Generasjonenes liv i byen og på landet

I Samferdsel den 2.5.2021 presenterte vi kurver som viste hvordan barnefamiliene forlater Oslo i stadig større tempo, til fordel for omegnskommunene. Vi viste også hvordan samme tendens gjør seg gjeldende i Bergen, Trondheim og Stavanger, men med atskillig mindre styrke.

I denne artikkelen skal vi generalisere analysen i to retninger. For det første vil vi dekke hele aldersspennet fra 0 til 40 år, og også tøtsje innom den senere del av livsløpet, nærmere bestemt aldrene 40 til 80 år. For det andre vil vi ta for oss et større utvalg av kommuner, områder og regioner, ikke minst noen av de mindre sentrale kommunene, og til slutt beskrive hele landet ved hjelp av samme grafiske metode.

Ved å plotte antall personer i hvert årskull – hver kohort – gjennom (deler av) livsløpet får vi et bilde av dynamikken i den norske befolkningen og dens bosettings- og flyttemønster. Kohortkurvene framkommer ved en enkel bearbeiding av befolkningstallene for hver kommune, slik disse harde fakta framgår av Statistisk sentralbyrås «statistikkbank». 

De større byene

Vi begynner i Oslo. Fig. 1 viser utviklingen i de enkelte årskullenes (kohortenes) størrelse gjennom de første 40 år i Oslo. Alle mennesker er null år gamle ved fødselen, så bevegelsene over tid i de enkelte kurvene skyldes de tre andre faktorene som påvirker folketallet: død, innvandring og utvandring. Dødsfallene er ytterst få opp til 40 års alder, bare 1,5 prosent av årskullet, så det alt vesentlige av endringene beror på migrasjon, dvs. netto innflytting til Oslo.

 

 
Fig. 1. Antall personer i årskullene 1980–2020 fram til fylte 40 år i Oslo. Datakilde: Statistisk sentralbyrå, Statistikkbanken, kildetabell 07459. 

 

Som vist i forrige artikkel er netto innflytting av barn til Oslo sterkt negativ fram til ti års alder. Men fra 18 års alder legger kohortene kraftig på seg. 1980-kohorten i Oslo ble mer enn tre ganger så stor fra 18 til 30 års alder. Ved 29–31 års alder er kohortene i Oslo på sitt mest tallrike. Fra 30 til 40 års alder flytter mange ut av kommunen. Dette er i stor grad foreldrene til de samme barna som blir stadig færre fra null til ti års alder. Foreldre flytter sammen med sine barn.

Hva skjer etter fylte 40 år? For å svare på dette nytter det ikke å studere årskullene født etter 1980. I stedet tar vi, i Fig. 2, for oss fødselskullene fra 1940 til 1979.

 

 
Fig. 2. Antall personer i årskullene 1940–1979 fra 40 til 80 års alder i Oslo, samt overlevelseskurve for et tenkt årskull på 10 000 personer i Norge 2019. Datakilde: Statistisk sentralbyrå, Statistikkbanken, kildetabeller 07459 og 07902.

 

Kurvene peker i all hovedsak nedover, især etter fylte 50 år, hva enten dette skyldes utflytting eller mer «naturlig» avgang. Blant de yngre kohortene, født på 60–70-tallet, skrumper antallet så raskt at det ikke kan forklares av dødsfall alene. En betydelig andel flytter ut av Oslo mens de er mellom 40 og 50 år gamle.

Helt tydelig blir dette når vi sammenlikner med overlevelseskurven for personer bosatt i Norge, markert ved svarte kors i diagrammet, med merkelappen «I live». Kurven framkommer ved å anvende de aldersspesifikke dødsratene, i sum for menn og kvinner, på et tenkt årskull bestående av 10 000 personer. Vi bruker dødsratene for 2019, selv om de enda ferskere tallene for 2020 også foreligger. Men dødsratene i pandemiåret 2020 er trolig lite representative. De viser, paradoksalt nok, lavere dødelighet enn i 2019. Basert på 2019-ratene vil 6678 personer av et fødselskull på 10 000 leve til de fyller 80 år. Ifølge 2020-ratene vil dette gjelde 6743 personer – nesten én prosent flere.

Tilsvarende kohortkurver for Bergen er vist i Fig. 3 og 4. Antallet personer av et bestemt årskull synker litt fram til 15 års alder, men mindre enn i Oslo. Mellom 18 og 30 år stiger antallet bratt, men igjen ikke fullt så bratt som i Oslo. Årskullene født etter 1986 kulminerer merkbart tidligere i Bergen enn i Oslo, allerede ved 26–27 års alder.

 

 Fig. 3. Antall personer i årskullene 1980–2020 fram til fylte 40 år i Bergen. Datakilde: se Fig. 1.

 

Etter fylte 40 år er årskullene i Bergen forholdsvis stabile (Fig. 4). «Svinnet» er ikke særlig mye større enn en må forvente ut fra dødelighetstabellene. Dette mønsteret går igjen i de fleste kommuner og er nokså typisk. Når folk fyller 40 år, er den mest intensive flyttefasen tilbakelagt.

  

 
Fig. 4. Antall personer i årskullene 1940–1980 fra 40 til 80 års alder i Bergen. Datakilde: se Fig. 1.

 

Liknende mønster som i Oslo og Bergen finner vi også i tre andre universitetsbyer: Trondheim (Fig. 5), Stavanger (Fig. 6) og Tromsø (Fig. 7). 

 

Fig. 5. Antall personer i årskullene 1980–2020 fram til fylte 40 år i Trondheim. Datakilde: se Fig. 1.

 

Tallene for Trondheim inkluderer den tidligere Klæbu kommune, som fra og med 2020 er slått sammen med Trondheim. 

 

 
Fig. 6. Antall personer i årskullene 1980–2020 fram til fylte 40 år i Stavanger. Datakilde: se Fig. 1.

 

Tallene for Stavanger inkluderer de tidligere Finnøy og Rennesøy kommuner, som fra og med 2020 er slått sammen med Stavanger. 

 

 
Fig. 7. Antall personer i årskullene 1980–2020 fram til fylte 40 år i Tromsø. Datakilde: se Fig. 1.

 

I Stavanger kulminerer årskullene født etter 1986 mellom 27 og 30 år, og i Tromsø fra 28 til 32 års alder. Men i Trondheim kulminerer årskullene født etter 1986 allerede når de er 25 til 28 år, omtrent som i Bergen. Har NHH- og NTNU-studentene litt bedre studieprogresjon enn de andre? Eller gjenspeiler kurvene bare at utdanningsstedene i Bergen og Trondheim i særlig grad betjener hele landet og derfor er mye større enn den lokale tilgangen på aktuelle jobber? 

Omegnskommunene

Når barnefamiliene flytter ut av byen og studentene flytter inn, hva skjer i omegnskommunene? I Fig. 8 til 10 viser vi tre eksempler. 

I Bærum er mønsteret langt på vei det motsatte av i Oslo: Barnefamiliene flytter inn, og ungdommen flytter ut fra 18–19 års alder. Men allerede ved 25–27-årsalderen vender trenden oppover igjen, og ved fylte 40 år er kohorten nesten dobbelt så tallrik som den var ved fødselen (Fig. 8).

  
 
Fig. 8. Antall personer i årskullene 1980-2020 fram til fylte 40 år i Bærum. Datakilde: se Fig. 1.

 

I Lillestrøm, som består av de tidligere kommunene Skedsmo, Fet og Sørum, er mønsteret mye det samme, men utflyttingen av ungdom er langt mindre markert enn i Bærum (Fig. 9). Likevel er kohortene også her rundt dobbelt så store ved fylte 40 år som i fødselsåret. 

 
Fig. 9. Antall personer i årskullene 1980–2020 fram til fylte 40 år i Lillestrøm. Datakilde: se Fig. 1.

 

Som et tredje eksempel viser vi kohortutviklingen i Sandnes, som nå består av de tidligere kommunene Sandnes og Forsand (Fig. 10). Igjen er kohortene ved 40 års alder omtrent dobbelt så store som ved fødselen. Men utflyttingen av ungdom er enda mindre markert enn i Lillestrøm. De fleste generasjonene har vært i nærmest kontinuerlig vekst i Sandnes/Forsand. 

 
Fig. 10. Antall personer i årskullene 1980–2020 fram til fylte 40 år i Sandnes. Datakilde: se Fig. 1.

 

Utkantdistriktene

Da er det på tide å rette blikket mot de mindre sentrale delene av landet. Statistisk sentralbyrå har nylig utarbeidet en oppdatert sentralitetsindeks, der kommunene er inndelt etter hvor «sentrale» de er (Høydahl 2020). Sentralitet er, kort forklart, definert som en funksjon av avstand til arbeidsplasser og sørvisfunksjoner for befolkningen i de enkelte grunnkretser. Konkret beregnes hvor mange arbeidsplasser og sørvisfunksjoner en kan nå med bil på høyst 90 minutter fra grunnkretsen en bor i. 

Norgeskartet er vist i Fig. 11. De minst sentrale kommunene dominerer særlig klart – arealmessig – i Nord-Norge, langs Langfjella, langs Sognefjorden og nord i Innlandet fylke. 

 
Fig. 11. Kommuner etter sentralitetsklasse. Indeks for 1.1.2019 med kommunegrenser per 1.1.2020. Kilde: Høydahl (2020). 

 

La oss først ta en titt på Nord-Norge, nærmere bestemt alle kommunene i Troms og Finnmark med unntak av Tromsø. Når vi summerer sammen alle disse kommunene får vi et bilde som vist i Fig. 12.

 

 
Fig. 12. Antall personer i årskullene 1980–2020 fram til fylte 40 år i Troms og Finnmark utenom Tromsø. Datakilde: se Fig. 1.

 

Tallet på bosatte i årskullene fra før år 2000 har sunket nokså jevnt og trutt fra fødselen av og fram til 40 års alder, i sterk kontrast til utviklingen i Tromsø (Fig. 7). De tidligste årskullene (1980–1984), vist i rødt og grønt, har et kortvarig oppsving mellom 26 og 30–35 års alder, før de igjen begynner å desimeres. Slik er bildet på et fraflyttingsområde. 

Fødselstallene, som kan leses av langs den vertikale aksen lengst til venstre i diagrammet, er dessuten blitt betydelig mindre etter årtusenskiftet enn de var før. Helt nederst ligger de siste fire års fødselskull.

Aftenposten brakte den 7. mai en artikkel om Steigen kommune i Nordland. Kommunen har drevet en aktiv politikk for å tiltrekke seg folk. Det handler om «massiv satsing på marine næringer samtidig med utvikling av boliger». I 2014 ble «Steigenmodellen» for yrkesutdanning innført. «Elever i yrkesfag får lønn fra første skoledag og er halvparten i bedriften og halvparten på skolen.» 

Har det virket? I Fig. 13 vises kohortkurvene for Steigen kommune. 

  
Fig. 13. Antall personer i årskullene 1980–2020 fram til fylte 40 år i Steigen. Datakilde: se Fig. 1.

 

Bildet er mer kaotisk enn vi er vant til fra de store kommunene. Folketallet er lavt, så det er stort rom for tilfeldige utslag. Det framgår likevel at fødselskullene har vært atskillig mindre etter 2010 enn før – bare 9 til 24 barn i året.

Men samtidig ser vi en klar tendens til at de siste 20 års barnekohorter vokser fram til ti års alder. Barnefamilier flytter med andre ord inn.

I 18 til 25 års alder flytter mange ut. Kohortene skrumper. Men de ser ut til å ese ut igjen etter fylte 30 år. Det er nok først og fremst de voksne delene av de innflyttede barnefamiliene som setter dette avtrykket. Det betyr ikke nødvendigvis at de samme som har flyttet ut som 20-åringer, lengter hjem og flytter tilbake når de er 30. Det kan dreie seg om tilbakeflyttere eller helt nye innbyggere. 

Steigen er landets 14. minst sentrale kommune, i henhold til sentralitetsindeksen. Om vi slår sammen alle de 14 minst sentrale kommunene – Utsira, Træna, Lurøy, Rødøy, Solund, Hasvik, Vevelstad, Loppa, Røst, Vega, Røyrvik, Leka, Værøy og Steigen, får vi et noe tydeligere bilde, vist i Fig. 14.  

 

Fig. 14. Antall personer i årskullene 1980–2020 fram til fylte 40 år i de 14 minst sentrale kommunene. Datakilde: se Fig. 1.

 

Dette bildet er mindre oppløftende enn for Steigen kommune alene. De siste års barnekull ser riktignok ut til å bli boende til barna er ti år. Men i de litt eldre og større generasjonene, fra før år 2000, har fraflyttingen vært markant fra fødselen og helt fram til 25–30 års alder.

Om vi til slutt ser på Innlandet fylke, eller snarere summen av de tidligere Hedmark og Oppland fylker (minus kommunene Jevnaker og Lunner), får vi et helt annet bilde, som slett ikke vitner om tilbakegang (Fig. 15). Barnefamilier flytter inn i stort antall, og trenden har vært entydig i 40 år. Riktignok er det svært mange som flytter ut i den alderen da en tar høyere utdanning. Men det ser ut til at kohortene tar seg godt opp igjen i familieetableringfasen, hva enten dette er tilbakeflyttere eller helt nye innbyggere.

 
Fig. 15. Antall personer i årskullene 1980–2020 fram til fylte 40 år i Innlandet fylke. Datakilde: se Fig. 1.

 

Innlandet fylke framstår, samlet sett, nærmest som en ekstra stor omegnskommune. Mønsteret minner mest om det vi finner i Bærum (Fig. 8). Men dette samlebildet dekker trolig over store forskjeller, mellom de grisgrendte landistriktene nordover i Østerdalen og Gudbrandsdalen på den ene siden og de mellomstore byene Hamar, Lillehammer, Gjøvik, Kongsvinger og Elverum på den andre siden. Rundt 35 prosent av fylkets befolkning bor i disse fem bykommunene. 

Hele kongeriket

Det er mulig å anvende samme grafiske metode på hele kongeriket som én enhet. Fig. 16 viser utviklingen i kohortenes størrelse i Norge sett under ett. 

 
Fig. 16. Antall personer i årskullene 1980–2020 fram til fylte 40 år i Norge. Datakilde: se Fig. 1.

 

Diagrammet gir perspektiv på (netto)innvandringen fra utlandet. Barn og deres familier har flyttet inn i 40 år. Ved ti års alder var 2009-kohorten 8 prosent større enn ved fødselen.

Kohortene vokser enda raskere mellom 20 og 30 års alder. Ved fylte 30 år er årskullene i Norge like tallrike som om barnekullene skulle ha vært 30–40 prosent større, men siden ikke ha fått påfyll fra utlandet. Innvandringen retter opp for vår lave fruktbarhet.

Hvordan går det med generasjonene etter fylte 40 år? Årskullene født før 1955 hadde stort sett nådd toppen ved fylte 40 år (Fig. 17). Men i de senere år er dette mønsteret brutt. Årskullene født etter 1960 har fortsatt å legge på seg – motta innvandrere – fram til fylte 50 år. 

 
Fig. 17. Antall personer i årskullene 1940–1980 fra 40 til 80 års alder i Norge. Datakilde: se Fig. 1.

Hva må gjøres?

Spørsmålet ble i sin tid (1902) stilt i en pamflett av Vladimir Iljitsj Uljanov – bedre kjent under psevdonymet «Lenin». Såkalt demokratisk sentralisme ble i pamfletten framholdt som en oppskrift for å kombinere fritt ordskifte med effektiv samfunnsbygging. Intellektuelle skulle lede arbeiderne på rett vei.

Med fare for å trekke parallellen litt vel langt: Distriktsdemografiutvalget (NOU 2020:15), ledet av den lærde professor emeritus Victor Norman, har utredet hva som må eller kan gjøres for å styrke bosettingen i de mindre sentrale kommunene: 

•    gratis barnehager og skolefritidsordninger  
•    begrenset førerkort for 16-åringer  
•    skattefritak for å stimulere markedet for utleieboliger 
•    saneringsstøtte for å motvirke fysisk forslumming 
•    desentraliserte enheter i statlige virksomheter for å øke sysselsettingen

Utvalget peker på at flyttestrømmen fra bygd til by nå er kraftig redusert, da mange av de yngre allerede har reist til mer sentrale strøk, slik det også framgår av våre Fig. 12 og 14. De eldre er blitt igjen. Det er nå om å gjøre å få yngre personer til å bosette seg i de mindre sentrale kommunene. 

Erfaringene fra Steigen kan muligens gi nyttig lærdom. Det kan f.eks. dreie seg om

•    satsing på marine næringer
•    boligutvikling 
•    attraktive ordninger for yrkesutdanning

Spørsmålet er likevel om disse tiltakene vil fortsette å virke når og hvis et stort antall kommuner har tatt dem i bruk.

For egen del vil jeg, som ihuga transportøkonom, peke på mulighetene for

•    avskaffelse av bompenger på stamveiene og i distriktene 
•    gratis ferger, som i Sverige

Disse tiltakene vil ikke bare gjøre det litt billigere å leve på landsbygda. Ved å bli kvitt bompengene kan vi høste betydelige samfunnsøkonomiske gevinster. Bompengene hindrer regionforstørringen og svekker lønnsomheten av veiinvesteringene. Det som kunne blitt ett større felles arbeidsmarked, blir det likevel ikke når den gamle, fysiske barrieren bare erstattes av en ny – i form av bompenger. Mange potensielle brukere av veien, brua eller tunnelen prises bort, og nyttesiden av prosjektet blir vesentlig mindre. Denne innsikten, som skriver seg fra Jules Dupuit (1844), og som vi således har hatt 177 år på å tilegne oss, er i liten grad tatt i bruk i norsk vei- og distriktspolitikk.

Bompenger på stamveiene er heller ikke god klima- og miljøpolitikk. På veistrekningene mellom de største byene konkurrerer personbilene i Norge først og fremst med fly. Etter hvert som en stadig større del av kjøretøyparken elektrifiseres, går klimaargumentet åpenbart i flyets disfavør stilt overfor bilen og bussen. Raske, gratis stamveier vil på sikt redusere flytrafikken. Norge har Europas høyeste innenriks flyreisehyppighet nettopp fordi de alternative reisemåtene er så tidkrevende.

Det hører likevel med i bildet at en i noen lokalsamfunn kan komme til å svekke elbilinsentivene, når og hvis bompengene og/eller fergetakstene blir borte. 

I byene, især i Oslo, er knappheten på parkeringsplasser trolig med på å skyve barnefamiliene ut i omegnskommunene (Barlindhaug m.fl. 2018). Dette problemet vil bli enda mer akutt når de fleste bilene er blitt elektriske. Om familien ikke kan parkere ved boligen og i ro og mak lade batteriet over natten, vil de enten skaffe seg en eksosbil eller erfare at søket etter mer velegnet bosted bare er noen tastetrykk unna. Parkeringsplasser er blitt et aktivum i klimapolitikken. Landdistriktene har her, med sin lave, spredte bebyggelse og rikelighet på areal, en konkurransefordel.

Byfortetting har vært et mantra blant politikere og eiendomsutviklere nå i en årrekke, med klima og miljø som argument. Men mye tyder på at den sosiale dimensjonen har fått for liten oppmerksomhet. Fortettingens innvirkning på barnefamilienes levekår er studert i flere nylige arbeider av TØI-forskere og medarbeidere (Lunke 2014, Nordbakke 2018, Wessel og Lunke 2019). Det viser seg at jo tettere en bydel er, desto mindre fornøyd er familiene med barns og unges oppvekstvilkår. Det finnes en grense for hvor tett folk ønsker å bo.

Det er kanskje grunnlag for at by og land kan gå hand i hand? Attraktive bo- og arbeidsmiljø i distriktene kan bidra til å lette presset på de mest sentrale byområdene og gi bedre levekår i både bygd og by. Pandemien har lært oss at framtida er digital. I mange yrker er det ikke lenger avgjørende for verdiskapingen hvor utøveren tilfeldigvis bor. Mange hjemmearbeidsplasser i bygd og by er nok kommet for å bli.

Litteratur

Barlindhaug R, Langset B, Nygaard M, Ruud M (2018). Bo- og flyttemotiver blant barnefamilier i Oslo. NIBR-rapport 2018:14, Oslo

Dupuit A J E J (1844). De la mesure de l’utilité des travaux publics. Annales des ponts et chaussées, Série II, 8. Nytt opptrykk 1995 i Revue française d'économie 10(2): 55-94. 

Høydahl E (2020). Sentralitetsindeksen. Oppdatering med 2020-kommuner. Notater 2020/4, Statistisk sentralbyrå, Oslo. 

Lunke E B (2014). Barnefamiliers stabilitet i indre Oslo. Masteroppgave, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo.

Nordbakke S T D (2018). Barn og unge i den kompakte byen. Plan 50: 02/2018.

NOU 2020:15. Det handler om Norge. Bærekraft i hele landet. Utredning om konsekvenser av demografiutfordringer i distriktene. Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Oslo.

Wessel T, Lunke E B (2019). Raising children in the inner city: still a mismatch between housing and households? Housing Studies 36(1):131-151.