Å redusere bilbruken på arbeidsreiser er et politisk mål i Norge. I de nylig gjennomførte byutredningene[1], samt i Nasjonal transportplan (Meld. St. 33, 2016–17), legges det såkalte nullvekstmålet til grunn: All vekst i persontransporten skal tas med kollektivtransport, sykkel og gange fram mot 2030.

Oslo kommunes klimamål innebærer en reduksjon i klimagassutslipp på 95 prosent innen 2030 (sammenlignet med 1990-nivå) og en reduksjon i bilbruken på 33 prosent innen 2030 (sammenlignet med 2015-nivå). 

For å nå klimamålene er det nødvendig med tiltak som får folk til bytte fra bil til kollektivtransport, sykkel eller gange. Slike tiltak kan være av den typen som gjør det enklere å velge de mest miljøvennlige transportmidlene (positive tiltak) eller av den typen som gjør det vanskeligere å velge bil (negative tiltak).

I et nylig avsluttet prosjekt for Klimaetaten i Oslo kommune (Lunke mfl. 2018) gjennomførte TØI en spørreundersøkelse blant tilnærmet alle kommunalt ansatte i Oslo om deres jobbreiser.

Med bakgrunn i rapporterte reisevaner beregnet vi CO₂-utslippet fra jobbreisene[2], i tillegg til å se på potensialet for utslippsreduksjon.

Vi fant at omtrent en fjerdedel av de kommunalt ansatte i Oslo bruker bil til og fra jobb. Beregningene viser at de ansattes jobbreiser med bil og fly gir et årlig utslipp på 9 100 tonn CO₂ (som vist i figur 1)[3].

Figur 1 Totalt beregnet utslipp (tonn CO₂) per år fra de kommunalt ansattes jobbreiser. N=9 100

Vi undersøkte også i hvilken grad ulike tiltak kan bidra til å redusere bruken av fossildrevne biler og dermed klimagassutslippet fra jobbreiser. Vi så da på tiltak som kommunen selv kan innføre på sine arbeidsplasser, som for eksempel å innføre parkeringsavgift eller fjerne parkeringsplasser, å tilby garderober og sikre sykkelparkeringsplasser og å legge til rette for bruk av hjemmekontor.

Resultatene viser at en del av CO₂-utslippet kan kuttes, men at dette vil medføre en del ulemper for de ansatte i form av økt reisetid og mindre fleksibilitet.

Vi så primært på tiltak som kan redusere bruken av bil på reisen til og fra arbeid, som er kilden til majoriteten av utslippene.

P-restriksjoner langt mer effektive enn andre tiltak

For å undersøke effekten av ulike tiltak, så vi på de kommunalt ansattes mulighet til å velge andre transportmidler enn bil, og sammenstilte denne informasjonen med funn fra tidligere forskning (blant annet Christiansen mfl. 2015 og prosjektet Crossmodal[4]).

Analysen baseres blant annet på oppgitte opplysninger om avstand fra hjem til arbeid, tilgang til (gratis) parkering og kollektivtransport, sykkelparkering, garderobeforhold og mulighet til å bruke hjemmekontor.

De fleste ansatte oppgir at de har relativt god tilgang på parkering på sine arbeidsplasser, og at de fleste parkeringsplassene er uten avgift. Videre fant vi en sammenheng mellom parkeringstilgang på arbeidsplassen og bilbruk, en sammenheng vi kjenner også fra tidligere forskning.

Å innføre parkeringsavgift eller å fjerne parkeringsplassene vil derfor ha en stor effekt på bilbruken til de ansatte, fordi man i stor grad tar bort muligheten til å kjøre bil.

Når det gjelder tiltak for å fremme sykling og bruk av hjemmekontor, ser vi imidlertid et langt mindre potensial for endring i transportmiddelbruk. Mange av de som kjører bil til jobb bor så langt unna arbeidsplassen at å sykle ikke er et reelt alternativ, i tillegg til at mange av kommunens ansatte – som sykepleiere og lærere – ikke har mulighet til å ha hjemmekontor.

De mest effektive tiltakene har størst konsekvenser for ansatte

Dersom man ønsker å effektivt redusere CO₂-utslippet fra arbeidsreiser, vil altså parkeringsrestriksjoner være det mest aktuelle tiltaket.

Samtidig viser undersøkelsen vår at parkeringsrestriksjoner medfører en del ulemper for de ansatte i form av økt reisetid og mindre muligheter til å gjennomføre daglige gjøremål – gitt at de velger andre transportmidler og dermed ikke tar den økte kostnaden ved fortsatt å kjøre bil til jobb.

For å beregne potensialet for utslippskutt brukte vi en indeks som definerer de ansattes tilgang på kollektivtransport ved bosted og arbeidssted ut fra noen kriterier knyttet til avgangsfrekvens, avstand til holdeplass, antall bytter på veien og reisetid.

Indeksen deler respondentene i fem kategorier: Uproblematisk, lett, noe utfordrende, utfordrende eller ingen tilgang på kollektivtransport.

Uproblematisk tilgang innebærer blant annet kort avstand til holdeplass (under 500 meter), mange avganger per time (minst 8), maksimalt ett bytte og at kollektivreisen til jobb ikke tar lengre tid enn ved bruk av bil.

Med lett tilgang aksepterer vi litt dårligere kollektivtilbud (500–1000 meter avstand, 4–6 avganger per time og 2 bytter), og opp til 20 minutter lenger reisetid enn med bil.

Noe utfordrende og utfordrende tilgang innebærer blant annet at reisetiden øker med henholdsvis 20 og 30 minutter.

Kategoriene er altså kun basert på informasjon om kollektivtilbudet, og tar ikke hensyn til andre forhold ved personer og husholdninger (for eksempel organisering/lokalisering av daglige gjøremål, problemer med å gå og sykle). Indeksen gir et grovt anslag på hvor store problemer det medfører for de ansatte å reise med kollektiv transport.

I vår undersøkelse finner vi at det blant bilbrukere med over 5 km reisevei til jobb (altså så lang vei at det for mange blir lite aktuelt å sykle, noe mange oppgir som årsak til at de velger bil) er svært få som har mulighet til å bytte til kollektivtransport helt uten problemer.

De aller fleste som kjører bil i dag vil få økt reisetid dersom de skal velge andre transportmidler. I tillegg er det mange som har lang vei til nærmeste kollektivholdeplass, og det er gjerne få avganger å velge mellom. Kun 0,2 prosent havner i kategorien uproblematisk, og det er bare 13 prosent som har lett tilgang på kollektivtransport (figur 2). 

Nesten tre fjerdedeler av bilbrukerne har enten ikke tilgang på kollektivtransport, eller de må bruke over 40 minutter mer på arbeidsreisen hver dag dersom de skal la bilen stå.

Figur 2 Bilbrukeres mulighet til å velge kollektivtransport på arbeidsreisen. Tall i prosent. N=6 733

I tillegg til den faktiske arbeidsreisen kommer andre forhold som gjør bil til det mest hensiktsmessige transportmiddelet.

For det første oppgir over halvparten av bilbrukerne at de kjører bil fordi det er det mest effektive transportmiddelet. For mange er det også vanskelig å få gjennomført nødvendige gjøremål uten bil:

En fjerdedel av bilbrukerne oppgir at de er avhengige av bil for å gjøre innkjøp eller å delta på møter, og én av fem må bruke bil for å hente eller levere barn i barnehage. Fem prosent kjører bil av helsemessige årsaker.

Selv om parkeringsrestriksjoner er effektive tiltak, medfører de altså betydelige konsekvenser for de ansattes mobilitet i hverdagen.

Referanser

Christiansen, P., Engebretsen, Ø., Hanssen, J. U. (2015). Parkeringstilbud ved bolig og arbeidsplass. Fordelingseffekter på bilbruk og bilhold i byer og bydeler. TØI-rapport 1439/2015.

Lunke, E. B. Skollerud, K. H., Christiansen, P., Julsrud, T. E., Mata, I. L. (2018) Klimavennlige jobbreiser i Oslo kommune. TØI-rapport 1632/2018.

Oslo kommune (2018). Byrådets forslag til budsjett 2018 og økonomiplan 2018-2021. Oslo[5].

Samferdselsdepartementet (2016-17). Nasjonal Transportplan, 2018-2029. meld.st.33.