Antall elgpåkjørsler kan reduseres – men nye tiltak må til

AV ALENA ERKE OG JON KRISTIAN HØYE

En elgforvaltningsstrategi som tar hensyn til både elgbestand, skogbruk og trafikkulykker kan også redusere antall påkjørsler, bl.a. ved å utvide jakttiden til å omfatte januar.

Konklusjonene har vi trukket etter en litteraturgjennomgang i forbindelse med en revisjon av Trafikksikkerhetshåndboka.

Nå er det høysesong for elgpåkjørsler. Hvert år blir ca. 1300 elger drept av biler i Norge, derav de fleste i månedene november-mars.

Når og hvor det skjer elgulykker er i stor grad forutsigbart, nemlig når store mengder elg oppholder seg i nærheten av en trafikkert veg. Elg oppholder seg mest i skogsområder, gjerne med mye ung furuskog og nær vassdrag, både sommer og vinter. Elg er mest i bevegelse i timene rett før soloppgang og etter solnedgang. Midt på dagen holder elg som regel siesta. I brunsttida om høsten er elg også mye i bevegelse, noe som øker risikoen for å bli påkjørt. Om vinteren trekker elgen fra sommer- til vinterleveområdene, hvor det kan bli svært store konsentrasjoner av elg.

Områder med mange påkjørsler
De viktigste vinterleveområdene for elg har en høy konsentrasjon av elg om vinteren og en lav konsentrasjon av elg om sommeren og om høsten, da elgjakta og reguleringen av elgbestanden foregår. Typiske vinterleveeområder er lavereliggende strøk med forholdsvis lite snø og gode beiteforhold. Slike områder ligger ofte i nærheten av hovedveger.

Påkjørselsstatistikk bekrefter disse funnene. Det årlige antall viltulykker per kilometer veg er ca. 0,06 i Norge (hele landet). På Rv3 i Stor-Elvdal, et vinterleveområde med stor elgtetthet om vinteren, er det 0,29 elgpåkjørsler, hvorav 80 % skjer om vinteren.

I slike utsatte områder summerer skadekostnadene som er knyttet til personskader i elgpåkjørsler seg opp til ca. 45 000 kroner per kilometer per år (Erke, 2008). Dette inkluderer alle samfunnsøkonomiske kostnader knyttet til personskadene, inkludert tap av liv eller livskvalitet. I tillegg kommer kostnader knyttet til bl.a. ettersøk etter påkjørte elg. Et samfunnsøkonomisk tap er også knyttet til trafikkdrepte elg (tap av inntekter fra jakt og kjøttsalg).

Av dette følger at det ville være samfunnsøkonomisk lønnsomt å investere tilsvarene pengebeløp i forebyggende tiltak. Det kunne f.eks. investeres minst 25 500 kroner per kilometer per år (50 % av 45 000) i tiltak som reduserer antall påkjørsler med 50 %.

Troverdig informasjon om akutt viltfare
For å redusere antallet elgulykker (og viltulykker generelt) finnes det mange ulike tiltak, men ikke alle er like effektive.

Bilister lar seg bare i liten grad påvirke av informasjonstiltak, skilt og lignende. Fareskilt har vist seg å ikke gi noen forebyggende effekt i forhold til viltulykker, trolig fordi bilister nesten aldri ser vilt når de ser et fareskilt.

På samme måte lærer elg fort at viltspeil, duftsignaler og lignende ikke utgjør noen fare for dem. Observasjonsstudier har vist at slike tiltak kan ha en kortvarig avskrekkende virkning på noen dyr, men det ble ikke funnet noen langvarige effekter.

Et eksempel på et tiltak som har vist seg å være effektivt for å redusere både bilenes kjørefart og viltpåkjørsler, er variable trafikkskilt (fareskilt og redusert fartsgrense til 40 km/t) som gir troverdig informasjon om akutt viltfare. Slike skilt er prøvd ut i Sveits.

Skiltene blir aktivisert kun når bevegelsesdetektorer langs vegen registrerer vilt. For å oppnå en langvarig virkning, er det trolig en forutsetning at skiltene ikke mister sin troverdighet, d.v.s. at det er en reell sjanse for å se vilt når skiltene lyser. Redusert kjørefart vil også bidra til å øke sjansen for å se vilt ved (eller i) vegen. Tiltaket kan derfor tenkes å være mest effektivt (og mest lønnsomt) i områder med mye vilt i nærheten av vegen. En fordel i forhold til mer permanente fartsreduserende tiltak er at gjennomsnittsfarten ikke blir nevneverdig redusert.

Gjerder kan løse og skape problemer
Viltgjerder blir ofte satt opp for å holde vilt borte fra vegen. Flere studier fra skandinaviske land og USA har vist at viltgjerder kan være effektive, men kun under noen forutsetninger som gjør tiltaket svært dyrt (se f.eks. Clevenger m.fl., 2001; Lehnert & Bissonette, 1997).

For det første må gjerdene være helt vilttette. Elg og annet hjortevilt kan hoppe høyt og er veldig flinke til å finne eller lage hull i gjerder. Dyr som kommer mellom gjerde og veg har kun små overlevelsessjanser.

For det andre må det installeres sikre krysningsmuligheter (bruer, tunneler eller sikrede plankryss). Uten krysningsmuligheter vil vilt gå rundt gjerdet, påkjørslene vil da skje ved endene av gjerdet istedenfor i midten.

Når det ikke er godt nok tilrettelagt med krysningsmuligheter, kan det under trekk samle seg store mengder dyr på den ene siden av gjerdet, noe som er uheldig ikke bare for dyrene som ikke kommer fram til beiteområdene sine, men også for skogen på den aktuelle siden av gjerdet. Når veger blir uoverkommelige hindre for hjortevilt, enten p.g.a. gjerder eller p.g.a. så høy trafikkmengde at krysning ikke er mulig, vil dette på lang sikt også ha svært negative virkninger på bestandsutviklingen.

Viltgjerder med sikre krysningsmuligheter kan være et aktuelt tiltak på høyt trafikkerte veger med få kryss i områder med stor risiko for viltpåkjørsler.

Antall elgpåkjørsler lar seg i en viss grad også redusere gjennom skogsrydding. Ulykkesreduksjonen er på ca. 20 %, ifølge Statens vägverk (1987). Skogsrydding reduserer tilbudet med lett tilgjengelig mat og gjør det mindre attraktivt for elg å oppholde seg ved vegen. Dessuten øker sikten for bilistene. Virkningen må imidlertid være begrenset siden de fleste elger blir påkjørt når de krysser vegen, og spesielt under trekk vil skogsrydding ikke redusere antall elgkrysninger.

Påkjørsler og skogsskader
Mengden med elg i nærheten av veger i problemområder lar seg også redusere med ulike tiltak som tar hensyn til elgenes adferd (matopptak og vintertrekk) og bestand. Elgbestanden kan være svært stor i vinterleveeområder om vinteren, slik at både påkjørsler og skogsskader øker dramatisk. Beiteskader kan ødelegge over 80 % av ungskogen i vinterleveeområder. Jegere i Tyskland kan bli pålagt å øke avskytningen av rådyr når beiteskader overstiger 20 %.

En elgforvaltningsstrategi som tar utgangspunkt i vinterbestanden av elg og i skogsskader kunne følgelig være effektiv med tanke på å redusere både skogsskader og trafikkulykker. Dette forutsetter at jakt, i motsetning til under dagens elgforvaltning, blir mulig når elg oppholder seg i vinterleveeområdene, og at kvotene ikke utelukkende fastsettes basert på sommerbestanden.

Økt forvaltningsansvar til skogeierne i vinterleveområdene vil føre til en reduksjon i elgbestanden i disse områdene. Dette fordi elgbestanden er høyere enn skogeierne er tjent med. Inntekter fra jakt i vinterleveområdene om vinteren vil også være stimulerende for gjennomføring av vilttiltak som kan bidra til å redusere antallet påkjørsler.

Et elgvennlig skogbruk kan bidra til å redusere antall påkjørsler. I tillegg til at det kan redusere bestanden, kan det lokke elg bort fra vegene (hvor det ofte er lett tilgjengelig mat) ved hjelp av enten rundballer eller tilrettelagt hogstavfall. Sistnevnte forutsetter at tømmerhogst planlegges på en slik måte at mest mulig hogstavfall kan utnyttes som elgmat (hogsttider, størrelse av hogsflater m.v.), noe som i dag ikke er vanlig.

Forsøk med vinterfôring av elg i Stor-Elvdal har vist at antallet påkjørsler ble redusert med nesten 50 % (Storaas m.fl., 2005). I tillegg kan beiteskader på ungskog reduseres, spesielt ved tilrettelegging av hogstavfall.

Referanser
Clevenger, A.P., Chruszcz, B. & Gunson, K.E. (2001). Highway mitigation fencing reduces wildlife-vehicle collisions. Wildlife Society Bulletin, 29, 646-653.

Erke, A. (2008). Revisjon av Trafikksikkerhetshåndboken: 1.16 Tiltak mot viltulykker. Arbeidsdokument SM/2013/2008: Oslo. Transportøkonomisk institutt.

Kistler, R. (1998). Wissenschaftliche Begleitung der Wildwarnanlagen CALSTROM WWA-12-S. Zürich: Infodienst Wildbiologie & Oekologie.

Lehnert, M.E. & Bissonette, J.A. (1997). Effectiveness of highway crosswalk structures at reducing deer-vehicle collisions. Wildlife Society Bulletin, 25, 809-818.

Statens vägverk (1987). Siktröjning som viltolycksminskande åtgärd. Rapport VV 1987:14. Borlänge, Statens vägverk, Serviceavdelning Planering och Projektering, Trafiksäkerhetssektionen.

Storaas, T., Nicolaysen, K.B., Gundersen, H. & Zimmermann, B. (2005). Prosjekt elg-trafikk i Stor-Elvdal 2000-2004 – hvordan unngå elgpåkjørsler på veg og jernbane. Oppdragsrapport nr. 1. Høgskolen i Hedmark.