NTP (Nasjonal transportplan) er en perpetuum mobile, en evighetsmaskin, et system i evig bevegelse, som riktignok ikke kan gå til evig tid uten at drivstoff tilføres, men som i hvert fall jeg i lang tid har sett på som en maskin som aldri hviler.

Ikke før har NTP-sekretariatet lagt fram forslag til NTP – Grunnlagsdokumentet – for én NTP-periode, før det samme sekretariatet starter opp arbeidet med å utvikle materiale for neste periodes grunnlagsdokument.

Jeg har antatt at et arbeid preget av slik kontinuitet vil oppvise stor stabilitet over tid. Samtidig er dét samfunnet som NTP til enhver tid er en del av, et samfunn i stadig endring. Derfor er det å forvente at det antatt stabile ved NTP, også kan vise seg å oppvise betydelige innslag av endring.

I en serie artikler vil jeg teste stabilitetstesen. I en artikkel i Samferdsel i april https://samferdsel.toi.no/meninger/barekraftig-igjen-og-igjen-article33876-677.html  konstaterte jeg stabilitet i bruken av begrepet bærekraftig, det vil si stabilitet i bruken av begrepet som slagord, som et fyllord, uten at det framgår av teksten hva som er innholdet i begrepet.

Men forekomsten av begrepet var absolutt ikke stabil. Tvert i mot var det et begrep som ble stadig mer brukt i NTPs administrativt utviklede dokumenter, mens forekomsten av begrepet i de politiske dokumentene, meldingene til Stortinget, var mer beskjedent og mer stabil over tid. Riktig nok med et oppsving i siste melding. 

Figur 1: Forekomster av adjektivet bærekraftig i fem utgaver av NTP-arbeider – Grunnlagsdokument (GLD) og meldinger til Stortinget.

Denne artikkelen skal dokumentere lite stabilitet i omtale av fotgjengere – transportformen å gå. Over tid kan vi konstatere en endring – fra omtale av fotgjengere i et i hovedsak sikkerhetsperspektiv, til omtanke for det hele mennesket; å tilrettelegge fotgjengermiljøet, samt ønske om endret transportmiddelfordeling.

Fotgjengerne på veg inn i samferdselspolitikken?

En kikk på de første NTP-dokumentene fra tidlig 2000-tall avslører forbausende lite omtale av de som overkommer avstander ved å gå; bruk av ord som fotgjenger, til fots, gående, gange, gåing.

Forbausende i lys av det faktum at ferdsel til fots utgjør en betydelig del av det daglige transportarbeidet som utføres i Norge. Fotgjengere er en viktig trafikantgruppe.

Turer til fots utgjør i landet som helhet omtrent en femdel av alle reiser, ifølge de nasjonale reisevaneundersøkelsene (varierende mellom 21 og 22 prosent i årene fra 1992 til 2013/2014). Målt i andel av transportarbeidet utgjør selvfølgelig fotgjengerreisene en mindre andel (3,1 prosent i 2013/2014). Samlet transportarbeid som bilfører og -passasjer utfører, utgjør 70,4 prosent av det totale transportarbeidet, mens kollektivtrafikantene står for 24 prosent.

Etter som årene går og nye versjoner av NTP-dokumenter ser dagens lys, blir de gående, fotgjengerne, mer synlige. Og aller hyppigst omtales de i nest siste utgave av NTP (se figur 2) – omtalen målt ved forekomster av ordene som framgår av figuren.

Figur 2: Forekomsten av ord og begreper som betegner de som går (fotgjenger, til fots, gående, gåing) i dokumenter fra administrasjon (GLD) og departement (melding) i fem NTP-generasjoner.

Gåing, til fots, fotgjenger, gående, gange …

Bruken av de ulike ordene varierer, som vi ser, over tid og mellom administrative og politiske dokumenter. Ulike ord eller begreper for det å ta seg fram til fots benyttes de senere årene vesentlig hyppigere i de politiske dokumentene, meldingene til Stortinget, enn i administrasjonens forslag til Nasjonal transportplan – grunnlagsdokumentet (GLD). I de tre første NTP-ene var hyppigheten omtrent den samme i de to typene dokumenter.

Politikken som uttrykkes med de ulike ordene varierer over tid. I de første versjonene er det sikkerhet for de gående som står sentralt. Alle de fire forekomstene av ordet fotgjenger i GLD 2002–2011 omhandler ulykkesforebygging. Side 12 heter det:

Innsatsen i vegtrafikken skal i første rekke rettes mot de alvorlige ulykkene, fotgjengerulykker samt møte- og utforkjøringsulykker. Ingen tiltak alene gir de effektene vi ønsker. Det er helt nødvendig å arbeide med en rekke tiltak innenfor mange innsatsområder, samtidig og koordinert.

Etter hvert blir det, både i GLD og meldinger, mer og mer bruk av ord for det å gå i tilknytning til at det anses påkrevet med endring av transportmiddelfordelingen. Særlig er denne endringen sterk etter at det såkalte nullvekstmålet ble introdusert våren 2013 i forslaget til NTP 2014–2023. Det skal bli en mer miljøvennlig transportmiddelfordeling.

I det siste forslaget til NTP (GLD 2018–2029) er det fem forekomster av ordet fotgjenger. De fleste er i forbindelse med beskrivelse av fakta om fotgjengeres utsatthet i trafikken, men det er også omtale av tiltak for å for å få flere til å reise med miljøvennlige transportmidler. Side 59 heter det:

Størstedelen av bompengene skal benyttes til å utvikle en mer miljøvennlig og bærekraftig persontransport. Det er lagt opp til tidsdifferensierte bomtakster for at flere reiser i rushtiden skal gjennomføres med kollektivtransport, sykkel eller som fotgjenger.

Men også det å gjøre de fysiske omgivelsene for fotgjengerne bedre, fokuseres mer og mer fra en generasjon NTP til en annen.

I de to første GLD (2002–2011 og 2006–2015) er det unevnt, i GLD 2010–2019 heter det side 111:

Det er stort sett enighet om hvilke positive virkemidler som bidrar til bedre miljø og samtidig god framkommelighet. Viktigst er bedre kollektivtilbud, bedre tilbud til gående og syklende, gode overgangsmuligheter og god informasjon.

I GLD 2014–2023 side 51 er formuleringen:

Vinterdriften må gi fotgjengere sammenhengende kvalitet på gangnettet uavhengig av ansvarsforhold, og bør derfor prioriteres. Transportetatene har en viktig rolle i utvikling av rutiner og standarder.

I GLD 2018–2029 side 59:

Størstedelen av bompengene skal benyttes til å utvikle en mer miljøvennlig og bærekraftig persontransport. Det er lagt opp til tidsdifferensierte bomtakster for at flere reiser i rushtiden skal gjennomføres med kollektivtransport, sykkel eller som fotgjenger.

Det skjedde for øvrig en interessant språklig endring i omtale av det å ta seg fram til fots da ordet gåing ble introdusert i Nasjonal gåstrategi i 2010. Ordet finnes ikke i noen NTP-dokumenter i de tre første generasjonene NTP-er (én gang brukt i 2010–2019), men i Grunnlagsdokumentet for 2014–2023 benyttes det 41 ganger, og 34 ganger i siste generasjon GLD.

I meldingene til Stortinget er ordet nesten fraværende i de to siste periodene. Ordet kan dermed synes å mangle politisk appell, og godt er det, vil jeg mene.