Her hjemme har forskningsprosjektet TEMPO lagt sammenhengen mellom transport og klimaforandringer under lupen. Prosjektfolkene selv har forklart mer nøyaktig hva de har tatt sikte på, nemlig «å utrede hvilke tiltak og virkemidler som mest effektivt kan redusere drivhusgassutslippene fra norsk samferdsel.»

TEMPO-folkene har altså arbeidet innenfor et norsk rammeverk og har der konsentrert seg om transportsektorens bidrag til klimaforandringene; de har ikke hatt som oppgave å håndtere all verdens klimatilknyttede utfordringer. Heldigvis, kan de selv tenkes å mene.

Mye arbeid – og dermed mye tid og penger - er nedlagt i prosjektet, som avsluttes denne måneden og i disse dager offentliggjør sine konklusjoner. Fordi det i lys av alt arbeidet bør kunne forventes at prosjektet bringer noe anvendelig nytt på bordet, fortjener TEMPO-konklusjonene bred oppmerksomhet.

I hvilken grad kan konklusjonene bringe Norge nærmere enn effektiv håndtering av klimaproblematikken? Og så kanskje i neste omgang, i hvilken grad skulle også andre land, verden i sin helhet, kunne høste en og annen fordel av konklusjonene?

Lasse Fridstrøm, forsker ved Transportøkonomisk institutt (TØI) og tidligere instituttets sjef, har vært leder for TEMPO (Transport and Environment – Measures and Policies). I denne utgaven av Samferdsel (sidene 4-5) omtaler han noen av konklusjonene.

Selv om noe anvendelig nytt bør kunne forventes, er det ikke sagt at alle konklusjoner og refleksjoner fra TEMPO-folkene vil bli svelget uten kritiske spørsmål og kanskje regelrette protester fra folk som setter seg nærmere inn i dem. Men slikt vil kunne sees som nyttige reaksjoner, for spørsmål og protester har i mange tilfeller ført verden videre i en god retning.

Ta for eksempel dette utdraget av hva Fridstrøm skriver i Samferdsel: «En fullelektrifisering av den norske personbilparken ville ikke legge beslag på mer enn ca. seks prosent av Norges vannkraftproduksjon.» Egnet til å vekke debatt?

OK, seks prosent, det kan meget vel tenkes å være godt målt. Ikke desto mindre kan noen finne på å be om å få vurdert en eventuell fullelektrifisering av den norske personbilparken i en større sammenheng; de vil kunne spørre om det kunne være bedre for det globale klimaet at de seks prosentene ble eksportert til kontinentet, for eksempel med den følge at noen kullkraftverk kunne stenges (ref. hvordan mange i dag spør om elektrifisering av norske olje- og gassplattformer med norsk vannbasert elektrisitet er en god løsning i et globalt perspektiv).

Noen kan altså foretrekke å se klimaforandringene som en global snarere enn en norsk utfordring, og da blir det hele for alvor komplisert ... Men la oss ikke gjøre det så komplisert, ikke her og nå. La oss ikke konsentrere oss om vanskeligheter fremfor slike muligheter som er blitt belyst gjennom TEMPO-prosjektet.

Bare et aldri så lite bidrag i riktig retning av et snillere klima, og TEMPO kan vise seg å ha vært alt arbeidet verdt – og all tiden og alle pengene.

Det er bare en smakebit av TEMPO-konklusjonene som nå serveres i Samferdsel. Våre abonnenter mottar et langt mer innholdsrikt TEMPO-magasin som vedlegg til dette bladet.