kvalitet og legitimitet

Martin Lund-Iversen fremholder i dette innlegget at det å integrere KVU/KS1 o.l. med plan etter plan- og bygningsloven kan redusere planleggingstiden for store infrastrukturprosjekter – og samtidig gi planleggingen styrket kvalitet og økt legitimitet.

Av Martin Lund-Iversen
Universitetslektor, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet

Venn tipset!

Din venn har blitt sendt en e-post om denne artikkelen.

Tips en venn

Stortinget har en målsetning om halvering av planleggingstiden for riksveier og jernbaner, men i en nylig rapport fra Riksrevisjonen fremgår det at tidsbruken ikke er redusert (Dokument 3:4 (2018–2019).

Ifølge revisjonen kan den fremste årsaken til lang tidsbruk være at utbyggingsmyndigheten selv gjennomfører en tidlig utredningsfase (KVU/KS1) før planleggingen etter plan- og bygningsloven.

Annen forskning har også påpekt at det ofte blir omkamper når utbyggingsmyndigheten bruker slike tidligfaser til å styre hvor vei eller jernbane skal gå, eller sykehus skal ligge. I den etterfølgende planleggingen er det mange myndigheter som har formelle roller i styringen av slike tiltak, og de aksepterer ikke nødvendigvis at disse spørsmålene er avgjort på forhånd.

To styringsprosesser og -arenaer kan bli til én, hvis lokalisering bare styres i planprosessen etter loven (noe som er vanlig praksis for billigere utbygginger). Riksrevisjonen kaller dette «fritak» fra tidligfasen (KVU/KS1), og peker på at den tidlige kvalitetssikringen etter «Reglement for økonomistyring i staten» da gjøres i den lovbestemte planprosessen.

Men én ting er tidsbruken. Utbyggingsmyndighetens tidligfase-styring følger ikke reglene for arealplanlegging i loven, og er formelt sett (bare) et forslag til plan. En tidligfase vil derfor mangle mange av de kvalitetene loven krever for arealplaner.

Ett slik krav er lovens retningslinje om å samle bebyggelse, for å støtte kollekvitransporttilbudet og spare dyrket mark mot nedbygging. Lokaliseringene av sykehusene i Stavanger, Mjøs-regionen og Østfold «på jorder», er blitt møtt med kritikk for å svikte slike kvaliteter. Disse har vært styrt av helseforetakene selv, gjennom tidligfaser.

Plan- og bygningsloven utpeker en planmyndighet, som hovedregel kommunen, til å styre arealbruken. Departementet kan overta den rollen, dersom staten har særlige styringsbehov. Planmyndigheten skal vurdere konflikter og gjøre samlede avveiinger av arealdisponeringene, og har dermed en særskilt styringslegitimitet.

KVU/KS1 og andre tidligfaser bør ikke styre lokaliseringen av tiltak før oppstarten av den lovbestemte planleggingen, slik jeg ser det. Sammenslåing av to prosesser som i dag løper etter hverandre i tid, samt felles bruk av planleggingsressurser mellom utbyggings- og planmyndighet, vil legge til rette for tidseffektivisering, økt planleggingskvalitet og en legitim styring som følger lovverket.

DEBATTREGLER I SAMFERDSEL
Har du synspunkter på denne saken, så kom gjerne med dem her i kommentarfeltet! Det du skriver vil i de fleste sammenhenger fremstå som mer interessant og troverdig dersom du skriver under fullt navn. Hold deg til saken, vis respekt og raushet overfor andre og deres meninger. Husk at det du skriver kan bli lest av mange!

Ytringer som inneholder trusler eller annen form for sjikane, vil bli fjernet.

Vennlig hilsen
Samferdsel-redaksjonen

comments powered by Disqus

Ansvarlig redaktør:  Kommunikasjonssjef Harald Aas, E-post: ha@toi.no  |  Personvern

Designet og utviklet av CoreTrek AS