Det kan skje, mener han, ved at trafikksikkerhet blir gjeninnført som et element i norsk bistandsarbeid, gjerne som en del av bistandssatsingen innen helsesektoren.

Assum er klar på at dette i hans øyne ikke bare kan, men bør skje – og klar på at Norge slik kan bidra til at mange vonde trafikkulykker blir unngått.

«Vi har en sterk kompetanse som kan anvendes i andre land», sier han i en samtale med Samferdsel. «Vi vet hva vi skal gjøre for å redusere ulykkestallene vesentlig.»

Millioner av omkomne og skadde

Med mange års arbeid bak seg i Transportøkonomisk institutt (TØI) i Oslo, er Assum blant landets, for ikke å si blant verdens, mest erfarne forskere innen trafikksikkerhet.

Assums arbeid med trafikksikkerhet i utviklingsland, den gangen trafikksikkerhet inngikk i norsk bistandsarbeid, bidrar til hans erfaringsbase.

Det samme gjør hans deltagelse i trafikksikkerhetskonferanser i flere verdensdeler og hans arbeide med trafikksikkerhet, ikke minst rusproblematikken, i EU-prosjekter.

Assum er blant mange som ser med gru på statistikk som viser at rundt 1,3 millioner mennesker årlig mister livet i verdens trafikkulykker, og at mange millioner mennesker årlig blir skadet i slike ulykker.

«Jeg er jo helt enig i at det er meningsløst», sier han med et blikk på de stygge tallene. «Og det er unødvendig.»

Assum – Oslo-mann av 1944-årgang – kom til TØI i 1982 og har det meste av tiden der arbeidet med trafikksikkerhet, i 10 år som leder av instituttets trafikksikkerhetsavdeling.

Litt her og der, så TØI

Fra 1970 har han en magistergrad i sosiologi, med sosialøkonomi og statistikk som støttefag, fra Universitetet i Oslo.

I studietiden arbeidet han i Statistisk sentralbyrå, der han etter studiene fortsatte et par år, før han la syv år bak seg – inklusive et år som visiting fellow ved Cornell University i delstaten New York – i Statens institutt for forbruksforskning.

Dernest arbeidet han et par år i Televerkets forskningsinstitutt, der han tidligere enn nordmenn flest fikk innblikk i at sånt som senere skulle bli kalt Internett og epost kunne komme inn i folks hverdagsliv. Men han kom til at det han drev med «ikke var min greie».

Nei, hans greie, beretter Assum, var noe han lenge hadde vært opptatt av, nemlig sikkerhet og helsemessige konsekvenser knyttet til ulike forbruksgoder. Dermed var det ikke aldeles tilfeldig at han ved TØI kom inn i trafikksikkerhetsforskningen, poengterer Assum:

«På den tiden var det jo veldig mange drepte i trafikken (rundt 400 i Norge i 1982, året da Assum kom til TØI, red. anm.). Jeg syntes at det å jobbe med helsemessige konsekvenser av biltrafikk, var et veldig meningsfylt arbeid.»

Da det ikke var så enkelt i Norge

Assum husker den tidens norske politikersnakk om at holdningsendringer måtte til for å få ned antallet omkomne og skadde i trafikken – «det var det vanlige omkvedet», sier han – og at politikerne gjerne vendte det døve øret til når forskere som ham selv baserte seg på opparbeidet kunnskap og snakket om verdien av tiltak som fartsdumper og fartsbegrensninger i boligstrøk, bedre veibelysning, strengere straffer for overtredelser …

Han husker at det var upopulært å snakke om virkemidler som ville innebære inngrep i folks frihet, men som han sier om det å vinne frem:

«Jeg synes at vi etter hvert fikk det til. I TØI hadde vi for øvrig til og med et prosjekt hvor vi prøvde å avsløre at dette med holdningsendringer var tåkeprat for å unngå slike tiltak som vi ønsket, og vi klarte vel det.»

I de senere tiårene har Norge og en rekke andre vestlige land, ikke minst europeiske, kunnet vise til kraftig bedret trafikksikkerhet – hyppig forklart med en rekke kunnskapsbaserte tiltak, inklusive sikrere veier og faglig baserte  kampanjer, foruten med sikrere kjøretøyer.

Men veien til oppsatte mål er fortsatt lang – og på verdensbasis finnes det fortsatt mange land som, sett med vestlige øyne, sliter med en tilnærmet fraværende trafikksikkerhetskultur.

Temaet som forsvant fra bistandsarbeidet

Assum poengterer at det å arbeide for bedre trafikksikkerhet i utviklingsland faktisk inngikk i norsk bistandsarbeid – gjennom Norad, direktoratet for utviklingssamarbeid – i hans første par tiår i TØI, men at dette så ble lagt til side til fordel for annet bistandsarbeid.

I de årene arbeidet Assum – støttet av Norad-midler og andre midler – med trafikksikkerhet i Botswana, Tanzania, Kenya, Zimbabwe, Mosambik, Etiopia, Benin … 

«Men mitt inntrykk er at dette var veldig mye arbeid for skrivebordsskuffene og at det i liten grad ble praktiske resultater av det», sier Assum.

«Jeg opplevde for eksempel i et av disse landene at de først hadde de laget en trafikksikkerhetsplan for norske penger, og at de, da de var ferdige med den, søkte penger fra USA eller hvor det var for å lage en ny plan, istedenfor å gjennomføre noen av tiltakene som var foreslått i planen finansiert av Norge.»

I utviklingslandene var det, som det hadde vært i Norge, vanskelig å få gjennomslag for restriktive tiltak, minnes Assum. Det var vanskelig, forteller han, å få til farts- og promillekontroller, fordi grunnlaget i form av lover manglet, og vanskelig å få endret lovgivningen …

«I Mosambik spurte jeg hva promillegrensen var, men ingen av dem som jobbet med trafikksikkerhet der visste om det var noen slik grense eller hva grensen var. Det var forbudt å kjøre for den som var full, men noen bestemt grense for dette fantes ikke.»

Med WHO som pådriver …

I dag, i en tid da Verdens helseorganisasjon (World Health Organization) i en helt annen grad enn den gang arbeider for styrket trafikksikkerhet, burde forholdene for virkningsfull norsk trafikksikkerhetsbistand ligge mye bedre til rette, mener han.

Hva WHO angår, forteller Assum at han i Kenya hadde en student som assistent, en meget oppegående student, sier han, som Assum bidro til å få sendt til en afrikansk trafikksikkerhetskonferanse.

«Han er senere blitt en viktig medarbeider på trafikksikkerhet i Verdens helseorganisasjon.»

Noe å være stolt av

Assum er gjerne med på at TØI kan være stolt av sine bidrag til styrket trafikksikkerhet her i landet og – ikke minst gjennom den stadig oppdaterte og til flere språk oversatte Trafikksikkerhetshåndboken – i andre land.

Håndboken i seg selv viser at norsk trafikksikkerhet faktisk kan eksporteres, fastslår han.

Men det er et teamarbeid som ligger til grunn for hva TØI har fremskaffet av styrket trafikksikkerhet, fremholder Assum.

«Skal du trekke frem én person, er det Rune Elvik. Han har gjort en fenomenal innsats, blant annet gjennom sine bidrag til Trafikksikkerhetshåndboken. Han har en sterk posisjon som internasjonal forsker.»

Noe å bli enda mer stolt av

Tro gjerne at Assum vil bli enda mer stolt over TØI, Norge og trafikksikkerhetsforskningen hvis han og andre med ham klarer å overbevise det politiske Norge om at trafikksikkerheten igjen bør inn i bistandsarbeidet.

Assum og TØI-kolleger har forsøkt før, uten å lykkes. Nå gjør han enda et forsøk på å mane politikerne til handling i denne sammenheng.

«Jeg tror ikke at Norge alene kan fikse dette», sier han om det å få verdens trafikkulykkesstatistikk til å se mindre stygg ut. «Men vi bør jo delta. Norge har her noe å bidra med.»