I lys av tidligere erfaring med Sanners håndtering av innsigelser til ulike planer (se artikkel i Samferdsel 7/2015), var ikke resultatene i Skaun-saken spesielt overraskende. Det bør imidlertid ikke forhindre at interesserte som følger med i hvordan det norske planleggingslovverket praktiseres, gjør seg sine refleksjoner.

Her er mine.

Det ble oversendt innsigelse til Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) mot sju områder; fem boligområder og to næringsområder. Fylkesmannens miljømyndighet hadde innsigelse til tre boligområder lokalisert 2,5 til 4,5 km fra skole og matbutikk og uten kollektivbetjening. Her hadde også Statens vegvesen (SVV) innsigelse. Grunnlaget for innsigelsene var statlige retningslinjer for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging (SBATP) – og nasjonal klimapolitikk.

Også fylkeskommunen konstaterte at de tre områdene omtalt ovenfor lå relativt langt fra eksisterende sentrum, men aksepterte utbygging under forutsetning av at det ble tatt inn i planen rekkefølgebestemmelser om etablering av gang- og sykkelveg langs fylkesveg, i et forsøk på å knytte det fjerntliggende området til aktuelle aktivitetsområder.

Fylkesmannens landbruksmyndighet hadde innsigelse til tre områder, to næringsområder og ett boligområde, hvor samlet sett mer enn 300 dekar fulldyrka jord av til dels svært god kvalitet var planlagt bygget ned. Grunnlaget for innsigelsene var nasjonal jordvernpolitikk.

Det er som det skal være at fylkesmannen (FM) som miljømyndighet legger ned innsigelse mot nye boligområder lokalisert i noen avstand fra eksisterende tettsteder, og at FM som landbruksmyndighet presenterer innsigelse mot nedbygging av store arealer dyrka jord. Enhetene benytter retningslinjer for hhv. nasjonal jordvernpolitikk og samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging som grunnlag for sine innsigelser. De sist nevnte retningslinjene ble i revidert utgave presentert av KMD – og minister Sanner – for vel et år siden.

KMD finner å kunne imøtekomme bare én av innsigelsene mot foreslåtte utbyggingsområder.

Det gjaldt et mer enn 100 dekar stort næringsområde vest for sentrumsområdet i Børsa, nesten i sin helhet av svært god eller god jordkvalitet. Landbruks- og matdepartementet (LMD) anbefalte KMD å akseptere innsigelsen med henvisning til at en utbygging her ville «punktere» et stort sammenhengende landbruksområde av god kvalitet.

De andre utbyggingsområdene med innsigelse på grunn av jordvernhensyn avviser LMD å skjerme for utbygging. Argumentet er at utbygging av disse områdene vil forhindre andre jordbruksarealer å bli bygget ut. LMD gir slik sin tilslutning til nedbygging av store jordbruksarealer i Skaun. Dette er som vi kan forvente etter LMDs agering i slike saker de siste årene. LMD fortsetter sin praksis fra tidligere innsigelsessaker med i liten grad å støtte opp om ønsket om vern av dyrka mark, og framstår i åpen konflikt med egen fagmyndighet (fylkesmannens landbruksmyndighet). LMD ser ut til å ha abdisert som jordvernets forsvarer, og framstår ikke som dets fremste våpendrager.

Når LMD slik har sagt sitt, avvises innsigelser basert i jordvern av KMD med henvisning til at LMD ikke har vektlagt jordvernet i den aktuelle saken – og ved selv å legge vekt på Statlige retningslinjer for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging (SBATP) ved beslutningen. De aktuelle områdene er lokalisert sentrumsnært, må vite.

Innsigelse basert i SBATP mot områder lokalisert flere kilometer fra sentrale tettsteder, avvises på den annen side av KMD etter en helhetlig vurdering, som det uangripelig heter, men også dermed helt ubegrunnet. KMDs egen statlige retningslinje for hvordan Tettsted-Norge skal utvikles framover framstår igjen bare som en retningslinje – ikke noe som skal følges opp selv i siste instans i behandling av saker etter Plan- og bygningsloven.

I tillegg til områdesakene fylkesmannen opponerte mot, hadde også SVV en innsigelse til kommunens forslag om en justert byggegrense langs E39. Denne innsigelsen får støtte av KMD. SVV ser slik ut til fortsatt å ha innflytelse som faginstans, mens miljø- og jordvernmyndighetene hos FM ikke har faglig gjennomslagskraft, verken når de bygger sine innsigelser på nasjonal jordvernpolitikk eller retningslinjer om samordnet BATP.

Jeg tror ikke jeg har misforstått når jeg mener at innsigelsesinstituttet er ment som en siste mulighet for å sikre seg mot at lokale beslutningsinstanser fatter vedtak som åpenbart er i strid med overordnede interesser.

En sak når ikke fram til KMD uten at det er forsøkt å komme til enighet mellom partene gjennom mekling, og det skulle dermed være store sjanser for at det står betydelige interesser på spill. Under Sanners regime ser det ikke ut til å forholde seg slik.

I arealplanleggingens lærebøker og tilknyttede retningslinjer har det vært unison oppslutning om at det bør søkes konsentrasjon av bebyggelsen. Det nybygde spredte Norge skal være historie. RPR SAT fra 1993 slo dette fast, og Sanners reviderte versjon opprettholdt budskapet. Stor oppslutning har det også vært om at dyrka mark i Norge bør vi ikke bygge ned. Vi har så lite av den.

Er det mulig å få forståelse for hva KMD anser som ønskelig utvikling av landets tettstedsbebyggelse ved å studere innsigelsesavgjørelser i KMD? Jeg anser at det beste svaret på dette spørsmålet er nei.

Sanner demonstrerer med sine avgjørelser at statlige retningslinjer han selv har sendt ut til kommunene, ikke er noe å bry seg om. Det er ikke det som der skisseres, som skal være rettesnoren for beslutninger om framtidig arealutvikling.

Det er grunn til å spørre: Hva er det Sanner har forstått som ikke miljøvern- og landbruksmyndighetene i Sør-Trøndelag har fått med seg når det gjelder å forstå Sanners egne retningslinjer, nasjonal jordvernpolitikk – eller for den saks skyld norsk klimapolitikk?