Du er her

Fortetting, flyttepreferanser og bilbruk

KOMMENTAR: Kommentatoren ser «mye som tyder på at det ensidige fokuset på fortetting kanskje ikke er den beste strategien for å nå mål om redusert bilbruk og utslippskutt fra transportsektoren innenfor er rimelig tidsperspektiv.»

Av ERIK BJØRNSON LUNKE
Forsker, Transportøkonomisk institutt (TØI)

Venn tipset!

Din venn har blitt sendt en e-post om denne artikkelen.

Tips en venn

I sin kommentar i Aftenposten 12. mars skriver Therese Sollien om hvordan dagens fortettingspraksis virker mot sin hensikt, fordi det for det meste er eldre og barnløse husholdninger som flytter inn i nybygde boligblokker.

Samtidig bygges det nesten ikke småhus, som gjerne er foretrukket bolig for barnefamilier.
Solliens argumenter underbygges av forskning: Siden 1990-tallet har det vært en økning i andelen foreldre som velger å flytte ut av indre Oslo etter barnefødsel.

Samtidig har en undersøkelse i Oslo kommune vist at barnefamilier som regel ønsker å bo i småhus, med egen hage, lokalisert i mer spredtbygde nabolag.

Det er ofte faktorer som de ovennevnte – i tillegg til pris – som oppgis som årsaken til at familier flytter ut av byen. Det er også avdekket at oppvekstsvilkår for barn oppleves dårligere i de mest tettbygde bydelene i Oslo. 

En viktig konsekvens av fortettingen er derfor som Sollien skriver, at det gjerne er unge voksne og eldre uten hjemmeboende barn som velger å bosette seg i de nybygde leilighetene. Barnefamiliene blir derimot hensatt til det som er igjen av småhus, som naturligvis er plassert lengre unna knutepunktene.

Barnløse kan gå, barnefamilier bruker bil …

Det er også gjerne barnefamiliene som har det største transportbehovet i hverdagen. De skal levere barn i barnehage eller skole på vei til jobb, og på ettermiddagen skal barna leveres og hentes på ulike fritidsaktiviteter. Når avstandene er lange og kollektivtilbudet ikke godt nok, er de nødt til å bruke bil for å få gjennomført alle de daglige gjøremålene. 

Den positive effekten av at de barnløse kan gå, sykle og reise kollektivt i det daglige kan dermed utlignes – og kanskje også overskygges – av at barnefamiliene fortsatt bruker bil. 

Fortetting er en strategi for å nå målet om utslippskutt fra transportsektoren og at bilbruken ikke skal øke i de største byregionene. I nullvekstmålet er det eksplisitt nevnt at «klimagassutslipp, kø, luftforurensning og støy (skal) reduseres gjennom effektiv arealbruk og ved at veksten i persontransporten tas med kollektivtransport, sykkel og gange». 

Andre tiltak, som forbedring av kollektivtilbud, bompenger og sykkelveier, er ikke nevnt på samme måte. 

Ensidig satsing på fortetting, kanskje ikke smart

Samtidig er det mye som tyder på at det ensidige fokuset på fortetting kanskje ikke er den beste strategien for å nå mål om redusert bilbruk og utslippskutt fra transportsektoren innenfor er rimelig tidsperspektiv.

I et nylig prosjekt for Viken fylkeskommune har vi i Transportøkonomisk institutt sett nærmere på sammenhengen mellom bystruktur (tetthet), tilgjengelighet og reisevaner. 

For det første har vi undersøkt hvor tett man må bygge for å oppnå reduksjon i bilbruken. Det viser seg at blant nabolagene i Oslo og Viken er det bare der det bor flere enn 4000 personer per kvadratkilometer at bilen brukes på færre enn halvparten av de daglige reisene. 

Det vil si at det hovedsakelig er i indre Oslo og i nabolagene tett inntil kollektivknutepunkter andre steder at bilandelen er under femti prosent. På steder med lavere befolkningstetthet er det altså bilen som dominerer.

Forskjell på Oslo og mindre steder

Samtidig er det ikke slik at effekten av fortetting vil være den samme over alt. Våre forskningsresultater viser at i Oslo er det god effekt av å fortette: Folk kjører mindre bil jo tettere man bor. Men på mindre steder er ikke sammenhengen like klar. 

I tettsteder med færre enn 30 000 innbyggere er det ikke nødvendigvis slik at bilandelen synker selv om befolkningstettheten øker. Her er det derimot andre faktorer som påvirker transportmiddelvalg, og da særlig om man bor og jobber i samme tettsted eller om man pendler til en nærliggende storby. 

Vi har også undersøkt i hvilken grad andre tiltak enn fortetting kan påvirke transportmiddelfordeling og reduksjon i bilbruk. Resultatene viser at tiltak som bidrar til at kollektivtilgjengeligheten øker har betydelig større effekt på hvorvidt folk velger bort bilen.

Samtidig er det stor forskjell på hvor raskt ulike tiltak kan iverksettes. Endringer i befolkningstettheten tar lang tid. Nye bygg skal bygges og folk skal flytte inn i disse byggene. Større endringer i tilgjengeligheten – nye kollektivruter, hyppigere avganger, parkeringsrestriksjoner og lignende – kan derimot i prinsippet innføres «over natten», og umiddelbart ha en effekt på transportvanene. 

Det skal likevel sies at det ikke bare er effektene på transport som er viktige når vi snakker om fortetting. Flere mennesker på samme sted gir også et bedre markedsgrunnlag for å tilby ulike tjenester som forretninger, kultur- og serveringstilbud, og så videre. 

Men med den kunnskapen vi har om barnefamiliers bostedspreferanser, og om sammenhengene mellom tetthet og transport, kan det være fornuftig å se på andre måter å bygge tett enn det som har vært gjeldende praksis de senere årene. 

Et par eksempler fra tidligere tiår

Kanskje er det på tide å ta opp igjen strategien om å bygge «lavt og tett» som var vanligere på 60-, 70- og 80-tallet? 

Boligområder som atriumhusene på Ammerud og rekkehusene i Hallagerbakken på Holmlia er eksempler til etterfølgelse: Disse boligene tilbyr de kvalitetene som mange barnefamilier etterspør, samtidig som de er forholdsvis tettbygde nabolag som gir et godt potensial for å tilrettelegge for kollektivtransport. På denne måten kan også barnefamiliene, de som gjerne bruker transportsystemene mest, finne boligene de ønsker seg uten å bli avhengige av å bruke bil på de viktigste reisene i hverdagen.

Våre funn tilsier altså at det kan være et behov for å vurdere ulike tiltak opp imot hverandre, og at fortettingsgraden må vurderes sammen med disse.  

 

Referanser


-    Barlindhaug, Rolf; Langset, Bjørg; Nygaard, Marit og Ruud, Marit Ekne (2019). Bo- og flyttemotiver blant barnefamilier i Oslo. NIBR-rapport 499, By- og regionforskningsinstituttet NIBR.

-    Lunke, Erik Bjørnson og Engebretsen, Øystein (2021). Tett eller tilgjengelig? En studie av tetthet, tilgjengelighet og reisevaner i Oslo og Viken. TØI-rapport 1827/2021, Transportøkonomisk Institutt.

-    Nordbakke, Susanne (2018). Barn og unge i den kompakte byen. Plan tidsskrift.

-    Wessel, Terje og Lunke, Erik Bjørnson (2021). Raising children in the inner city: Still a mismatch between housing and households? Housing Studies. 
 

DEBATTREGLER I SAMFERDSEL
Har du synspunkter på denne saken, så kom gjerne med dem her i kommentarfeltet! Det du skriver vil i de fleste sammenhenger fremstå som mer interessant og troverdig dersom du skriver under fullt navn. Hold deg til saken, vis respekt og raushet overfor andre og deres meninger. Husk at det du skriver kan bli lest av mange!

Ytringer som inneholder trusler eller annen form for sjikane, vil bli fjernet.

Vennlig hilsen
Samferdsel-redaksjonen

comments powered by Disqus

Ansvarlig redaktør: Flemming Dahl. Mobiltelefon: 986 255 96. Epost: fda@toi.no  |  Personvern

Designet og utviklet av CoreTrek AS