Ifølge avisen Nordlys er antall drepte og skadde på en drøyt 9 kilometer lang strekning i Lavangsdalen i Troms redusert med 88 prosent etter at vegen fikk midtrekkverk.

• Les også: Midtrekkverk - et eksempel på uklok pengebruk

Avisen tar til orde for å bygge mer midtrekkverk i Nord-Norge, noe stortingsrepresentant Martin Henriksen (Arbeiderpartiet, Troms) også gikk inn for dagen før.

Her er Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet for en gangs skyld enige. I «verdens rikeste land må vi da ha råd til ….», lyder omkvedet.

Kravene til trafikkmengde på veger der det skal settes opp midtrekkverk må man se bort fra i Nord-Norge, sier politikerne, for nesten alle veger der har mindre trafikk enn det Statens vegvesen har satt som grense for midtrekkverk.

Nå fungerer slike grenser aldri som noe mer enn en veiledning i Norge. De er ikke bindende, og lokalt press, slik det var fra Troms for å få midtrekkverk, fører ikke sjelden fram.

Det er naturligvis gledelig, og ikke uventet, at midtrekkverk ga så stor nedgang i antall drepte og skadde. Jeg er i tvil om hele nedgangen kan tilskrives midtrekkverk, eller om noe av den skyldes regresjon mot gjennomsnittet og en generell tendens til lavere ulykkestall.

Uansett er det ingen tvil om at midtrekkverk er et svært effektivt trafikksikkerhetstiltak.

Så da kan vi vel bare gratulere med det vellykkede resultatet. Det er vel ikke mer å diskutere, eller? Ingen er vel motstandere av å redusere antall drepte og skadde i trafikken.

Jeg mener at dette er så viktig at vårt første bud må være å bruke penger på trafikksikkerhetstiltak så effektivt som mulig, slik at nedgangen i antall drepte og skadde blir så stor som den kan få blitt for en gitt sum penger. Og da er det problematisk når lokale utspill, som kravet om midtrekkverk i Lavangsdalen, vinner fram.

For lokale krav vurderes isolert. Man undersøker ikke om pengene kan brukes til noe annet og bedre, brukes et annet sted i landet, eller ikke brukes i det hele tatt.

Lokalt selvstyre og lokale initiativ står sterkt i Norge. I mange sammenhenger er det verdifullt. På lokalplanet er avstanden mellom folket og de styrende liten. Det er langt fra Troms til Oslo. De som sitter i Oslo har ikke lokalkunnskap om forholdene i Lavangsdalen. Man skal ikke bebreide folk i Troms for å tenke at makthavere i Oslo vil favorisere sitt nærområde.

Problemet er at den store innflytelsen fra lokalt hold fører til ineffektiv ressursbruk. Tiltak som midtrekkverk finansieres stort sett over statsbudsjettet. Det betyr at folk i Lavangsdalen i beste fall har betalt en promille av det midtrekkverket har kostet.

De har i virkeligheten fått det omtrent gratis, som en gave fra skattebetalere i resten av landet som aldri ble spurt om de syntes midtrekkverk i Lavangsdalen var en god idé.

Når nytten er lokal, men kostnadene spredt over hele landet, er det lett å vinne fram med lokale krav. Midtrekkverket i Lavangsdalen kostet ifølge Nordlys 220 millioner kroner. Fordelt på alle landets innbyggere blir jo det bare litt over 40 kroner. En helt ubetydelig sum.

Skal vi ikke være solidariske med hverandre, og unne alle deler av landet bedre trafikksikkerhet? Jo, selvfølgelig skal vi ha hele landet i tankene når vi arbeider for bedre trafikksikkerhet.

Hadde aksjonistene for midtrekkverk i Lavangsdalen hele landet i tankene, eller var det bare sin egen navle de så? Hvis man spør dem, vil de sikkert svare at de naturligvis unner resten av landet den samme bedringen av trafikksikkerheten som de selv fikk. Med andre ord: la det være fritt fram for lokale krav overalt i landet.

Einar Førde uttalte en gang, trolig en gang han kranglet med ett av NRKs distriktskontorer, at Harald Hårfagres samlingsverk var betydelig overvurdert. Det må jeg si meg enig med ham i.

Norge er ikke samlet til ett rike. Det består, i alle fall inntil videre, av over 400 kommuner. Slik vil folk at det skal fortsette, om vi skal tro på resultatene av de mange folkeavstemningene om kommunesammenslåinger.

Men skal vi klare å bruke penger på trafikksikkerhet så effektivt som mulig, slik at pengene gir den størst mulige nedgang i antall drepte og skadde, må vi se hele landet under ett.

Det optimale antall kommuner eller lokalsamfunn ved planlegging av trafikksikkerhetstiltak er null. Norge er ikke større enn at en sentral myndighet, for eksempel Vegdirektoratet, kan skaffe seg oversikt over trafikksikkerheten i alle deler av landet. Med en slik oversikt vil man vite hvor problemene er størst.

Lokal innflytelse må bannlyses, den må helt utelukkes. Midlene må prioriteres strengt etter kostnadseffektivitet eller samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Politikere må ikke ha den ringeste innflytelse på disse prioriteringene. Bare med et slikt system, og slike spilleregler, kan man sikre maksimalt effektiv ressursbruk.

Vi vil ikke ha et slikt system – eller i det minste er det uhyre få som sier at de vil det. Men da må vi være ærlige nok til å innrømme at lokaldemokrati ofte er viktigere enn trafikksikkerhet.

Så hvis vi spør: bruker vi trafikksikkerhetstiltakene slik at de gir maksimal nytte? – så må svaret bli et klart nei. Vi bruker tiltakene slik at de ikke kommer i konflikt med vårt lokaldemokrati.