For nå, like før regjeringen skal fremlegge en revidert utgave av Nasjo­nal transportplan (NTP), er jo så mange andre samferdselsprosjekter i skuddet:

Hel eller halv satsing (avhengig av hvem du spør) på jernbanens intercity-nett på Østlandet; utretting av jernbanen mellom Sandvika og Hønefoss; fergefri euro­pavei mellom Kristiansand og Trondheim; en bro eller tunnel over indre eller ytre del av Oslofjorden, eller begge steder...

Og mye mer, selvfølgelig; ikke glem lan­det nord for Trondheim, glem for eksempel heller ikke det generelle vei- og banevedlikeholdet og heller ikke alle sykkelstiene.

Saken er at siden det nå ikke skal satses stort på lyntogforbindelser, og i den sammenheng var det snakk om oppunder 1000 milliarder kroner fordelt over 30-40 år, så skulle det innenfor en tilsvarende tids- og kost­nadsramme kunne tenkes mulig å få unna nær sagt alle de nå høyaktu­elle prosjektene.

I praksis vil det naturligvis ikke være aldeles enkelt å dra i gang såpass mye. Men det er lov å se helheten fra sidelinjen og tenke at den som vil, kan få det til, så hvorfor ikke gjøre noen alvorlige forsøk?

For at noe stort innen transportinfrastruktursatsingen skal bli dradd i gang, må noen i sentrale posisjoner tenke stort og med handling vise at de mener alvor. Det betyr selvfølgelig at de må prioritere, gå inn for noe på bekostning av noe annet. Folk som tenker sånn, må helst kunne se ulike typer budsjetter i sammenheng og si at vi bør kutte der for å få til noe her.

Den samlede nytten av store prosjekter – innen samferdsel, innen helse­vesen, innen kulturområdet - kan alltids diskuteres. Se bare hvordan poli­tikere seg imellom, og attpåtil fageksperter seg imel­lom, hyppig kommer ut med ulike svar på samme spørsmål; folk på sidelinjen kan ende opp med å tenke at de som leter, kan finne det svaret de helst vil ha (ref. disse dagers diskusjoner om IC-utbygging).

Hvilken samlet nytte for landet hadde milliardsat­singen på Vinter-OL i 1994? Det finnes intet klart svar. Noen vil si at det var penger ut av vinduet. Andre vil si at storarran­gementet var en solid porsjon god doping for iallfall store deler av folket – det ga jubelbrus, nasjonal selvfølelse, noen ekstra turister i de påfølgende år og inspirasjon til unge idrettsutøvere, foruten at det dro i gang en por­sjon infrastrukturbygging.

Uansett – Norge ville, og fikk det til. Sånn var det også, om enn i mindre målestokk, med Ski-VM i Oslo for to år siden.

Noe å begynne med nå, for den som vil noe stort innen infrastruktursat­singen, kan være å forestille seg at Norge snart igjen skal arrangere et Vinter-OL - for så i neste omgang å si at nei, et slikt arrangement sier vi nei til, nå satser vi på noe annet istedenfor.