Min kommentar på Samferdsels nettsted 12. januar i år om mulighetene for å realisere åtte prosent sykkelandel av de daglige reisene her i landet innen 2023, er utgangspunkt for et innlegg 10. mars fra Vegdirektoratets Loftsgarden og Ruud (L&R) på samme nettsted. La meg gi tre korte merknader til det L&R skriver.

1.  

   Mål er viktig, men det må også søkes etter virkemidler for å nå dem

   Jeg registrerer at jeg burde skrevet en annen artikkel, for som Loftsgarden og Ruud skriver: «Snarere enn å diskutere om målet er for ambisiøst, bør vi diskutere hva som må til for å lykkes».

2. L&R mener «det er nødvendig å nyansere bildet». Deres nyansering består i å male et nytt bilde med hovedbudskap at det nytter med målrettet og dedikert satsing på sykkel over lengre tid. Det er jeg helt enig i, og sammen med to kolleger ved TØI har jeg nylig utarbeidet en rapport  om framveksten av en norsk sykkelpolitikk de siste førti årene.
   
   Her dokumenterer vi blant annet at et bredspektret arbeid med å tilrettelegge for bruk av sykkel gir resultater. Men vi viser også at det ikke har vært spesielt målrettet innsats gjennom de snart førti årene som har gått siden det i Norsk vegplan II ble målsatt at innen 1985 skulle alle norske byer og tettsteder med mer enn 5000 innbyggere ha sammenhengende gang- og sykkelvegnett.
   
   Slike sammenhengende nett har ikke de norske tettstedene fått ennå. Mål er viktig, men det må også søkes etter virkemidler for å nå dem

3. Jeg utfordrer L&R til å gå i rette med mine analyser i artikkelen – nyansere bildet. Til gjengjeld skal jeg love å skrive en artikkel om hvorfor knapt åtte milliarder kroner til ti ekspress-sykkelveger i ni byregioner trolig ikke er optimal ressursbruk dersom målet er at åtte prosent av de daglige reisene i Norge innen 2023 skal foretas med sykkel.