Jernbanepakke er politikk, ikke juss

Forslag fra regjeringen om norsk tilslutning til fjerde jernbanepakke er til behandling i Stortinget.

Siden det er blitt reist spørsmål om Norge kan behandle saken og slutte seg til pakka slik det er foreslått, vedtok stortingsflertallet å be Høyesterett om en betenkning om de juridiske sidene av saken. 

Høyesterett kom nylig med sin betenkning, der de sier at det ikke er noe i veien juridisk for at Stortinget kan behandle saken. 

Grunnloven har bestemmelser om hvordan Norge kan overføre myndighet til internasjonale organer. Grunnloven paragraf 26 regulerer hvordan vi med alminnelig flertall i Stortinget kan inngå folkerettslige avtaler. Grunnloven paragraf 115 regulerer hvordan vi kan slutte oss til, og muligheten til å overføre myndighet til, internasjonale organer der Norge er medlem. Vedtak her må fattes med tre fjerdedels flertall i Stortinget. 

Tilslutning til fjerde jernbanepakke kan ikke behandles etter paragraf 115, bare etter paragraf 26, fordi det er snakk om myndighetsoverføring til organer der Norge ikke er medlem. Men det betyr også, etter lang praksis, at dersom myndighetsoverføringen er «mer enn lite inngripende», kan rett og slett ikke Norge slutte seg til fjerde jernbanepakke. Og det er dette Høyesterett har uttalt seg om. 

Til syvende og sist er det Stortinget som må ta den endelige vurderingen av om myndighetsoverføringen er «lite inngripende» eller «mer enn lite inngripende». Med Høyesteretts betenkning har vi fått klarhet i at Norges tilslutning til fjerde jernbanepakke er politikk og ikke juss.

Grunnloven hindrer ikke Norge fra å slutte seg til pakka. Noe annet er om vi bør gjøre det. Arbeiderpartiet vil stemme imot norsk tilslutning til fjerde jernbanepakke. Vi vil ikke ha mer oppsplitting og privatisering av jernbanen.