Et veikart for bruk av samvirkende ITS i byer

Det har imidlertid vært knyttet usikkerhet til hvorvidt byene er rustet til å fremme samvirkende ITS-løsninger, og til hvorvidt de har tilstrekkelig kunnskap og ressurser til å drive utrullingen av samvirkende ITS.

Videre er det satt spørsmålstegn ved om utviklingen av ITS-løsningene i tilstrekkelig grad tar hensyn til byenes behov, og dermed ved om teknologien faktisk kan representere hensiktsmessige tiltak i byene.

Prosjektet Cooperative ITS for Mobility in European Cities (CIMEC) skal legge til rette for opptak av samvirkende ITS i europeiske byer gjennom å forene teknologiutvikling og byenes behov. Prosjektet er finansiert gjennom EUs forskningsprogram Horizon2020, og gjennomføres i tett samarbeid med blant andre det europeiske bynettverket Polis og partnere fra byer i Norge, England, Tyskland og Spania.

Det nettopp avsluttede prosjektet ble koordinert av SINTEF. Prosjektet har resultert i et veikart for implementering av samvirkende ITS i byer. Veikartet skal blant annet bistå europeiske byer i det videre arbeidet med utrulling av samvirkende ITS.

I det følgende vil vi presentere hindre som kan stå i veien for utrulling, samt en vurdering av hvordan hindrene kan forseres.

Hva er ITS?

Intelligente transportsystemer (ITS) er transportsystemer hvor informasjons- og kommunikasjonsteknologier (IKT) anvendes for å gjøre transportsystemet tryggere, mer effektivt, mer pålitelig, mer komfortabelt og mer bærekraftig.

Samvirkende ITS (engelsk: C-ITS) er et begrep som ofte brukes i samband med ITS. Samvirkende ITS har det det samme formålet som ITS, men relaterer mer til de tekniske IKT-løsningene i ITS, og beskriver hvordan ulike ITS-subsystemer samvirker.

Barrierer mot bruk av samvirkende ITS

I CIMEC-prosjektet ble potensielle barrierer vurdert og diskutert gjennom en spørreundersøkelse blant representanter fra 53 europeiske byer, samt gjennom arbeidsseminarer med byer i England, tysktalende byer, nordiske byer og byer i Baskerland. Resultater og innspill fra spørreundersøkelsen ble benyttet som diskusjonsgrunnlag for arbeidsseminarene.

Her ble det blant annet kartlagt hvilke utfordringer som i størst grad utgjør en barriere mot innføring av samvirkende ITS i hver enkelt deltagende by. Utfordringene ble presentert som seks kategorier, gjengitt i tabell 1.

Tabell 1.

Spørreundersøkelsen viste at økonomiske og tekniske forhold fremstår som de viktigste barrierene mot innføring av samvirkende ITS (se figur 1).

Økonomiske barrierer omhandler i hovedsak to forhold. For det første har byene vansker med å vurdere kostnaden ved innføring av samvirkende ITS – nærmere bestemt kostnaden knyttet til fysisk utstyr, til den tekniske løsningen, til investeringskostnader og til driftskostnader.

Fordi teknologien ofte er umoden, er det også vanskelig å forhøre seg med tilbydere på markedet, og kostnadsvurdering er derfor knyttet til stor usikkerhet.

For det andre har byene vansker med å gjennomføre konsekvensanalyser av samvirkende ITS-tjenester fordi det ikke finnes egnede modeller og tilstrekkelig empirisk data til at dette kan gjennomføres.

Videre er økonomiske barrierer knyttet til utilstrekkelige økonomiske ressurser i byen, og til at det kan være utfordrende å utvikle og etablere verdinettverk.

Tekniske barrierer ble trukket frem som viktig av mer enn halvparten av respondentene i spørreundersøkelsen. Mest fremtredende i denne kategorien er standardisering, som også omfatter interoperabilitet og koordinering av data.

Tekniske barrierer omfatter også integrering mot eksisterende løsninger, manglende pålitelighet i fysisk utstyr og sårbare data.

Figur 1. Forhold som utgjør viktigste barriere mot (større) bruk av samvirkende ITS. Maks. 3 per respondent (N=58)

Politiske barrierer er i stor grad lokale. Dette er barrierer som lokale myndigheter selv må jobbe for å forsere, i tillegg til barrierer som ligger i (over)nasjonale begrensinger og reguleringer som lokale myndigheter må forholde seg til.

Deltakerne i både spørreundersøkelse og på arbeidsseminarer var fagpersoner i offentlige stillinger, og de etterspurte mer kunnskap og oppmerksomhet rundt samvirkende ITS også på det politiske nivået i byene. De etterlyste videre større forutsigbarhet i de praktiske rammene som omfatter deres arbeidsoppgaver.

Manglende politisk oppmerksomhet kan også være et resultat av at miljøene som jobber med samvirkende ITS i det offentlig er fragmenterte, og at mangelen på en felles arena for ITS gjør det mer utfordrende å påvirke politiske beslutningsprosesser.

Det kan også være en utfordring at beslutninger for ulike deler av transportsystemet tas på ulike nivåer, hvilket gjør det krevende å etablere en enhetlig politisk visjon for ITS.

Det påpekes videre at manglende empiri knyttet til positive og negative virkninger av samvirkende ITS gjør det vanskelig å spille inn samvirkende ITS-tjenester som løsning på transportpolitiske problemer.

Organisatoriske barrierer omfatter manglende tilnærming til implementering og utrulling av samvirkende ITS samt manglende koordinering. Slike barrierer overlapper til en viss grad barrierene som allerede er nevnt.

For eksempel trekkes mangel på lokal kompetanse og teknisk ekspertise frem. Videre fremheves begrensede ressurser, samt manglende samarbeid og koordinering mellom ulike etater og nivåer. Interne administrative prosesser og planleggingsprosesser må også tilpasses innføring av denne type virkemidler.

Juridiske barrierer omhandler i all hovedsak personvern. Dette er ikke overraskende, siden samvirkende ITS-tjenester gir mulighet for å spore både kjøretøy og trafikanter.

Fordi samvirkende ITS er en forholdsvis ny teknologi, etterspør byene også juridiske rammeverk som regulerer bruk av samvirkende ITS i byer. Byene spesifiserer ikke at disse rammeverkene bør være (over)nasjonale, men diskusjonene i arbeidsseminarene tyder på at dette vil være mest hensiktsmessig.

I kategorien andre forhold er markedsrelaterte forhold trukket frem: byene har liten innflytelse på markedet for samvirkende ITS.

Hvordan forsere barrierene

Barrierene mot (større) bruk av samvirkende ITS er mangfoldige, og det er dermed også tiltakene for å forsere disse barrierene.

Det meste fremtredende tiltaket som løftes frem i CIMEC-prosjektet er standardisering. Fravær av standarder og interoperabilitet gir byene manglende incentiver til å påskynde implementering og utrulling av samvirkende ITS, idet byene frykter at løsningene som etableres ikke vil være forenelige med fremtidige krav eller standarder.

Det er behov for standarder både når det gjelder fysisk infrastruktur og kjøretøyteknologi, kommunikasjon og informasjon. I et byperspektiv må interoperabilitet videre sikres både mot baksystemer, utstyr og programvare, også i kjøretøy (f.eks. distribusjonskjøretøy, kollektivtransportkjøretøy, utrykningskjøretøy).

Fordi det er vanskelig å fremme bruk av samvirkende ITS uten å kunne vise til konsekvensanalyser, anses også demonstrering og evaluering av samvirkende ITS-tjenester som avgjørende for å forsere hindre mot større bruk av samvirkende ITS. Det er viktig at slike aktiviteter gir erfaringstall som kan benyttes i beregningsmodeller som det politiske nivået fester tiltro til, og som derfor kan inngå i grunnlag for beslutningsprosesser.

Videre bør nasjonale myndigheter etablere et juridisk rammeverk for å regulere bruk av samvirkende ITS. Dette bør utledes av et tilsvarende rammeverk på overnasjonalt nivå, f.eks. i form av EU-direktiver. Dette er et viktig ledd i å sikre at politiske nivå støtter og prioriterer innsats for større bruk av samvirkende ITS.

Et annet viktig punkt for å fremme samvirkende ITS er allokering av ressurser i byene. Dette omfatter finansielle ressurser som kan omsettes i kunnskap og personell med kompetanse og tid til å prioritere utrulling av samvirkende ITS.

Videre må det settes av ressurser til kunnskapsoverføring mellom byer. De ulike myndighetene og etatene som er til stede i hver by bør også forsøke å styrke samarbeid seg imellom for å nå målsettinger knyttet til samvirkende ITS.

Teknologi er ikke hele utfordringen

CIMEC-prosjektet viser at barrierene mot større bruk av samvirkende ITS ikke bare er teknologiske. Barrierene er også knyttet til kunnskap om teknologien og forståelse av hvordan den kan fungere som transportpolitisk virkemiddel.

Kunnskapen om hvordan samvirkende ITS kan bidra må heves både i administrasjon og på politisk nivå, og rollen slik teknologi kan spille må bringes aktivt inn i beslutningsprosesser.

Gjennom en slik bevisstgjøring kan man også forvente tydeligere prioritering både av innsatsområder og i ressurstildeling, og således legge et bedre grunnlag for fremme av samvirkende ITS.

FAKTA OM CIMEC