Det finnes mange måter å måle sikkerhet på, men det er uansett ikke tatt rett ut av luften når det sies at et av de sikreste stedene mennesker kan oppholde seg, er om bord i et alminnelig passasjerrutefly.

Flyselskaper, med sine folk på ulike plan, er selvfølgelig blant dem som ved siden av enkeltlands tilsynsmyndigheter bidrar til denne graden av sikkerhet – som riktignok ikke er like god i all verdens øvrige land som den grovt sett er i vestlige industriland.

EU opererer med en svarteliste over selskaper som ikke får lov til å fly i EU-kontrollert luftrom. Svartelisten kan sees som en illustrasjon på hvordan det internasjonalt arbeides for å holde sikkerheten i luftfarten på topp, og som en illustrasjon på at sikkerheten i noen selskaper og land er mindre god enn i andre.

Passasjerluftfart regnes ikke blant verdens mest lukrative geskjefter. Konkurransen aktører imellom er etter hvert blitt beinhard, og mange flyselskaper har i de senere årene slitt mer eller mindre hardt med økonomien, noen så hardt at de har landet for godt. Men konkurranse som holder billettprisene nede kan absolutt sees som OK for det flyvende publikum – gitt at anstrengt flyselskapsøkonomi ikke går på sikkerheten løs.

I tider som disse – da lavprisselskaper gjør tilværelsen vanskelig for tradisjonelle nettverksselskaper, og da noen oppblomstrende nettverksselskaper hjemmehørende i oljepengesterke deler av Midtøsten vinner passasjerer fra mer tradisjonsrike aktører i Europa, Amerika og Asia – finnes det flypassasjerer som med en viss grad av uro spør om den tøffe konkurransen og den anstrengte økonomien kan svekke sikkerheten.

Man skal vokte seg vel for å tro at folk som lever av å drive luftfart ser det i sin interesse å spare penger ved å slakke på sikkerheten. Unntak kan finnes, men luftfartsfolk lever stort sett i miljøer hvor sikkerhetsarbeidet – alle tiltak, prosedyrer og rutiner og hva som ellers har med sikkerhet å gjøre – har prioritet nummer én fra lang tid tilbake. Ja, og så er de jo hyppig i luften selv, som passasjerer eller piloter eller kabinansatte.

Men det er så å si naturgitt at mennesker i en trengt situasjon kan være tilbøyelige til å opptre mindre veloverveid enn de ellers gjør. Hvor mange har ikke gitt bilen litt ekstra fart, kjørt litt mer over tillatt fartsgrense enn ellers, når de av en eller annen grunn har hatt vel lite tid på seg til å nå frem til et sted, eksempelvis en flyplass, innen et gitt tidspunkt … 

Vi ser tøffe tider i luftfarten (ref. debattinnlegg på side 22 og redaksjonell notis på side 30). Slike tider kan tjene som en påminnelse om at vi har behov for tilsynsmyndigheter. De bidrar til at vi kan føle oss ganske så trygge i luften.