Maritim næring skaper verdier for over 160 milliarder kroner i året, og sysselsetter over 100 000 mennesker i Norge. I dette bildet er innenriks ferjenæring med en årlig omsetning på 4–5 milliarder kroner en liten del. Likevel har ferjesektoren vist seg å være velegnet for utvikling og utprøving av ny teknologi.

I slutten av oktober ble batteriferjen «Ampere» døpt av næringsminister Monica Mæland. Ferjen er bygget ved Fjellstrand Verft i Hardanger og eies av Norled. Prosjektet har fortjenestefullt blitt viet stor oppmerksomhet.

Omtrent samtidig med skipsdåpen i Hardanger vedtok EU nye mål for klimautslipp. EU er i ferd med å klare målene som er satt for reduksjon fram til 2020, og setter seg nye ambisiøse mål fram til 2030. Mens CO2-utslippene er redusert i EU, har de i Norge økt med nesten 5 % fra 1990 til 2013. I sin rapport Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling peker Miljødirektoratet på at storskala elektrifisering i transportsektoren er av stor betydning for utslippsnivåene i 2030 og 2050.

-Dersom klima-utslippene skal ned, står altså transportsektoren overfor store omstillinger de nærmeste årene. Hvorfor ikke da starte med de tiltakene som faktisk virker? I tillegg til å stimulere til økt bruk av kjent teknologi, som gassdrevne fartøyer, må det satses ytterligere på teknologiutvikling i transportsektoren. Mye av teknologien som vi vet vil bidra til å redusere klimautslipp finnes allerede. Utfordringen er å sette sammen ulike komponenter til sluttprodukter som både virker og kan selges. «Ampere» har ikke norske batterier, men Norge har kompetansemiljøer i verdensklasse som klarer å sette batteriene i systemer som faktisk fungerer om bord i skip. 

Endringsvilje og risikovilje er en forutsetning for innovasjon. I ferjenæringen har vi rederier som først tok risiko ved å satse på LNG-drift, og nå også elektrifiserte ferjer. Batteriferjen ville imidlertid ikke blitt realisert uten en innovasjonsstrategi fra oppdragsgiver, som i dette tilfellet er staten.

I Nasjonal transportplan heter det at det skal stimuleres «til økt innovasjon og raskere innføring og bruk av miljøvennlige teknologier gjennom statens kjøp av sjøtransporttjenester». I NTP er det også vist til at 70 ferjesamband er egnet for elektrifisering. Den tverrpolitiske ambisjonen er god. I motsetning til mange andre politiske ambisjoner, er den nye batteriferjen også dokumentasjon på at ambisjonene har vært fulgt opp gjennom innovasjonskonkurransen som Statens vegvesen gjennomførte i 2011. Initiativene fra myndig-hetenes side har imidlertid stoppet opp. En viktig årsak til dette er at staten har gitt fra seg ansvaret for nærmere 80 ferjesamband. Dette ansvaret er overført til fylkeskommunene.

Når fylkespolitikere lager kravspesifikasjoner til ferjeanbud, viser det seg ofte at servering av kortreist mat er viktigere enn klimaforpliktelser og nasjonal næringsutvikling. Ikke et vondt ord skal sies om lokal geitost og selvfisket torsk, men her er miljø- og teknologisatsingen ofret på lokaldemokratiets alter. Det kan ikke være andre statsråder enn Sylvi Listhaug som er fornøyd med denne utviklingen. Ansvaret er for stort for fylkeskommunene, og det er derfor behov for å tenke nytt om organiseringen av ferjeanbud. Her har regjeringen Solberg en gyllen anledning til å vise politisk handlekraft.