Elektrifisering av kjøretøyparken i Norge går i rekordraskt tempo målt mot hva som skjer internasjonalt, fastslår Lasse Fridstrøm i denne artikkelen, men «neppe raskt nok til at de hårete målene kan nås».
Bymiljø- og byvekstavtalene framheves som et av statens viktigste redskap for å nå nullvekstmålet. Men hvordan skal de forskjellige avtalene som nå inngås mellom norske byområder, fylker og stat forstås?
Kjøretøyer med kraftigere batteripakker og bygging av flere hurtigladestasjoner i bysentra vil åpne nye muligheter for bruk av elektriske kjøretøyer i bylogistikk, fremholder artikkelforfatterne.
Diskusjonen om klimavennlig transport, kompakt byutvikling og bypakker som virkemiddel har i all hovedsak vært innrettet mot større byer. Kunnskapstilfanget om tilsvarende forhold i småbyer og tettsteder er, etter vår oppfatning, mangelfullt.
Flytting av varelagre fra sentrale byområder til utkanten av byer vil ikke nødvendigvis medføre redusert trafikk og reduserte klimagassutslipp.
Sentral kontra mindre sentral lokalisering av nye boliger og arbeidsplasser gir flere kollektivturer, færre bilturer og lavere antall kjøretøykilometer for bil. Effektene varierer avhengig av om vi ser på bosatte, ansatte eller totale tall, og fra sted til sted.
En nyutviklet strategisk modell (STRATMOD) «gir mulighet for mer strategiske analyser av virkemidler for å nå nullvekstmålet», skriver artikkelforfatterne.
Ansvarlig redaktør: Kommunikasjonssjef Harald Aas, E-post: ha@toi.no | Personvern