Du er her

Tunge transportutfordringer får ofte bevegelseshemmede til å sitte hjemme

Mangel på gode transportmuligheter medfører at personer med nedsatt bevegelsesevne ikke fullt ut får dekket sine behov for aktiviteter utenfor hjemmet, viser en ny studie.

Av Susanne Nordbakke og Kåre Skollerud
Forskere ved Transportøkonomisk institutt (TØI).

Venn tipset!

Din venn har blitt sendt en e-post om denne artikkelen.

Tips en venn

Foto. RullestolbrukerDet å kunne delta i aktiviteter utenfor hjemmet er et viktig velferdsgode. En studie basert på to landsdekkende undersøkelser blant henholdsvis personer med nedsatt bevegelsesevne og personer i befolkningen generelt viser at de førstnevnte i langt mindre grad enn de sistnevnte deltar i aktiviteter utenfor hjemmet.

Forskjellene er spesielt store når det gjelder deltakelse i arbeidslivet, innkjøp av dagligvarer, turer i skog og mark og turer i nabolaget.

I tillegg viser studien at personer med nedsatt bevegelsesevne, også omtalt som bevegelseshemmede, oftere enn befolkningen generelt har et udekket behov for både arbeid, innkjøp og ulike fritidsaktiviteter.

Flere funn tilsier at transportutfordringer er en viktig hindring for bevegelseshemmede som ønsker å kunne foreta reiser i hverdagen og delta i aktiviteter utenfor hjemmet.

Udekket aktivitetsbehov kan bety redusert velferd

Det er ikke nødvendigvis slik at jo mer man reiser i hverdagen og jo flere aktiviteter man deltar i, jo mer tilfreds er man. Hvor mange aktiviteter man ønsker å delta i, er svært individuelt. I studien har vi derfor spurt om både hvor ofte folk deltar i ulike aktiviteter utenfor hjemmet og i hvilken grad de gjerne skulle gjort det oftere. Disse spørsmålene er stilt til henholdsvis bevegelseshemmede og personer i befolkningen generelt.

Utgangspunktet for studien er at det å kunne delta i ulike aktiviteter utenfor hjemmet kan bidra til å tilfredsstille viktige velferdsbehov. Forskjeller i tilfredsstillelsen av slike behov – målt som faktisk deltakelse i aktiviteter og/eller i udekket behov for deltakelse – vil dermed tilsi forskjeller i velferd mellom folk.

Én viktig forutsetning for å kunne delta i aktiviteter utenfor hjemmet, er at man har mulighet til å komme seg dit.

Fakta om studien

Resultatene fra studien er basert på to landsdekkende nettbaserte undersøkelser blant henholdsvis personer med nedsatt bevegelsesevne (N=492) og personer i befolkningen generelt (N=1092). Studien er finansiert av Deltasenteret ved Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.

Figur 1
Figur 2

Et hele-reisen-perspektiv er viktig

For å forstå transportutfordringer blant bevegelseshemmede, er det viktig å benytte et hele-reisen-perspektiv, dvs. kartlegge hva slags barrierer bevegelseshemmede opplever fra dør til dør.

Et slikt perspektiv betyr også at man tar med i betraktningen at det kan forekomme bytter av transportmidler underveis til et reisemål.

En dame som ringte inn for å utdype sine svar på spørreundersøkelsen, kunne fortelle om problemer knyttet til det å bruke rullestol på én og samme reise. Ifølge henne er elektrisk rullestol tryggere enn manuell når man skal ta t-bane, der det ofte er glipper mellom perrong og togvogn. Ettersom det er mer kraft i den elektriske enn den manuelle, mente hun det var lettere å bruke den førstnevnte på t-bane.

Skulle hun bytte til et annet transportmiddel, for eksempel til trikk, opplevde hun derimot større problemer med elektrisk enn med manuell rullestol, fordi den førstnevnte er tyngre og bredere.

Vår studie viser at det at en kollektivreise krever altfor mange bytter, i seg selv er et relativt lite problem blant bevegelseshemmede (11 prosent mot 67 prosent i befolkningen generelt), men at selve det er det å komme seg på og av et kollektivt transportmiddel er et langt større problem (48 prosent oppgir dette som et problem).

At det er lange avstander enten hjemmefra til holdeplass/stasjon eller fra holdeplass/stasjon til aktiviteten man skal til, er et annet vanlig problem knyttet til bruk av kollektivtransport.

I tillegg viser vår undersøkelse at den fysiske utformingen av gater, holdeplasser/stasjoner og bygninger og mangel på vedlikehold vinterstid er til hinder for flere av transportformene bevegelseshemmede benytter seg av – inklusive kollektivtransport, å kjøre bil selv, å gå til fots og å bruke rullestol/permobil.

Hele 70 prosent av de bevegelseshemmede oppgir at vinteren gjør det vanskeligere å reise på samme måte som nå (om høsten, da undersøkelsen ble foretatt).

Ulike transportmåter, ulike utfordringer

Det å gå og sykle er de transportformene flest bevegelseshemmede har fysiske problemer med å bruke. Videre har to tredjedeler problemer med å bruke kollektivtransport.

Buss er det av de kollektive transportmidlene som flest oppgir å ha problemer med (67 prosent). Gitt dette er det ikke overraskende at det er en langt mindre andel av de bevegelseshemmede enn av befolkningen generelt som ukentlig reiser kollektivt (6 mot 26 prosent minst én gang i uka).

Bevegelseshemmede har minst problemer med å kjøre bil selv eller å sitte på i bil (henholdsvis 35 og 18 prosent oppgir å ha fysiske problemer som gjør det vanskelig å bruke transportformene). Bilen er da også den dominerende transportformen for bevegelseshemmede.

Det er prosentmessig omtrent like mange av de bevegelseshemmede som av befolkningen generelt som oppgir at de sitter på i privatbil minst én gang i uka som passasjer (45 mot 41 prosent), mens de sistnevnte i langt større grad enn de førstnevnte oppgir at de benytter bil som sjåfør minst én gang i uka (52 mot 76 prosent).

Til gjengjeld bruker bevegelseshemmede i langt større grad enn befolkningen generelt TT-tjeneste (13 mot 0 prosent), vanlig taxi (10 mot 1 prosent) og moped/minicrosser (7 mot 1 prosent) minst én gang i uka.

At såpass mange bevegelseshemmede bruker vanlig taxi tyder på at mange av dem betaler av egen lomme for å komme seg dit de vil. Dette indikerer dermed et udekket behov for rimeligere alternativer.

Behov for individuelle transportalternativer

Når omgivelsene gjør det vanskelig for bevegelseshemmede å komme seg ut og rundt, er det desto viktigere at de har tilgang til individuelle transportalternativer som kan kompensere for disse problemene. Vår studie viser at andelen med førerkort er langt lavere blant bevegelseshemmede (76 prosent) enn i befolkningen generelt (92 prosent). Tilgang til bil i husholdet er imidlertid lik mellom de med og uten nedsatt bevegelsesevne.

En god del av de bevegelseshemmede har imidlertid behov for spesialtilpasset bil som fører og/eller spesialtilpasset bil som passasjer. Den faktiske tilgangen på spesialtilpasset bil er imidlertid ikke tilpasset behovet for slik bil.

Omtrent halvparten av de bevegelseshemmede respondentene har tilgang til transporttjeneste for funksjonshemmede (TT-tjeneste). Tilgangen er høyest blant de som har elektrisk rullestol og lavest blant de som ikke bruker rullestol.

59 prosent av de som har TT-tjeneste, oppgir at de ikke har noen spesielle problemer med TT-tjenesten, noe som tyder på at mange er fornøyd med tilbudet. Likevel, 30 prosent av de som har TT-tjeneste mener at turene de får tildelt ikke strekker til.

På spørsmål om hvorfor man ikke har TT-tjeneste, svarer 47 prosent at de enten ikke har behov for det eller at de vet at de ikke har krav på det. De resterende oppgir andre grunner, noe som kan tyde på at det er et udekket behov for TT-tjeneste blant de som ikke har det.

Omfanget av hjelp til transport fra det sosiale nettverket er betydelig blant bevegelseshemmede:

Over halvparten får hjelp til å bli kjørt av andre én gang i uka eller oftere, og en tredjedel blir kjørt tre ganger i uka eller oftere. Det er først og fremst ektefelle, samboer eller kjæreste som står for denne transporten, men også annen familie er sentral i denne sammenheng.

Ikke bare godt å bli kjørt av andre

Selv om omfanget av hjelp fra det sosiale nettverket er stort, opplever mange bevegelseshemmede problemer med å bli kjørt i bil som passasjer. 60 prosent av dem oppgir at det hender de opplever problemer med å være passasjer i privatbil. Mange av disse oppgir som et problem at de ikke har noen til å kjøre seg (41 prosent).

I tillegg, av de som aldri kjører bil selv, er det mange som opplever at de blir veldig avhengig av andre (59 prosent), at det er vanskelig å få til impulsreiser, dvs. reiser som ikke er planlagt (44 prosent) og at ikke å kunne kjøre bil selv er en hindring for flere aktiviteter de ønsker å delta i (35 prosent).

En tidligere kvalitativ studie av personer med nedsatt bevegelsesevne i Sverige (Nordbakke og Hansson, 2009) har vist at det å være avhengig av andre for kjøring i hverdagen virker negativt inn på følelsen av kontroll over eget liv, noe som er viktig for en persons livskvalitet. Vår nye studie viser dessuten at dette virker begrensende for å kunne delta i de aktiviteter man ønsker.

Ulike hindringer for å delta i aktiviteter

I vår studie ble også respondentene bedt om å oppgi den eller de viktigste hindringene for at de ikke deltar i aktiviteter oftere enn i dag. For bevegelseshemmede skyldes det først og fremst helsemessige forhold og transportutfordringer. Befolkningen generelt oppgir mangel på tid som den viktigste hindringen.

Tabell.

Udekket behov for individuelle transportalternativer

Flere funn i studien tyder på at det blant bevegelseshemmede er et udekket behov for individuelle transportalternativer som kan kompensere for utfordringene de møter i omgivelsene (i kollektivtransporten, i form av lange avstander, fysiske hindringer og problemer på vinterstid).

Studien tyder på at behovet for TT-tjeneste ikke er dekket blant bevegelseshemmede – og at det å sitte på med venner og familie ikke nødvendigvis er et godt alternativ til TT-tjeneste eller til å kjøre bil selv.

Det er grunn til å tro at mangel på gode individuelle transportalternativer blant bevegelseshemmede virker begrensende på muligheten til å delta i aktiviteter som bidrar til velferd for den enkelte.

I tillegg, selv om omfanget av privat kjøring er stort, oppgir mange at de ikke har noen til å kjøre seg.

For personer med nedsatt bevegelsesevne som opplever store problemer med å bruke kollektivtransport, er det viktig å sikre at de har tilgang på individuelle løsninger, som mulighet til å kjøre bil selv (for de som kan og vil det) eller et tilstrekkelig TT-tilbud. Slike individuelle løsninger vil muliggjøre deltakelse på viktige velferdsarenaer også for denne gruppen.

DEBATTREGLER I SAMFERDSEL
Har du synspunkter på denne saken, så kom gjerne med dem her i kommentarfeltet! Det du skriver vil i de fleste sammenhenger fremstå som mer interessant og troverdig dersom du skriver under fullt navn. Hold deg til saken, vis respekt og raushet overfor andre og deres meninger. Husk at det du skriver kan bli lest av mange!

Ytringer som inneholder trusler eller annen form for sjikane, vil bli fjernet.

Vennlig hilsen
Samferdsel-redaksjonen

comments powered by Disqus

Bunnbilde
SAMFERDSEL, TØI
Gaustadalléen 21,
0349 Oslo.
Telefon: 22 57 38 00
Telefaks: 22 60 92 00

PÅ VEIEN
I LUFTEN
PÅ SKINNER
PÅ SJØEN
TRANSPORT
REISELIV
MILJØ
TEKNOLOGI
ARKIV
AKTUELT
ANNONSERE
ABONNERE
TØI
DEBATT
KONTAKT OSS
OM OSS

 

Webmaster/nettredaktør: Are Wormnes. Telefon mobil: 911 47 978. Epost: awo@toi.no  |  Personvern

Designet og utviklet av CoreTrek AS