AV LASSE FRIDSTRØM

Lasse Fridstrøm spør: «Er det snart på tide å revurdere oppsplittingen mellom NSB og Jern­baneverket?» Illustra­sjon: Faksimile av Aften­postens oppslag 24. november.

Jernbanen har monopol på reiser til og fra Finse og Myrdal, samt opp og ned Flåms­dalen. Punktum. Det er neppe noen andre norske strekninger av betydning der jernba­nen i noen fornuftig forstand kan sies å ha monopol.

Markedet består ikke av togreiser fra A til B. Det består av reiser fra A til B. I de færreste tilfeller er det et poeng for forbrukeren i og for seg å reise med jernbane. Tog velges hvis og bare hvis tilbudet oppleves som konkur­ransedyktig sammenliknet med de andre reisemulighetene: Fly, buss, båt, bil, sykkel eller gange.

Misforståelser på dette punktet er svært utbredt, blant journalister, politi­kere og vanlige folk, og gir opphav til en rekke uhen­siktsmessige forslag og inn­spill. Som når mange tror at NSB må utfordres av et annet jernbaneselskap for at vi skal kunne snakke om konkurranse.

Istedenfor konkurranse på eller om sporet (Gjøvikbanen), kan vi ha konkurranse langs sporet. Det kan være rikelig nok konkurranse for NSB dersom forbrukerne kan kjøpe rimelige flybilletter til omtrent samme strekning, eller gjøre samme reise med et uavhengig busselskap.

Det er i dette perspek­tivet et langt større problem for konkurran­sen at NSB eier landets største busselskap, Nett­buss, enn at NSB på de fleste norske strekninger er alene om å kjøre pas­sasjertog. Det er først og fremst gjennom sin sterke posisjon på bussiden at NSB kan skjerme seg mot altfor aggressive kon­kurrenter. Dersom NSB-konsernet skulle ha monopol noe annet sted enn Finse, Myrdal og Flåmsdalen, må det være fordi Nettbuss er eneste busselskap på strekningen.

Dersom EU og/eller norske politikere skulle insistere på å tvinge gjennom konkur­ranse på sporet i Norge, har de ganske enkelt misforstått hvordan markedet fungerer. Det er krevende nok, på vårt stort sett enkeltsporede jernbanenett, å sørge for at dagens gods- og passasjertog kommer fram i begge retninger til fastsatt tid. Sporet i Norge er stort sett fullt. Det går atskillig flere tog enn for 50 år siden, men de går ikke fortere, for det er blitt vesent­lig mer utfordrende å få kabalen til å gå opp, med bare et fåtall krysningsspor og svært få dobbeltspor.

De to økonomisk mest vellykkede eksemplene på jernbanedrift i verden er godstogene i USA og passasjertogene i Japan. I begge tilfellene eier togselskapet sin egen skinnegang og har totalansvar for både drift og infrastruktur, men møter konkurranse fra andre transportmidler. Er det snart på tide å revurdere oppsplit­tingen mellom NSB og Jern­baneverket?