En trasé via Lillestrøm og Bjørkelangen er eneste realistiske løsning for lyntog Oslo–Stockholm.
HVA NÅ? Artikkelforfatteren ser helst at luftfarten ikke gjenvinner all høyden den har tapt under koronakrisen. Klimagassutslippene skal ned, poengterer han, og «da blir det ekstra viktig at politikerne gir tydelige signaler om at luftfarten ikke kan løftes til gamle høyder».
«Med kun ti mil nybygget jernbane og raske ekspresstog kan opp mot 50 % av flypassasjerene overføres til utslippsfri jernbane», skriver kronikkforfatteren om reisestrekningen Stockholm–Oslo. Han ser for seg en togreisetid på tre timer og 45 minutter.
Tiden med bred og tverrpolitisk enighet om den aller viktigste saken for oss som bor i Osloregionen er forbi. Den tok brått slutt på ettermiddagen torsdag 23. april 2020. Fire år, seks måneder og to dager etter at Raymond Johansen ble byrådsleder.
I lys av samferdselsminister Knut Arild Hareides budskap om prioritering av klima og trafikksikkerhet må Hareide «avvise ideene om høyere fart og bygging av smal firefelts motorvei istedenfor to-/trefeltsvei med midtrekkverk», skriver Holger Schlaupitz i dette innlegget. «Noe annet ville vært oppsiktsvekkende», tilføyer han.
Norge har en vid naturgitt infrastruktur for sjøtransport med store investeringer i farleder og havneanlegg. Dette er en transportstruktur som vil kunne ta hånd om vesentlig større volumer enn i dag.
DEBATT: «Det blir feil å bruke teknologiutvikling på bil og veg som argument for å kutte og begrense utbygging av jernbanen og lokal kollektivtrafikk», skriver Kjell Erik Onsrud.
Utviklingen går i retning av flere tog – nattog inkludert – mellom Norden og kontinentet, poengterer artikkelforfatteren. «Ekstra spennende er det å følge med på svenske myndigheters arbeid for å reetablere nattog til kontinentet», skriver han, med henvisning til en fersk rapport fra Trafikverket.
Det har blitt sagt en del om regjeringens mulighet til å beholde eller si fra seg en andel utslippskvoter fra EUs kvotesystem før nyttår. Regjeringen har nå har landet på å beholde dem, slik at de kan overføres til ikke-kvotepliktig sektor frem mot 2030. Tanken er da at man har en sikkerhetsmargin om en ikke skulle nå målene for utslippskutt innen 2030 satt av EU.
I transportsektoren var noen tidligere ute enn andre med å satse grønt – les utslippsfritt og, mer generelt, forurensningsfritt. Slik satsing ga for noen år siden smak av idealisme og ble av mange møtt med skuldertrekk, men er etterhvert blitt mer preget av nødvendighet og butikk.
Ansvarlig redaktør: Kommunikasjonssjef Harald Aas, E-post: ha@toi.no | Personvern