Derfor sakker USA akterut i trafikksikkerhet

Statens vegvesens nettavis, Vegnett.no, melder at Norge i 2015 hadde 24 trafikkdrepte per million innbyggere, det laveste tallet blant de rike landene. Gjennomsnittet i EU var 51 drepte per million innbyggere. I USA var det 103 drepte per million innbyggere.

Samferdsels redaksjon har spurt meg om jeg har noen forklaring på hvorfor USA gjør det så dårlig i trafikksikkerhet.

USA har sakket akterut lenge

La meg først si at flere har lagt merke til det samme. Den kjente trafikksikkerhetsforskeren Leonard Evans, opprinnelig fra Nord-Irland, men for lengst amerikansk statsborger, har i flere artikler påpekt det samme.

Allerede for 25 år siden begynte USA å sakke akterut. Fra 1992 til 2006 var det ingen nedgang i antall drepte i trafikken i USA, snarere en svak økning. Under finanskrisen fra 2007 til 2010 sank antall drepte i trafikken i USA mye, men nedgangen har senere stanset. Det er nå rundt regnet 33.000 drepte i trafikken i USA hvert år.

USA var en gang et ledende land i trafikksikkerhet, nærmere bestemt i perioden fra omkring 1965 til 1975. Da innførte man som det første land i verden omfattende sikkerhetskrav til biler. Det skjedde på slutten av 1960-tallet, men vakte liten oppmerksomhet i en tid da Vietnamkrigen dominerte nyhetsbildet fullstendig. I 1973 innførte USA en nasjonal fartsgrense på motorveger på 55 miles, 88 km/t, litt lavere enn selv Norge hadde den gang (90 km/t på motorveger). Fartsgrensen var en stor suksess for trafikksikkerheten, men ble aldri noe populært tiltak.

Det oppstod etter hvert et sterkt press for å få opphevet den nasjonale fartsgrensen, og i 1995 lyktes dette. Siden har fartsgrensene i USA krøpet oppover, eller forsvunnet helt, som i Montana på dagtid, der regelen bare er at man skal «utvise tilbørlig forsiktighet». Hvor mye farten har økt, er ikke godt å si. Det strenge regimet man hadde med fartsmålinger så lenge den nasjonale fartsgrensen varte, er nå avskaffet.

Et ikke-fungerernde politisk system

I dag har USAs nasjonale politiske system omtrent opphørt å fungere. Det har hendt mer enn én gang de siste 20 årene at man ikke har fått vedtatt et statsbudsjett i tide. Et par ganger har dette ført til at alle regjeringskontorer har vært stengt. Den politiske debatten er blitt sterkt polarisert og har sunket til et nivå der den stort sett går ut på utskjelling. Se bare på hva Donald Trump har å bidra med til valgkampen.

Det er ingen interesse for å tenke langsiktig eller vedta høyst nødvendige reformer. Strengere sikkerhetskrav til biler vil neppe bli innført. For det første er regulering blitt et skjellsord i USA; å regulere noe er en form for sosialisme, og historien har lært oss at det ikke fører noe godt med seg, sies det. For det andre er amerikanske bilprodusenter i det  store og hele konkurs og lite konkurransedyktige og motsetter seg alle nye krav som kan gjøre bilene dyrere.

Noe sprer seg riktignok via markedsmekanismen – elektronisk stabilitetskontroll for eksempel. Men det går rimeligvis saktere enn om det var påbudt. Det dysfunksjonelle politiske systemet gjør at det bevilges for lite til vegvedlikehold. For noen år siden raste en gammel bru sammen i Minneapolis; flere ble drept. Det er dessverre grunn til å frykte at dette kan skje igjen.

På kort sikt er jeg dessverre ikke særlig optimistisk når det gjelder utsiktene til å få en mer framgangsrik trafikksikkerhetspolitikk i USA. Jeg anbefaler dem som vil vite mer om utviklingen i landet å lese boken «USA: Supermakt i dyp demokratisk krise» av den kjente USA-eksperten Ole Moen. Man blir ikke akkurat optimist etter å ha lest den boken.

Det er mindre enn ti år siden USA hadde en visepresidentkandidat (Sarah Palin) som hevdet at mennesker og dinosaurer levde sammen på jorda for 5000 år siden. Landet hadde da en president, George Bush, som fikk satt opp en «kreasjonistisk» versjon av hvordan Grand Canyon hadde oppstått. Turister som besøker Grand Canyon kan lese en populærvitenskapelig naturhistorisk fremstilling av hvordan den unike landskapsformasjonen har oppstått. Men de kan også, etter instruks fra USAs president, den samme Bush, lese en versjon om hva Gud skapte på den fjerde dagen.

Ole Moen anslår en optimistisk tone i slutten av sin bok. Han sier at USA alltid har klart å komme seg ut av kriser, ta tak og få gjennomført reformer. Vi får håpe at han får rett. Foreløpig ser jeg ingen tegn til det.

Landet ser heller ut til å foretrekke å leve videre med skolemassakrer, unødvendig mange drepte i trafikken, økende inntektsforskjeller, et tvers gjennom korrupt politisk system, én prosent av befolkningen i fengsel, og mye, mye annet ethvert annet sivilisert samfunn for lengst hadde gjort noe drastisk med.