![]() |
Illustrasjon: Samferdsel |
Artikkelforfatterne er forskere ved Transportøkonomisk institutt (TØI) |
AV VIBEKE NENSETH OG
TOM ERIK JULSRUD
«Rundt 4000 bilbrukere er med i norske bildelingsordninger. I et foregangsland for bildeling som Sveits, er det nå nærmere 100 000 medlemmer – av en befolkning bare halvannen gang så stor som Norges», skriver artikkelforfatterne.
Spesielt i byer kan det å ha tilgang til bil – av og til – for mange være langt mer interessant enn å eie egen bil.
Utviklingen av nettbaserte mobilitetstjenester gir nye muligheter for organisering av biler og for kobling av biler og brukere. Samtidig fortoner det å ha bil – i by – seg i stadig mindre grad som et gode for den enkelte. Parkering er dyrt og tidkrevende for mange bileiere som bor i byen. Privateide biler står stort sett stille og opptar plass. Bilen brukes i snitt bare en halvtime om dagen, og representerer en betydelig utgiftspost i husholdningene. Dermed har det oppstått nye forventninger til at bildeling kan komme til å ta av som et alternativ til privatbilbruk.
Det sentrale miljø- og klimapolitiske argumentet for bildeling er at færre biler deles av flere bilbrukere, slik at antallet biler på veiene, og dermed utslippene, reduseres. Slik kan bildeling også medføre redusert press på byenes parkeringsarealer.
Enda en miljøgevinst ligger i at delebiler gjerne er nyere og får utnyttet kjøretøy- og drivstoffteknologiske forbedringer raskere. Eksempelvis blir det nå i mange bildeleordninger satset på elbiler.
Nylige europeiske studier viser at én delebil i snitt erstatter 5–10 biler og at bildelere bruker bil omtrent en tredel mindre enn bileiere (Momo 2010).
Nye tider, nye tenkemåter
Nye forventninger til vekst i bildeling skyldes ikke bare teknologiske nyvinninger, men også politiske og sosiokulturelle endringer:
- Mobilitetstjenester i form av apper på mobilen – for sporing, bestilling og betaling av delebiler som enkelt hentes ut på énveis (one-way open-ended) hentestasjoner i nærheten av jobb og bolig – kan gjøre det uhyre enkelt å ta i bruk delebilene, omtrent like enkelt som å benytte dagens bysykkelordninger.
- I politikk og forvaltning er man stadig mer opptatt av tiltak som raskt kan gi færre biler og mindre utslipp i byene.
- I nye tenkemåter legges det større vekt på tilgang til tjenester enn på tilgang til produkter, mindre vekt på å eie enn på å dele og leie (smart-share og time-share). Oppmerksomhet omkring belastende bilhold og bilavhengighet vokser, spesielt blant ungdom og bybeboere.
Et komplementært tilbud
Selve forutsetningen for at bildeling skal fungere som et miljøtiltak, er at bildeling fortsatt fungerer som et komplementært, ikke konkurrerende, tilbud til andre miljøvennlige alternativer til privat bilbruk. Det blir selvfølgelig ingen positiv miljøeffekt hvis bildeling gjør at de som i dag reiser kollektivt, går eller sykler, faktisk bruker bil mer enn før.
Bildelingens dilemma er at jo mer lettvint og tilgjengelig bilen blir, jo lettere kan den erstatte privatbilen – og jo lettere kan den bidra til mer bilbruk blant dem som før valgte å gå, sykle eller ta kollektivtransport.
Selv om bildeling langt på vei forutsetter et godt utbygd kollektivtransporttilbud, er bildeling et mye enklere og mer fleksibelt system å få etablert siden den ikke er avhengig av større infrastrukturinvesteringer. Bildeling vil relativt raskt og umiddelbart kunne fungere som et alternativ til privatbilen og dermed være viktig, ikke minst i en langvarig opptrappings-og utbyggingsfase for kollektivtransporten.
Med Sveits som forbilde
Bildelingsordninger er ikke i seg selv noe nytt. Slike har eksistert i europeisk sammenheng siden tidlige etterkrigsår, og i Norge ble Bilkollektivet etablert i 1995. Men for at bildeling, som fortsatt er et lite nisjeprodukt, skal kunne bidra til en betydelig reduksjon i bilbruken og dermed utgjøre et vesentlig miljøtiltak, er forutsetningen at ordningen tar av og omfatter langt flere enn den gjør i dag.
Rundt 4000 bilbrukere er med i norske bildelingsordninger. I et foregangsland for bildeling som Sveits, er det nå nærmere 100 000 medlemmer – av en befolkning bare halvannen gang så stor som Norges. En tilsvarende norsk andel skulle tilsi 67 000 bildelere.
Den sveitsiske bildelingsordningens suksess forklares med en sterk samordning, inklusive gjensidige avtaler, med kollektivtransporttilbudet og med et velutviklet samarbeid med andre forbrukertilbud (matvarekjede, posttjenester, bilorganisasjon). Dessuten kommer at bildeling i Sveits er et svært godt kommunisert tilbud som har gitt et godt image for både ordningen, for firmaene som bruker delebiler og for den enkelte bildeler.
Figuren viser veksten i bildeling i Norge fram til nå og antyder potensialet framover ut fra tre ulike vekstkurver. For den utviklingen som vi kjenner (figurens skjæringspunkt), er det ikke urimelig å anta at den grønne kurven er mer treffende enn den røde (lineære), som viser jevn absolutt vekst (300 nye medlemmer) hvert år. Samtidig er det svært lite sannsynlig at den eksponentielle veksten vil vedvare i svært mange år. En funksjonell form som passer langt bedre for utviklingen og utbredelsen av en rekke sosiale innovasjoner, er S-kurven (lilla). Den viser en relativt svak vekst i en tidlig fase og en sterk økning etter en viss tid, før den flater ut. I figuren har vi anslått et metningsnivå for antall bildelere i Norge på rundt 50 000 (langt under dagens sveitsiske andel).
Bildeling i Norge - vekst og potensial
Hva driver fram bildeling?
Flere samvirkende drivkrefter skulle kunne legge til rette for en videreutvikling og eskalering av bildeling også i norsk sammenheng:
- En tiltakende urbanisering, med fortetting og tilflytting til byene, gjør det lettere å bo og jobbe nær hentestasjoner.
- Teknologiske og organisatoriske nyvinninger som digitalisering og brukeorganisering av tilbud og tjenester har lagt til rette for det såkalte selvbetjeningssamfunnet, for en stor del basert på selvorganiserte og nettbaserte løsninger. Med Norges usedvanlig høye andel Internett- og smarttelefonbrukere og landets langvarige tradisjoner innen fellesløsninger og dugnadsånd, skulle det være særlig gunstige forutsetninger for en større satsing på nye, kollektive mobilitetsløsninger.
- Dagens norske bildelingsordninger ser ut til å være etablert med gode og levedyktige organisasjons- og forretningsmodeller, enten de primært er medlemsbasert (som Bilkollektivet) eller mer forretningsmessig kundebasert (som MoveAbout, basert på elbiler, og Hertz Bilpool).
Mulig politisk tilrettelegging
En rask vekst forutsetter likevel politisk tilrettelegging med så vel regulative som økonomiske og kommunikative virkemidler:
Privatbilbruk kan reguleres gjennom kjøre-og innkjøringsbegrensninger og parkeringsrestriksjoner i bysentre, samtidig som delebilbruk kan stimuleres gjennom parkerings- og kjøretillatelser i bysoner og adgang til kjøring i kollektivfelt. Bildelingsordninger kan også tenkes å få direkte offentlig tilskudd til investering, oppstart eller drift, eller offentlig hjelp i form av tilgang på (verdifulle) sentrumsarealer for sine hentestasjoner og oppstillingsplasser. Dersom offentlig bidrag gjøres avhengig av at delebilene oppfyller visse miljøkrav, kan bildeling for alvor trekke i retning av reduserte utslipp. Endelig er kommunikative tiltak for å gjøre ordningene bedre kjent, og for å skape politisk press og organisatorisk nettverks- og alliansebygging, helt avgjørende for videreutvikling.
Organisatorisk innovasjon
De nye bildelingsordningene som har vokst fram, representerer en ny og innovativ løsning på transportproblemene i byområder. Dette er på den ene siden en produktmessig innovasjon, der en ny mobilitetstjeneste tilbys folk i visse urbane områder. På en annen side representerer det en organisatorisk innovasjon, der husholdningene gis muligheter for å organisere sine transportbehov på nye måter.
Hva organisatorisk innovasjon angår, har bildeling mye til felles med utviklingen av elektronisk handel, altså nye måter å ordne innkjøp på; også mye til felles med framveksten av toinntektsfamilien, med dennes nye måter å ordne barnepass på; dessuten mye til felles med organisert fjernarbeid, altså nye måter å organisere arbeidet på.
Tidligere studier har vist at denne typen innovasjoner kan utvikle seg i rykk og napp. Perioder med stabilitet kan avløses av raske endringer når antallet brukere når en kritisk masse, når det finner sted større holdningsendringer i befolkningen, eller når det oppstår politiske eller økonomiske kriser innenfor de rådende «regimene». Slike raske skifter kalles gjerne for vendepunkter (tipping points).
Hva som skal til for at bildeling skal nå et vendepunkt, er et interessant, men også komplekst spørsmål. Det er likevel liten tvil om at det kreves en betydelig politisk oppmerksomhet og tilrettelegging for at bildeling på denne måten skal kunne ta av.
Referanser:
Nenseth, V, Julsrud T.E, Hald, M. 2012. Nye kollektive mobilitetsløsninger – bildeling som case. TØI rapport 1218/2012
Momo 2010. The state of European Carsharing. Final report D 2.4. Momo Car-Sharing (More options for energy efficient mobility through Car-Sharing), www. momo-cs.eu/
DEBATTREGLER I SAMFERDSEL
Har du synspunkter på denne saken, så kom gjerne med dem her i kommentarfeltet! Det du skriver vil i de fleste sammenhenger fremstå som mer interessant og troverdig dersom du skriver under fullt navn. Hold deg til saken, vis respekt og raushet overfor andre og deres meninger. Husk at det du skriver kan bli lest av mange!
Ytringer som inneholder trusler eller annen form for sjikane, vil bli fjernet.
Vennlig hilsen
Samferdsel-redaksjonen