Forsinket planlegging uten kvalitet og legitimitet

Stortinget har en målsetning om halvering av planleggingstiden for riksveier og jernbaner, men i en nylig rapport fra Riksrevisjonen fremgår det at tidsbruken ikke er redusert (Dokument 3:4 (2018–2019).

Ifølge revisjonen kan den fremste årsaken til lang tidsbruk være at utbyggingsmyndigheten selv gjennomfører en tidlig utredningsfase (KVU/KS1) før planleggingen etter plan- og bygningsloven.

Annen forskning har også påpekt at det ofte blir omkamper når utbyggingsmyndigheten bruker slike tidligfaser til å styre hvor vei eller jernbane skal gå, eller sykehus skal ligge. I den etterfølgende planleggingen er det mange myndigheter som har formelle roller i styringen av slike tiltak, og de aksepterer ikke nødvendigvis at disse spørsmålene er avgjort på forhånd.

To styringsprosesser og -arenaer kan bli til én, hvis lokalisering bare styres i planprosessen etter loven (noe som er vanlig praksis for billigere utbygginger). Riksrevisjonen kaller dette «fritak» fra tidligfasen (KVU/KS1), og peker på at den tidlige kvalitetssikringen etter «Reglement for økonomistyring i staten» da gjøres i den lovbestemte planprosessen.

Men én ting er tidsbruken. Utbyggingsmyndighetens tidligfase-styring følger ikke reglene for arealplanlegging i loven, og er formelt sett (bare) et forslag til plan. En tidligfase vil derfor mangle mange av de kvalitetene loven krever for arealplaner.

Ett slik krav er lovens retningslinje om å samle bebyggelse, for å støtte kollekvitransporttilbudet og spare dyrket mark mot nedbygging. Lokaliseringene av sykehusene i Stavanger, Mjøs-regionen og Østfold «på jorder», er blitt møtt med kritikk for å svikte slike kvaliteter. Disse har vært styrt av helseforetakene selv, gjennom tidligfaser.

Plan- og bygningsloven utpeker en planmyndighet, som hovedregel kommunen, til å styre arealbruken. Departementet kan overta den rollen, dersom staten har særlige styringsbehov. Planmyndigheten skal vurdere konflikter og gjøre samlede avveiinger av arealdisponeringene, og har dermed en særskilt styringslegitimitet.

KVU/KS1 og andre tidligfaser bør ikke styre lokaliseringen av tiltak før oppstarten av den lovbestemte planleggingen, slik jeg ser det. Sammenslåing av to prosesser som i dag løper etter hverandre i tid, samt felles bruk av planleggingsressurser mellom utbyggings- og planmyndighet, vil legge til rette for tidseffektivisering, økt planleggingskvalitet og en legitim styring som følger lovverket.