Du er her

  • Hjem
  • /
    2015
  • /
    Nr. 9
  • /
    Universell utforming – ingen universalløsning

Universell utforming – ingen universalløsning

Universell utforming av transportsystemet er bra og bør utvikles videre, men det vil likevel alltid være noen som faller utenfor. Det bør derfor også vurderes mer individuelt tilpassede løsninger for dem som ikke har fysiske og/eller psykiske forutsetninger for å kunne reise kollektivt.

Av Kjersti Visnes Øksenholt
Forsker, Transportøkonomisk institutt

Venn tipset!

Din venn har blitt sendt en e-post om denne artikkelen.

Tips en venn

I Samferdsel nr. 2/2015 skrev artikkelforfatteren en sak om at mange med nedsatt funksjonsevne ikke reiser kollektivt, og at det finnes lite kunnskap om hvorfor. På oppdrag for Deltasenteret har vi gjennomført en eksplorativ studie blant personer med nedsatt funksjonsevne, som i hovedsak unngår å reise kollektivt. Formålet var å få et innblikk i noen av grunnene til at de ikke anser kollektivtransport som et godt transportalternativ. Informantene ble intervjuet, og det ble gjennomført følgestudier1 med enkelte av dem. Denne artikkelen er basert på funnene i Øksenholt og Aarhaug (2015).

Antakelser

Basert på funnene i litteraturgjennomgangen til Øksenholt mfl. (2014), ble det utviklet fem antakelser som ble forsøkt belyst:

1) Forventninger og usikkerhet fører til at ikke-brukerne sjeldent eller aldri reiser kollektivt.

Vi fant at manglende informasjon, manglende kjennskap til systemet, manglende tillit til transportsystemet som helhet, og manglende selvtillit og forventninger om problemer hos våre informanter skaper usikkerhet, og dermed fungerer som barrierer mot å reise kollektivt.

Dette er i tråd med funnene i litteraturgjennomgangen til Øksenholt mfl. (2014), hvor man fant at både fysiske restriksjoner og usikkerhet var barrierer mot å reise kollektivt.

2) De utløsende utfordringene som gjør at ikke-brukerne avstår fra å reise kollektivt, er ulik de utfordringene brukerne opplever.

Vi fant at noen av utfordringene brukere opplever (identifisert i litteraturgjennomgangen nevnt over), også er utfordringer for våre informanter. Samtidig fant vi at det for våre informanter ser ut til å være «alle utfordringene til sammen» som gjør at de avstår fra å reise kollektivt.

Våre funn kan videre tyde på at personlige karakteristika (hvor «tøff» man er mentalt, om man er generelt positiv eller negativt innstilt til utfordringer generelt og kollektivtrafikk spesielt, mv.) kan påvirke hvorvidt man reiser kollektivt eller ikke, men dette er et spørsmål vi ikke kan besvare i denne studien da den kun har inkludert ikke-brukere. Vi har derfor ikke en gruppe brukere å sammenligne med.

3) Manglende kunnskap hos og hjelp fra førere og personal er en betydelig barriere for ikke-brukerne.

Flere av våre informanter opplever problemstillinger knyttet til dette. Positive opplevelser med hyggelige og hjelpsomme sjåfører går dessverre lettere i glemmeboken enn de mindre gode opplevelsene. Det er tydelig at dette er et viktig aspekt, men vi finner ikke noe som indikerer at dette er den utløsende barrieren for ikke-bruk.

4) Bruk av «travel buddy» (reisefølge) kan øke bruken av kollektivtransport blant ikke-brukerne.

En «travel buddy» kan fungere som støtte og veileder i møtet med kollektivsystemet. Av de seks gjennomførte følgestudiene var det én informant som hadde en negativ opplevelse og dessverre fikk bekreftet alle sine fordommer mot å reise kollektivt. I de resterende fem følgestudiene hadde vi flere positive opplevelser, hvor informantene etterpå sa at de vil prøve å reise kollektivt igjen.

Dette kan tyde på at en «travel buddy» kan bidra til å senke barrieren for personer med ulike funksjonsnedsettelser, som er usikre på det å reise kollektivt. Og på lengre sikt kan en slik «buddy» bidra til at flere, også blant denne gruppen, vil reise kollektivt. Et slikt tilbud kan også være en måte å synliggjøre den faktiske tilgjengeligheten i kollektivsystemet på. Man bør se på mulige løsninger for hvordan et slikt «buddy-tilbud» kan settes i system. Et viktig avklaringsspørsmål vil være hvem som skal ha ansvar for å opprette og drifte et slikt tilbud.

5) Enkelte reiser ikke kollektivt fordi de har alternativer som fungerer bedre for dem i hverdagen.

Av dem vi har intervjuet er det noen som har innvilget arbeids-TT fordi de blir slitne av å reise kollektivt og ikke ville vært i stand til å arbeide uten dette tilbudet. Andre reiser ikke kollektivt fordi de har tilpasset bil, som også fungerer bra. I forlengelse av dette bør det sies at vi også har intervjuet personer som ikke kan reise kollektivt, men som ikke får et tilbud som er godt nok til at de kunne vært i jobb uten all transporthjelpen de får fra nærmeste familie.

Hva er hovedutfordringen?

Mange av våre informanter opplever usikkerhet når det gjelder kollektivreisen og forventer å møte på problemer underveis. Dette er basert på tidligere negative erfaringer, men også på en generell usikkerhet knyttet til kollektivsystemet og tilbudet. For mange er det summen av utfordringer som gjør at de velger ikke å reise kollektivt. Dette kan være problemer med billettkjøp, manglende hjelp fra sjåfører, problemer med å komme seg om bord, og lite eller manglende informasjon.

Disse utfordringene kan være basert på reelle opplevelser, men også på forestillinger om hva som vil skje når man reiser kollektivt. Noen få av våre informanter identifiserer tydelig utløsende faktorer (problemer med billettering, problemer med ombordstigning, mv.). Våre funn er ikke generaliserbare, men ser ut til å støtte opp under enkelte av funnene i Øksenholt mfl. (2014), hvor man fant at usikkerhet og forventninger om problemer antas å være en betydelig barriere for ikke-brukere med nedsatte funksjonsevner.

Hvilken «gruppe» har størst utfordringer med å reise kollektivt?

Innledningsvis i dette prosjektet begynte vi med en forståelse av at det er personer med nedsatt syn og nedsatt bevegelighet som opplever flest utfordringer ved en kollektivreise. Dette la grunnlaget for hvilke grupper vi la størst vekt på å få med i intervjuene. I tillegg til å fokusere på disse to gruppene, valgte vi å inkludere personer med andre typer funksjonsnedsettelser. Dette for å få et bredere perspektiv på ikke-brukerne, og fordi enkelte av de andre gruppene var lite omhandlet i litteraturen. Målet med studien var å få inn flere ulike moment, ikke å kvantifisere dem.

Funnene våre indikerer at det er vel så mye andre faktorer som spiller inn på hvorfor man ikke reiser kollektivt, slik som innstilling, graden av faktisk funksjonsnedsettelse, mv., som akkurat hvilken «gruppe» funksjonsnedsettelse man hører inn under. Det er tidvis store individuelle forskjeller innad i grupper, men også mellom grupper.

Eksempelvis kan en person med lett psykisk funksjonsnedsettelser ha større problemer med å reise kollektivt enn en person som er lam fra livet og ned, og vice versa. Her er det heller ikke utenkelig at det for noen påvirker opplevelsen av og villigheten til å reise kollektivt etter hvor gammel man var da man fikk funksjonsnedsettelsen (men dette kan vi ikke si noe konkret om). Vi sitter igjen med et inntrykk av at andre faktorer er vel så viktige for om man kan og vil reise kollektivt, som hvilken «gruppe» funksjonsnedsettelse man hører til.

Hvordan løse problemet med ikke-brukere? 

Informantene peker på flere tiltak som kan øke deres bruk av kollektivtransport, slik som økt kompetanse og bedre kursing av førere, bedre systemer for informasjon og billettering for alle type brukere, høyere sanntidsannonsering om bord, muligheter for å varsle sjåfører om personer med behov for ekstra hjelp, mv. Det er spesielt interessant at enkelte etterspør tiltak som allerede finnes. Dette forteller oss at informasjonsarbeidet ut mot gruppen ikke-brukere med ulike type funksjonsnedsettelser ikke fungerer godt nok.

Våre funn indikerer videre at bruk av «travel buddy» kan være et mulig tiltak for å få ikke-brukere til å reise kollektivt oftere, og at et slikt tilbud kan bidra til å synliggjøre den faktiske tilgjengeligheten i kollektivsystemet. Hvem som skal ha ansvaret for å opprette og drifte et slikt tilbud må ev. avklares.

Er universell utforming løsningen?

Avslutningsvis er det et betimelig spørsmål om universell utforming skal være et mål som skal være en løsning for alle. Dette må ikke misforstås; universell utforming er en viktig del av tilretteleggingen for et samfunn hvor alle kan delta på like premisser, uavhengig av funksjonsevne. Arbeidet for en universell utforming av samfunnet bør derfor opprettholdes. Likevel vil det alltid være noen som faller utenfor, til tross for innsatsen som legges inn. Vi mener derfor at man, i tillegg til tilrettelegging via universell utforming, også bør vurdere mer individuelt tilpassede løsninger. Dette kan bidra til å øke individets frihetsfølelse, deltakelse i arbeidslivet og verdiskapningen i samfunnet blant dem som ikke har fysiske og/eller psykiske forutsetninger for å reise kollektivt. 

Referanser
Øksenholt, K.V., Fearnley, N. og Aarhaug, J. (2014) Kollektivtransport for alle – hva vet vi om de som faller utenfor? TØI rapport 1381/2014.

Øksenholt, K.V. og Aarhaug, J. (2015) Kollektivtransport for personer med nedsatt funksjonsevne – erfaringer fra ikke-brukere. TØI rapport 1433/2015.

Fotnote
1) Følgestudie er når man følger en person på en reise, og kartlegger utfordringer underveis.

DEBATTREGLER I SAMFERDSEL
Har du synspunkter på denne saken, så kom gjerne med dem her i kommentarfeltet! Det du skriver vil i de fleste sammenhenger fremstå som mer interessant og troverdig dersom du skriver under fullt navn. Hold deg til saken, vis respekt og raushet overfor andre og deres meninger. Husk at det du skriver kan bli lest av mange!

Ytringer som inneholder trusler eller annen form for sjikane, vil bli fjernet.

Vennlig hilsen
Samferdsel-redaksjonen

comments powered by Disqus

Bunnbilde
SAMFERDSEL, TØI
Gaustadalléen 21,
0349 Oslo.
Telefon: 22 57 38 00
Telefaks: 22 60 92 00

PÅ VEIEN
I LUFTEN
PÅ SKINNER
PÅ SJØEN
TRANSPORT
REISELIV
MILJØ
TEKNOLOGI
ARKIV
AKTUELT
ANNONSERE
ABONNERE
TØI
DEBATT
KONTAKT OSS
OM OSS

 

Webmaster/nettredaktør: Are Wormnes. Telefon mobil: 911 47 978. Epost: awo@toi.no  |  Personvern

Designet og utviklet av CoreTrek AS