Du er her

Korona og samferdsel

Fortsatt reising, men på andre måter

HVA NÅ? Når professor Knut Anton Mork på invitasjon fra Samferdsel her skriver om samferdselssektoren i koronaens kjølvann, øyner han behov for nytenkning om kollektivtrafikk, om byarkitektur og om hydrogen som drivstoff i veitrafikken.

Av Knut Anton Mork
Professor ved NTNU og Handelshøyskolen BI, rådgiver i CARN Capital, tidligere mangeårig sjeføkonom i Handelsbanken

Venn tipset!

Din venn har blitt sendt en e-post om denne artikkelen.

Tips en venn

Koronakrisa har gjort det vanskelig å reise. Noen tror vi vil fortsette å bruke videokommunikasjon i stedet nå som vi har lært hvor godt det kan fungere.

Selv møter jeg gjerne folk jeg kjenner på nettet. Men som de fleste andre har jeg også behov for å treffe nye. Jeg er vant med å reise regelmessig på internasjonale fagkonferanser og knytte nye kontakter. Det er ikke så lett over nettet. Så reisebehovet vil nok ikke forsvinne.

Men vi må finne nye og bedre måter å gjøre det på. Kanskje behovet for smittevern viser seg å være varig hvis nye virus stadig kan dukke opp. Men samtidig må vi huske på at virus ikke det eneste som truer vår framtid. Global oppvarming er minst like alvorlig.

Etter mange års overveielse har det fått meg til å mene at vi i Norge må slutte å hente opp fossilbrensel fra havbunnen. Den oppfatningen har jeg gjort grundig rede for i boka Oljeeventyret—som kom og gikk. Så jeg skal la den ligge her. Men vår egen bruk av fossilbrensel er minst like viktig. Da kommer vi raskt til samferdsel.

Bytrafikken er allerede i rask forandring. Allerede før koronakrisa ble gatene oversvømt av elsykler og elsparkesykler. Viruset gav et nytt puff, ikke minst til småbarnsforeldre, som kan plassere både avkom og nyinnkjøpte matvarer i et rommelig bagasjerom foran styret. De prioriteres i gatebildet med nye sykkelfelt.

Men ikke alle kan sykle. Noen mangler helse og krefter. Andre, ikke minst yrkesutøvere, trenger å transportere større last enn det som får plass foran et sykkelstyre. Samtidig er gatene like smale som før. Det begynner allerede å bli trangt.

Et spørsmål om byarkitektur

For meg reiser det spørsmål om selve byarkitekturen. For drøyt 150 år siden gjennomførte baron Haussmann en radikal restrukturering av Paris’ gater som gav oss de brede og rette bulevardene som vi i dag kjenner. Ikke det at norske myndigheter trenger å skyte kanonkuler mot opprørere slik Napoleon III ønsket. Og antikvarer og byentusiaster vil selvfølgelig protestere. Men må vi ikke av og til tenke litt radikalt nytt?

Noe av grunnen til sykkelbølgen er at koronakrisa har fått oss til å styre unna kollektive transportmidler. Hvis risikoen for flere nye virus er reell, bør vi ikke da tenke nytt om kollektivtrafikk mer generelt?

Nytenkning om kollektivtrafikken

Norsk miljøpolitikk har i stor grad gått ut på å stue flest mulig mennesker tett sammen på minst mulig grunnflate for å transportere dem samlet fra ett sted til et annet, med fly, tog, hurtigbåt, T-bane, bybane, trikk eller buss.

Kanskje min bekymring for nye virus er overdreven. Men hvis ikke, burde vi ikke da ta en tenkepause omkring kollektivsatsing? Burde vi ikke for eksempel forske mer på flåter av selvkjørende taxier i byene? Eller satse mer på motorveier for elbiler enn på høyhastighetstog mellom de store byene?

Mens vi snakker om motorveier: Hvor blir det av satsing på hydrogen? Jo, regjeringen har endelig foreslått mer penger til forskning og grønn skipsfart. Men hva med hydrogen på veiene?

Hydrogen, et alternativ

Her har dagens regjering så langt sagt den vil overlate til markedene å bestemme valg av teknologi. Resultatet er at batteridrift har fått dominere. Men batteridrift har noen viktige ulemper, dels når det gjelder rekkevidde, og dels – og ikke minst – miljøproblemer omkring selve batteriene.

Brenselsceller drevet av hydrogen kan være et godt alternativ, ikke bare for tungtransport, men også for personbiler. Japanske myndigheter har bestemt seg for å satse på det; og hydrogenbiler er allerede på veiene i betydelig antall i California.

Her hos oss har batteribasert teknologi dratt fordel av at en infrastruktur allerede var på plass i form av et godt utbygd kraftnett. Dermed skulle det bare beskjedne investeringer til for å sette opp ladestasjoner.

Når det gjelder hydrogen, er vi blitt sittende fast i et høne-og-egg-problem. Ingen vil bygge hydrogenstasjoner før mange nok vil bruke dem; og ingen vil kjøre med hydrogen før stasjonene er på plass.

Dette burde være et skoleeksempel på en statlig oppgave. Og det burde passe perfekt inn i neste satsing på miljøvennlig samferdsel.

Vil noen ta opp den ballen?

 

DEBATTREGLER I SAMFERDSEL
Har du synspunkter på denne saken, så kom gjerne med dem her i kommentarfeltet! Det du skriver vil i de fleste sammenhenger fremstå som mer interessant og troverdig dersom du skriver under fullt navn. Hold deg til saken, vis respekt og raushet overfor andre og deres meninger. Husk at det du skriver kan bli lest av mange!

Ytringer som inneholder trusler eller annen form for sjikane, vil bli fjernet.

Vennlig hilsen
Samferdsel-redaksjonen

comments powered by Disqus

Ansvarlig redaktør:  Kommunikasjonssjef Harald Aas, E-post: ha@toi.no  |  Personvern

Designet og utviklet av CoreTrek AS