Det finnes flere nylige studier av hvilke veiprosjekter som blir prioritert i NTP, enten av politikerne (Hanssen og Jørgensen 2015) eller av byråkratene (Eliasson mfl. 2015, Strand mfl. 2015). Disse viser hvilke prosjekter som beslutningstakerne har tenkt å bygge, men ikke hvilke som faktisk blir bygd og på hvilket tidspunkt. Dette kan i noen tilfeller være to ganske forskjellige ting.
For å illustrere dette har jeg sett på de prosjektene som ble nevnt i forrige NTP (2014–2023), som ble lagt fram av Stoltenberg-regjeringa det året den gikk av.
47 av disse prosjektene er veiprosjekter som hadde planlagt oppstart i tidsrommet 2018–2023, dvs. de første fire årene av den nye NTP-en. Hvordan gikk det med disse?
Til sammen vil uansett mindre enn halvparten av prosjektene bli realisert i tråd med de rødgrønnes plan
I Figur 1 (under artikkelen) har jeg klassifisert de 47 prosjektene etter beste evne. Ett prosjekt (E15 Bjørum–Skaret) er allerede startet opp, og 11 prosjekter ligger inne i den nye NTP-en med oppstart i 2018–2023. Av prosjektene som er overført til veiselskapet Nye Veier AS vil trolig også noen ha oppstart i løpet av de nærmeste årene. Men til sammen vil uansett mindre enn halvparten av prosjektene bli realisert i tråd med de rødgrønnes plan.
Noen av prosjektene lider en noe uklar skjebne, ettersom de er lagt inn under såkalte «utbedringsstrekninger» der det blir opp til vegvesenet å vurdere tiltak. Det mest talende er imidlertid at mange av prosjektene er utsatt, og at fem prosjekter er helt ute av planen.[1]
En positiv vinkling på dette er at det ser ut som at et regjeringsskifte har betydning for de politiske prioriteringene. For å undersøke om dette stemmer, bør det gjøres mer omfattende studier der en følger prosjektene i alle de fem NTP-ene over tid. En bør da også se på prosjektenes egenskaper, for eksempel beliggenhet, økonomiske virkninger og endringer i kostnadsanslagene gjennom planleggingsperioden.
Samferdselssektoren er generelt preget av svak kollektiv hukommelse. Det blir fremmet mange påstander om politikken som blir ført, men det blir i liten grad gjort systematiske studier der en følger prioriteringene over tid, både for planlagte og faktisk gjennomførte prosjekter. Det er viktig å se framover, men vi bør også bli flinkere til å lære av fortida.
En mindre optimistisk tolkning av Figur 1 er at den forrige regjeringa la inn mange prosjekter i planen som den egentlig ikke så for seg at skulle gjennomføres så raskt.
Ti år framover er lenge i politikken, og dagens regjering har nå utvidet NTP-perioden til tolv år. Det gir en mer langsiktig plan, men kan også innebære at flere av ambisjonene i planen kun forblir gode ønsker.
Tabell 1. Prioritering i NTP 2018-2029 av prosjekter nevnt i forrige NTP med oppstart innen 2023.
Kilder:
Hanssen, T. E. S., & Jørgensen, F. (2015). Transportation policy and road investments. Transport policy, 40, 49-57.
Eliasson, J., Börjesson, M., Odeck, J., & Welde, M. (2015). Does Benefit–Cost Efficiency Influence Transport Investment Decisions?. Journal of Transport Economics and Policy (JTEP), 49(3), 377-396.
Strand, A., S. J. Olsen, M. D. Leiren og A. H. Halse (2015). Norsk vegplanlegging: Hvilke hensyn styrer anbefalingene? Concept-rapport nr. 43, NTNU
[1] E39 Kjøs bru - Grodås, Rv 15 Strynefjellet, E39 Eikefet - Romarheim, E16 Oppheim – Skulestadmo og Rv 4 Hagantunnelen.
DEBATTREGLER I SAMFERDSEL
Har du synspunkter på denne saken, så kom gjerne med dem her i kommentarfeltet! Det du skriver vil i de fleste sammenhenger fremstå som mer interessant og troverdig dersom du skriver under fullt navn. Hold deg til saken, vis respekt og raushet overfor andre og deres meninger. Husk at det du skriver kan bli lest av mange!
Ytringer som inneholder trusler eller annen form for sjikane, vil bli fjernet.
Vennlig hilsen
Samferdsel-redaksjonen