Mer interessant er påpekningen av at det vil være vanskelig, for ikke å si umulig, å kombinere den nåværende tyske energipolitikken med elektrifisering av bilparken.
Forfatterne (Buchal m. fl. 2019) er kjent med kvotehandelssystemet og med at elbilene får sin energi fra kvoteregulerte kraftverk. Men de nekter på sett og vis å ta det inn over seg.
De stiller opp to scenarier, ett der kvotetaket er ‘hugget i stein’, dvs. ligger fast, og ett der de stigende prisene på kvoter og strøm tvinger politikerne til å ‘slakke på tøylene’ og akseptere at de kvotene som er midlertidig inndratt, deles ut igjen, slik at taket i realiteten blir noe høyere enn det ellers ville ha vært.
Elbilene bruker kvotestrøm
At taket skal ligge fast er på sett og vis selve essensen i kvotesystemet. Med de bruker bare et par setninger på å forbigå dette. Det kan selvsagt ikke utelukkes at kvotesystemet vil komme under press, slik de anfører, men selv om inndratte kvoter skulle tilbakeføres, vil det ikke på noen avgjørende måte forandre det faktum at elbilene bruker kvotestrøm.
Elektrifisering innebærer at utslippskilden flyttes inn i kvoteregulert sektor, og det marginale CO2-utslippet ved kjøring av elbil er derfor null, i alle fall på litt lengre sikt. Hvilken andel kull-, atom-, vann-, vind- eller solkraft måtte ha i strømforsyningen er uten betydning, så lenge alle kraftverk er kvoteregulert.
Mercedes – i og utenfor laboratoriet
Når de regner på utslippet fra en Mercedes 220 dieselbil, gjør de også temmelig tendensiøse forutsetninger. Bilen har et laboratoriemålt utslipp ved NEDC-testen på 117 gCO2/km. De legger på 21 prosent utslipp ‘well-to-tank’, knyttet til utvinning, raffinering og distribusjon av drivstoffet, og kommer da til 144 g CO2/km ‘well-to-wheel’.
Men de overser elegant at utslippet i virkelig trafikk typisk er 40 prosent høyere enn i laboratoriet. Når vi tar hensyn til dette, kommer vi til et utslipp på 198 g CO2/km for den samme Mercedes-bilen.
En slik bil kjører typisk 300 000 km før vraking og slipper dermed ut anslagsvis 59,5 tonn CO2 i løpet av sin levetid. Med tillegg av utslippet i produksjonsprosessen snakker vi om rundt 65 tonn CO2 per bil.
Slik tilvirkes Tesla-batteriene …
Det påståtte engangsutslippet ved tilvirking av batteriet til en Tesla Model 3 er til sammenlikning 11 til 15 tonn CO2. Men også dette anslaget er ytterst tvilsomt. De regner som om batteriene tilvirkes ved hjelp av strøm som i alle fall delvis består av kullkraft, og at produksjonen skjer på et sted med nokså fuktig klima. Da blir det svært energikrevende å lage rom med ekstremt lav luftfuktighet, som må til når lithium-ion-batteriene skal produseres.
Men ved Teslas gigafabrikk i Nevada er klimaet knusktørt og strømforsyningen basert på utslippsfri sol- og vindkraft.
Et tysk problem
Jeg tror det er viktig å forstå at rapporten fra IFO er skrevet for et tysk publikum og handler mer om tysk energipolitikk enn om elbiler.
Tyskernes problem er at de har vedtatt å avvikle sin viktigste strømkilde – kjernekraften. Denne skal erstattes av sol- og vindkraft.
Men disse to energikildene gir sterkt varierende og uforutsigbare bidrag til strømforsyningen på time- og dagsbasis. De kan heller ikke lagres, med mindre man mater overskuddsstrømmen inn i batterier eller bruker den til å produsere hydrogen, e. l. Dermed ser forskerne for seg et økende snarere enn synkende behov for supplerende og utjevnende kullkraft i tiårene som kommer.
Tysk strøm, og tysk fart
Av enda større betydning er det forhold at strømprisene i Tyskland, som allerede er dobbelt så høye som i Norge, vil stige ytterligere etter hvert som kjernekraften stenges ned og kvotene blir knappere og dyrere. Dette vil skape problemer for tysk kraftkrevende industri, som kan se seg tjent med å flytte utenlands.
Tyskland har, med sin ‘Energiewende’, satt seg i en posisjon hvor elektrifisering av bilparken vil innebære mye større utfordringer enn i de fleste andre EU/EØS-land.
Disse problemene forsterkes av at strømnettet i Tyskland ikke, som i Norge, er dimensjonert for elektrisk husoppvarming gjennom en kald vinter. Nettet må trolig styrkes kraftig hvis folk skal lade elbiler hjemme, og strømproduksjonen må opp.
I tillegg kommer at hastigheten på tyske hovedveier er mer enn 50 prosent høyere enn i Norge. Tyskerne kjører 50 mil på fire timer, der vi bruker syv. Du ønsker ikke å måtte ta en halvtimes ladepause på en fire timers tur. Det betyr at rekkevidden trolig må være nærmere 1000 km for at elbilene i Tyskland skal kunne konkurrere effektivt med bensin- og dieselbiler.
Det er på denne bakgrunn ikke så rart at tyske fagfolk utforsker alternative strategier for å få ned klimagassutslippene i veitrafikken.
Tysk bilindustri, en mektig lobby
Den tyske bilindustrien er en mektig lobby, bestående av både kapitaleiere og arbeidstakere. Det står mange arbeidsplasser på spill.
Det er likevel overraskende at et anerkjent institutt som IFO, når de først skal analysere transport- og energipolitikken, sender ut noe så ubalansert og villedende som denne artikkelen.
Den er full av merkelige for ikke å si grovt fortegnede forutsetninger, som alle trekker i én bestemt retning. Den tyske bilen omtales på sterkt forskjønnende måte, mens det motsatte gjelder det amerikanske alternativet, samtidig som det mest avgjørende premisset – kvotehandelssystemet – nærmest forutsettes å ikke eksistere.
Referanse
Christoph Buchal, Hans-Dieter Karl & Hans-Werner Sinn (2019). Kohlemotoren, Windmotoren und Dieselmotoren: Was zeigt die CO2-Bilanz? ifo Schnelldienst 72(8):40-54.
DEBATTREGLER I SAMFERDSEL
Har du synspunkter på denne saken, så kom gjerne med dem her i kommentarfeltet! Det du skriver vil i de fleste sammenhenger fremstå som mer interessant og troverdig dersom du skriver under fullt navn. Hold deg til saken, vis respekt og raushet overfor andre og deres meninger. Husk at det du skriver kan bli lest av mange!
Ytringer som inneholder trusler eller annen form for sjikane, vil bli fjernet.
Vennlig hilsen
Samferdsel-redaksjonen