Du er her

Vi kan bli kvitt alle dødsfall i trafikken, men …

«Det er enkelt å støtte Nullvisjonen», skriver Rune Elvik i denne kommentaren. «Men hva betyr den mer konkret for hvordan vi arbeider for bedre trafikksikkerhet?»

Venn tipset!

Din venn har blitt sendt en e-post om denne artikkelen.

Tips en venn

Vignett kommentarNull drepte og hardt skadde – et nytt paradigme for et sikkert system. Det er, direkte oversatt, tittelen på en ny rapport fra International Transport Forum (ITF), en underorganisasjon av OECD. Som tittelen antyder, handler den om Nullvisjonen for trafikksikkerhet og hvordan man skal arbeide for å realisere den. 

«Det er ikke galt å si at det var overgangen til systemtenkning som førte til at man i mange land fikk snudd økningen i antall drepte i trafikken til en nedgang fra omkring 1970», skriver Rune Elvik. Illustrasjonsfoto: ITF.Man skulle kanskje tro at det meste var sagt om dette allerede. Det er, rundt regnet, 20 år siden Nullvisjonen ble lansert og vedtatt av Riksdagen som det langsiktige grunnlaget for trafikksikkerhets-politikken i Sverige.

Støtten til Nullvisjonen som et ideal for transportsikkerhet har senere spredt til seg andre land og har fått sine talsmenn også i USA, der bedringen av trafikksikkerheten de siste 25 år har gått mye saktere enn i Europa.

Få, om noen, vil si at det er galt å ta sikte på null drepte og hardt skadde i trafikken. Det er enkelt å støtte Nullvisjonen. Men hva betyr den mer konkret for hvordan vi arbeider for bedre trafikksikkerhet?

Det er dette spørsmålet ITF-rapporten tar sikte på å svare på – i form av råd og retningslinjer om hvordan man kan innrette seg slik at man oppnår en rask og betydelig bedring av trafikksikkerheten.

Det kan fort bli stor avstand mellom en visjon og virkeligheten. Motsetningen melder seg med et brak allerede når man tenker over hva prinsippene Nullvisjonen bygger på betyr i praksis.

I sammendraget av rapporten sies det: “Most of all, a Safe System does not accept trade-offs between human lives and other priorities.” (Fremfor alt, tanken om et sikkert system er uforenlig med at man kan veie menneskers liv mot andre goder).

Dette er en voldsomt bastant og kompromissløs formulering, og den er nok ikke alvorlig ment. For hvis den var det, kunne vi realisere Nullvisjonen over natten. Det er bare å slutte å kjøre fortere enn ca. 15 km/t, så unngår man dødsfall og alvorlige skader.

 

Fart er en så viktig risikofaktor at vi i prinsippet kan bli kvitt alle dødsfall i trafikken bare ved å senke farten

I noen trafikkmiljøer kunne man kanskje strekke seg til 30 km/t, men neppe mer enn det. Dette koster ingen ting. Det krever ikke at vi kjøper nye biler, bygger nye veier, eller lærer opp førere og andre trafikanter på nytt. Fart er en så viktig risikofaktor at vi i prinsippet kan bli kvitt alle dødsfall i trafikken bare ved å senke farten.

Men alle synes vel at dette er en parodi, og det er ikke slik Nullvisjonen skal forstås. Så kanskje den likevel åpner for kompromisser, selv om den nekter for at den gjør det.

Nullvisjonsfartsgrensene er 30 km/t der fotgjengere og syklister kan bli påkjørt av motorkjøretøy, 50 km/t der sidekollisjoner mellom biler kan forekomme, og 70 km/t der frontkollisjoner mellom biler kan forekomme. Har man, for eksempel ved å bygge motorveier, eliminert disse ulykkestypene, kan farten være 100 km/t eller mer.

Unngår vi alle drepte og hardt skadde med disse fartsgrensene? Nei. Jeg regnet, etter oppdrag fra Statens vegvesen, for noen år siden ut at dersom man innførte Nullvisjonsfartsgrenser i Norge, og disse ble respektert 100 %, kunne man redusere antall drepte med nær 58 %.

Med andre ord: mer enn 40 % av de drepte ville gjenstå. ITFs Nullvisjonsrapport innrømmer også at nullvisjonsfartsgrensene ikke er lave nok til å unngå alle dødsfall. På side 117 sier man at fotgjengere som blir påkjørt av busser eller trikker i 30 km/t kan bli drept.

Nullvisjonsfartsgrensene er med andre ord ikke så alvorlig ment. De gjør det mulig å opprettholde en framkommelighet som er forenlig med at mennesker fortsatt blir drept, selv om Nullvisjonen høytidelig erklærer at menneskeliv ikke kan veies mot andre goder. Men det kan de altså likevel, når det kommer til stykket.

ITF-rapporten presenterer Nullvisjonen som et såkalt «paradigmeskifte» og henviser til Thomas Kuhn, som innførte dette begrepet. Det nye med Nulllvisjonen, sies det, er at den bygger på en systemtenkning. Man forlater tanken om at ulykker skyldes menneskelige feilhandlinger, og man gir opp tanken om at mennesker kan læres opp til ikke å gjøre feil i trafikken. I stedet ser man alle deler av systemet under ett og betrakter ulykker som en form for systemsvikt.

Dette er med respekt å melde ikke noe nytt som kom med Nullvisjonen og som den kan ta æren for. Den såkalte systemtilnærmingen til trafikksikkerhet vokste fram allerede på 1950-tallet og hadde vært den rådende tankegang i nærmere 50 år da Nullvisjonen ble lansert.

Ja, det er ikke galt å si at det var overgangen til systemtenkning som førte til at man i mange land fikk snudd økningen i antall drepte i trafikken til en nedgang fra omkring 1970. Denne nedgangen hadde allerede vart i omkring 25 år da Nullvisjonen ble lansert.

Men, en god ting kan vel ikke sies for ofte. ITF-rapporten inneholder uten tvil mange gode råd til politikere og fagfolk som jobber med trafikksikkerhet. Noen av disse rådene får det likevel fortsatt til å gå kaldt nedover ryggen. En av de tingene jeg reagerte ytterst negativt på i de første beskrivelsene av Nullvisjonen på slutten av 1990-årene var den autoritære, nærmest kommanderende stilen. «Du har vær så god å gjøre slik, ellers …», var tonen.

 

Med andre ord: Det er simpelthen ikke tillatt å være kritisk til Nullvisjonen og systemtilnærmingen

Dessverre henger denne typen diktatorisk tankegang fortsatt igjen. På side 45 sies det (min oversettelse): «Det er ytterst viktig å sikre konsensus blant fagfolk om ønskeligheten av et Sikkert System og klart uttalte standpunkter til fordel for det.»

Med andre ord: Det er simpelthen ikke tillatt å være kritisk til Nullvisjonen og systemtilnærmingen. Jeg minnes hva Bertolt Brecht visstnok skal ha sagt – sikkert ironisk – under folkeoppstanden i Øst-Berlin i 1953: «Folket er misfornøyd med Partiet. Partiet ønsker seg derfor et nytt folk.» Det fikk det ikke. Få år senere ble Berlinmuren bygget. Jeg sier ikke mer.

Referanse:
Zero Road Deaths and Serious Injuries – Leading a Paradigm Shift to a Safe System (ITF-rapport 2016).

DEBATTREGLER I SAMFERDSEL
Har du synspunkter på denne saken, så kom gjerne med dem her i kommentarfeltet! Det du skriver vil i de fleste sammenhenger fremstå som mer interessant og troverdig dersom du skriver under fullt navn. Hold deg til saken, vis respekt og raushet overfor andre og deres meninger. Husk at det du skriver kan bli lest av mange!

Ytringer som inneholder trusler eller annen form for sjikane, vil bli fjernet.

Vennlig hilsen
Samferdsel-redaksjonen

comments powered by Disqus

Ansvarlig redaktør:  Kommunikasjonssjef Harald Aas, E-post: ha@toi.no  |  Personvern

Designet og utviklet av CoreTrek AS