Kart-milliardene

Den gangen var digitale kart egnet for bilnavigasjon noe helt nytt, og presisjonen var så som så. De færreste vanlige mennesker skjønte hva slike kart faktisk kunne brukes til. At det skulle bli en multimilliard-industri som baner vei for selvkjørende biler, var det bare noen få teknologifantaster som forsto i Norge.

Det var fremtidsmusikk, sciense fiction. Men nedover i Europa begynte det tidlig på 90-tallet å dukke opp produkter og tjenester basert på digitale kartdata. Norge hang til å begynne med langt etter akkurat på dette området, men kastet seg på i 1998 da Norges elektroniske veinett, Elveg, ble offisielt åpnet.

Det var 280 000 kilometer med kjørbare veier, over 50 meter lange, som ble gjort elektronisk tilgjengelig for kommersielle aktører. Alle veier, fra skogsbilveier til motorveier, var med. Det var et resultat av samarbeid mellom Statens kartverk, Statens vegvesen og Transport Telematikk (et heleid datterselskap av Telenor Mobil).

Selv for de mest fremsynte var det vanskelig å begripe hvilke muligheter som åpnet seg når blant annet alle veier, adresser, fartsgrenser, vekt- og høyderestriksjoner var elektronisk definert.

På den tiden var det to store aktører i dette markedet for elektroniske kart til ulike formål, deriblant bilnavigasjon; europeiske TeleAtlas og amerikanske Navteq. Basert på grunnlagsdata fra Elveg og tilsvarende i andre land, leverte de navigasjonssystemer til bilindustrien og til andre produsenter og leverandører av kartbaserte produkter og tjenester, som Garmin og TomTom.

Det ble raskt et multimilliardmarked, og produsentene av smarttelefoner og etter hvert nettbrett fant også ut at det å kunne bruke disse «dingsene» også til bl.a. å navigere med, var et must i et tøft marked.

Dermed var kjøp og salg-leken i gang. Finske Nokia kjøpte Navteq i 2007 for knapt 6 milliarder euro og døpte i 2012 om sin kartdata-virksomhet til HERE – som bl.a. leverte sine kartprodukter til de fleste av verdens bilprodusenter.

Navteqs største konkurrent, TeleAtlas, ble omtrent samtidig (2008) kjøpt opp av en av sine største kunder, TomTom, for knapt 3 milliarder euro – i skarp konkurranse med TomTom-konkurrenten, Garmin.

Og så kom meldingen i sommer om at Nokia nå selger HERE til bilprodusentene BMW, Audi og Daimler for 2,8 milliarder euro – handelen forventes sluttført i løpet av første kvartal i 2016.

Mange lurer på hva som er tanken bak at disse innbitte konkurrentene går sammen om et slikt oppkjøp. Svaret antas å ligge i et ønske om å sikre seg tilgang til høypresisjons kartdata som er nødvendige nå når stadig flere funksjoner i bilene automatiseres på veien mot den selvkjørende bilen.

Men de ønsker ikke noe monopol. De tre forsikrer i en pressemelding at oppkjøpet har til hensikt å sikre at HEREs produkter og tjenester, som en åpen, uavhengig og verdiskapende plattform for «skybaserte» kart og andre mobiltjenester, i et langsiktig perspektiv skal være tilgjengelig for alle kunder innen bilindustrien og andre sektorer.

Det kjennes litt rart å sitte og reflektere rundt dette temaet nå mer enn 25 år etter at racet startet. Jeg lurer på hvor stor del av milliardkaken norske virksomheter kunne fått med seg hvis de hadde vært på banen da startskuddet smalt…