Hvilken politiker har vilje til å avskaffe trafikkdøden?

Norge har imidlertid hatt en solid nedgang i døden på veiene, fra 560 drepte i 1970 til 117 drepte i 2015 og 135 (foreløpig tall) i 2016.

I 2015 hadde Norge 22,4 trafikkdrepte per million innbyggere – lavest i Europa. 

Men må vi ofre 115–140 mennesker i året for å ha en effektiv framkommelighet på veiene? Elvik & Høye (2015) har vist at årlig antall drepte på veiene kan reduseres til rundt 60 prosent av dagens nivå, dvs. cirka 75 drepte årlig. Hvorfor gjøres ikke dette?

I prosjektet «PROSPECTS»¹ ved TØI har vi undersøkt hindringer og muligheter for å redusere drepte og alvorlig skadde i trafikken. Prosjektet bygger på intervjuer med 16 personer som arbeider med trafikksikkerhet i departementer, direktorater og organisasjoner i Norge, samt på politiske dokumenter om trafikksikkerhet og på tidligere forskning.

Ifølge intervjuene er hindringene:

1. Målkonflikter, især konflikter mellom trafikksikkerhet og personlig frihet og mellom trafikksikkerhet og framkommelighet
2. Begrensede ressurser – især til politiets kontroller
3. Begrenset politisk vilje og prioritering
4. Begrenset samarbeid mellom aktørene
5. Begrenset samarbeid internt i etatene
6. Aksept for høy ulykkesrisiko og lav aksept for restriksjoner
7. Lave ulykkestall gjør ytterligere reduksjon vanskeligere
8. EUs prinsipper for fri handel
9. Beskyttelse av privatliv

Et eksempel på målkonflikt er fartsgrensene – skal de være høye for å bedre framkommeligheten eller lave for å bedre trafikksikkerheten?

Og mulighetene er:

1. Nullvisjonen som grunnlag for trafikksikkerhetsarbeidet
2. Økonomiske ressurser finnes
3. Samarbeid – bedre enn før
4. Nye tiltak
5. Anvendelse av kunnskap
6. Mulig sterkere politisk prioritet
7. Utrykningspolitiets innsats og engasjement
8. Aksept for trafikksikkerhetstiltak i befolkningen

Nullvisjonen har gitt grunnlag for et mer systematisk trafikksikkerhetsarbeid i Norge enn tidligere. En del av faktorene – som økonomiske ressurser, politisk prioritet, og samarbeid mellom etatene – viste seg å være både hindringer og muligheter, avhengig av i hvilken grad de eksisterer. Rikelige ressurser er en mulighet, begrensede ressurser er en hindring.

Dette viser at i den grad slike faktorer er hindringer, kan de også snus til muligheter. Spørsmålet er hvordan dette kan gjøres. Det enkle svaret er sterkere politisk vilje og prioritet, og det vanskelige spørsmålet er hvordan stable slik sterkere politisk vilje til trafikksikkerhet på bena.

Flere respondenter viste til Frankrike, hvor antall drepte i trafikken ble nesten halvert over fem år på grunn av sterk innsats fra en fransk president.

Som en av respondentene sa: «Å redusere trafikkdøden til 50 personer i året, må være en flott innsats å ha på sin politiske CV».

Selv om Norge har få drepte i trafikken per million innbyggere sammenlignet med de fleste andre land, og i Nasjonal handlingsplan for trafikksikkerhet har en målsetting om ytterligere reduksjon, blir fortsatt over hundre mennesker drept på veiene årlig.

Hvis målene i Nasjonal handlingsplan for trafikksikkerhet blir nådd, vil likevel 5724 mennesker bli drept eller alvorlig skadet på norske veier i perioden 2016–2024, dvs. litt flere mennesker enn befolkningen på Røros.   

Ifølge intervjuene har Nullvisjonen gitt et solid grunnlag for norsk trafikksikkerhetspolitikk siden den ble vedtatt av Stortinget i 2001.

En mulig oppfølging av dette kunne være å betrakte overlevelse på veiene som en menneskerett – i stedet for å se drepte og skadde i trafikken bare som en kostnad i nytte/kostnadsanalyser av mulige tiltak.

Den vekten som respondentene la på dokumentasjon av virkning av mulige tiltak, viser at trafikksikkerhetsforskning og -formidling er viktig for gjennomføring av trafikksikkerhetstiltak.

Elvik & Høye (2015) viser hvilke tiltak som vil ha størst effekt på reduksjon av drepte og hardt skadde. Det viktigste som kan gjøres på kort sikt, er å øke håndheving av grenser for fart og rus i trafikken, dvs. øke politiets innsats og øke automatisk trafikkontroll.

Dette krever først og fremst mer ressurser, og dermed politisk vilje til å skaffe ressursene og prioritere politiets arbeid.

Undersøkelsen viser at nettopp for disse tiltakene er begrensede ressurser og begrenset politisk vilje viktige hindringer. Kjøretøytiltak som automatisk cruisekontroll, innebygd passiv sikkerhet samt fartsgrenseinformasjon og -varsling har stort potensial for reduksjon av antall trafikkulykker, men det vil i beste fall ta lang tid før alle biler har fått slikt utstyr.

Dessuten vil særnorske påbud om slikt utstyr bryte med EUs prinsipper for fri handel. Med sterk politisk vilje og samarbeid mellom flere land, bør påbud om slike tiltak likevel være mulig. 

Et engelsk ordtak sier: «Where there’s a will, there’s a way». Hvilken norsk politiker har sterk nok vilje til å avskaffe døden på veiene og sette inn de nødvendige tiltakene for å unngå at vi i årene fram til og med 2024 får et antall drepte og alvorlig skadde som tilsvarer befolkningen på Røros?   

Kilder:
Assum, T. Barriers to Road Safety and Potentials for Improvement – the Case of Norway.  Artikkel presensert på Road Safety on Five Continents, Beijing, 2015.

Elvik, R. & Høye, A. Hvor mye kan antall drepte og hardt skadde i trafikken reduseres?  TØI-rapport 1417/2015.

Statens vegvesen. Månedlig oversikt over antall drepte –desember 2016. vegvesen.no, 3. januar 2017.

European Commission. Mobility and Transport. Road fatalities per million inhabitants. . 3. Januar 2017

[1] Prosjektet «PROSPECTS» er finansiert av Norges forskningsråd.