Du er her

Biodrivstoff-tallenes klare tale

Tallene viser at biodrivstoffpolitikken virker. Med disse tallenes klare tale i bakhodet, vil vi slå et slag for en saklig debatt rundt norsk biodrivstoffpolitikk.

 

Av Thomas Hansen og Wilhelm Kiil Rød
Hansen og Kiil Rød er hhv. direktør for fornybar energi og kommunikasjonsrådgiver for miljø og bærekraft i St1 Norge AS, datterselskap av det Helsingfors-baserte energikonsernet St1 Nordic Oy.

Venn tipset!

Din venn har blitt sendt en e-post om denne artikkelen.

Tips en venn

I Aftenposten 23. august kan vi lese at SSBs klimaregnskap nylig ble sluppet, og at norske utslipp er på vei ned. Utslippene fra veitransporten gikk ned med 9,6 prosent fra 2016 til 2017 og er på sitt laveste siden 2002.

Siden vi begynte å føre regnskap over våre utslipp, har Norge aldri opplevd noe i nærheten av en tilsvarende reduksjon i utslipp av klimagasser fra veitransporten. Dette er historisk, og vi kan gjerne kalle dette et «taktskifte».

Politiksk vingling

Man kunne kanskje forvente at de politikerne som står bak dagens politikk ga seg selv noen kraftige klapp på skulderen og snakket om stø kurs. I stedet feies utslippskuttene vekk av opposisjonspartiene, og fra regjeringen kommer det litt unnskyldende mumling.

Årsaken til det er naturligvis at en betydelig andel av det fornybare drivstoffet som ble solgt i Norge i 2017 baserte seg på råstoff fra oljevekster som palme. Tydelige stemmer setter spørsmålstegn ved bærekraften i dette, og de påpeker, ganske korrekt, at det norske klimaregnskapet ikke tar høyde for den indirekte effekten som økt etterspørsel etter oljevekster har på hvor oljevekster produseres.

Logikken er at selv om biodrivstoffet er produsert på bærekraftig vis, så vil den totale etterspørselsøkningen lede til økt avskoging fordi andre land og markeder ikke bryr seg om bærekraft. Økt etterspørsel etter vegetabilsk olje har potensialet til å føre til økt press på skogområder.

Selv om det ikke finnes en allment akseptert metodologi for å kalkulere denne indirekte effekten, så er dette resonnementet intuitivt logisk. Det er også en ubestridelig logikk i at hvis fossilt drivstoff skal erstattes med fornybart drivstoff, så trenger vi areal til å dyrke råstoffet. Og areal er en begrenset ressurs.

Resonnementet så langt er som følger:

  1. Norske transportutslipp går ned, og de går ned i et høyt tempo
  2. Driveren bak nedgangen er biodrivstoff
  3. For å produsere biodrivstoff trenger vi areal til å dyrke råstoff, men dette må gjøres på riktig vis, hvis ikke risikerer vi at skogområder hugges ned for å gi plass til råstoffproduksjon.

 

Innsikt – og politikk

Utfordringen oppstår når denne innsikten skal omdannes til politikk, og det er her babyen risikerer å bli helt ut med badevannet.

For problemet er ikke økt etterspørsel etter bærekraftig biomasse til energiformål. Problemet er at det ikke er nok tilgjengelig biomasse for å møte klimautfordringen.

Og dette problemet kan vi løse ved å øke den tilgjengelige bærekraftige biomassen.

Derfor jobber vi i St1, som en av flere aktører, på spreng for å skalere opp produksjonen av avansert biodrivstoff fra trevirke i Norge, Sverige og Finland, og derfor ønsker vi å muliggjøre dyrking av bærekraftig palmeolje produsert på brakkmark i Colombia.

Det første prosjektet kan alle enes om at er bra; det samme kan ikke sies om det siste. Det er fordi planteveksten vi ønsker å ta i bruk i sistnevnte prosjekt, er palme. Men for oss er det svært lite logisk å skulle dyrke noe annet enn palme der, for det er palmeplanten som vil gi oss det største volumet olje som vi kan benytte til å fortsette å kutte klimagassutslipp fra norsk veitransport.

Ironisk nok er palmen den planteveksten som vil gi oss lavest risiko for indirekte arealbruksendringer.

Hvis politikerne følger den kuren vi får foreskrevet i den norske samfunnsdebatten, og sier nei til ett spesifikt råstoff, så begrenser vi mulighetene våre til å øke den totale mengden tilgjengelige biomasse – enten dette går til biodrivstoff, matolje, kosmetikk, medisin eller andre industrielle formål. Og det vil igjen begrense våre muligheter til å kutte utslipp.

Sporbart og bærekraftig produsert råstoff

Og her må vi forstå forskjellen på bærekraftig og ikke-bærekraftig produsert råstoff. Vi må øke den totale mengden sporbart og bærekraftig produsert råstoff til bruk i biodrivstoff. Hvis vi gjør dette, så vil vi kunne fortsette med å kutte transportutslipp i Norge, samtidig som vi jobber med å forhindre avskoging.

Dette illustrerer kompleksiteten i biodrivstoffdebatten, men også mulighetsrommet vi har. Vi er sårt avhengig av biodrivstoff for å kutte utslipp, og vi ta dette virkemiddelet i bruk.

Kort oppsummert:

  • ja, råstoffet må produseres på en bærekraftig måte
  • nei, hugging av regnskog er ikke et klimatiltak
  • og ja, det er mulig å øke råstoffproduksjonen uten å bidra til avskoging.

Avskoging som følge av økt råstoffproduksjon er en risiko når denne skjer utenfor et rammeverk som for det første sikrer at produksjonen er bærekraftig, og for det andre sikrer at bærekraftig produksjon lønner seg, sammenlignet med det som er ødeleggende.

Men dette rammeverket eksisterer, og det er nettopp mulighetene dette rammeverket gir oss – i kraft av en rigid metodologi for føring og revisjon av livsløpregnskap – som vi totalt ignorerer i den norske debatten når vi diskuterer enkelte oljevekster. Dette rammeverket er på plass, og det gir oss en basis for å øke produksjonen av bærekraftig produsert råstoff.

Det er frustrerende når norske politikere, senest illustrert av Lars Haltbrekken, tyr til svært enkle spissformuleringer om biodrivstoffpolitikken for å få gjennom et politisk poeng. Det er ikke slik vi øker produksjonen av bærekraftig råstoff, hverken i eller utenfor Norge.

E10 som bransjestandard for bensin

For oss som driver med salg og produksjon av drivstoff er det også frustrerende, og helt uforståelig, at regjeringen har gått tilbake på E10 som bransjestandard for bensin.

E10 vil muliggjøre innblanding på opptil 30 prosent biodrivstoff også i bensin, istedenfor dagens 10–12 prosent. Det vil også tilrettelegge for investering i ny, bærekraftig produksjon av bioetanol, og vil samtidig redusere fossilandelen i bensinen som selges i dag.

Så vil vi til slutt invitere til en saklig debatt rundt norsk biodrivstoffpolitikk, der vi evner å ta inn over oss kompleksitetene som dette saksfeltet rommer. Det vil gagne både norske og globale utslipp.

 

 

DEBATTREGLER I SAMFERDSEL
Har du synspunkter på denne saken, så kom gjerne med dem her i kommentarfeltet! Det du skriver vil i de fleste sammenhenger fremstå som mer interessant og troverdig dersom du skriver under fullt navn. Hold deg til saken, vis respekt og raushet overfor andre og deres meninger. Husk at det du skriver kan bli lest av mange!

Ytringer som inneholder trusler eller annen form for sjikane, vil bli fjernet.

Vennlig hilsen
Samferdsel-redaksjonen

comments powered by Disqus

  • Tweets

Bunnbilde
SAMFERDSEL, TØI
Gaustadalléen 21,
0349 Oslo.
Telefon: 22 57 38 00
Telefaks: 22 60 92 00

PÅ VEIEN
I LUFTEN
PÅ SKINNER
PÅ SJØEN
TRANSPORT
REISELIV
MILJØ
TEKNOLOGI

ARKIV
AKTUELT
ANNONSERE

TØI
DEBATT
KONTAKT OSS
OM OSS

 

Ansvarlig redaktør: Flemming Dahl. Mobiltelefon: 986 255 96. Epost: fda@toi.no  |  Personvern

Designet og utviklet av CoreTrek AS