AV MICHAEL W. J. SØRENSEN

Å få flere over fra bil til sykkel vil ha positiv effekt på lokalmiljø, klima, helse, arealbruk, trafikksikkerhet og trafikkavvikling. Bedre tilrettelegging for sykling i form av sykkelveger og -felt bidrar til at flere velger å sykle. Det hjelper imidlertid lite å gjennomføre slike sykkeltiltak hvis satsingen ikke følges opp med tilstrekkelig vedlikehold.

Vedlikehold av sykkelinfrastruktur dekker kombinert gang- og sykkelveg, ren sykkelveg, rent sykkelfelt, vegens sideareal/vegskulder samt sykkelparkering. Vedlikeholdet kan oppdeles i grupper:

• Reasfaltering og reparasjon
• Reoppmerking
• Vedlikehold av skilt
• Vedlikehold av annet ustyr, som belysning og parkeringsstativer
• Beskjæring av beplanting samt kant- og gressklipping
• Renhold i form av kosting
• Brøyting, grusing og salting om vinteren

Ulike brukerundersøkelser viser at syklistene generelt er misfornøyd med vedlikeholdet av sykkelanleggene. Den påviste misnøyen underbygger nødvendigheten av bedre vedlikehold, både sommer og vinter.

Den utfordrende vinteren
Vinterdriften er særlig utfordrende. Dette illustreres av at vintersykling i for eksempel Oslo bare utgjør rundt en femtedel av syklingen i sommermånedene. Til sammenligning registrerte Aarhus Kommune i Danmark forrige vinter at to av tre syklister fortsatte å sykle i midtbyen, tross store snømengder.

Som en del av TØIs arbeid med den kommende «Tiltakskatalogen for transport, miljø og klima», som er en videreutvikling av TØIs Miljøhåndbok, har vi bl.a. skrevet et nytt kapittel om drift og vedlikehold av sykkelanlegg. Her sammenfattes den nyeste viten om den betydning drift og vedlikehold av sykkelanlegg har på miljø, klima og andre forhold.

Med unntak av en rekke større svenske studier ved bl.a. VTI (Statens väg- och transportforskningsinstitut), er det ikke funnet noen nyere empiriske studier av vedlikeholdets effekter. Mange av TØIs vurderinger tar derfor primært utgangspunkt i teoretiske vurderinger basert på en metode utviklet av TØI (TØI rapport 1009). Denne artikkelen sammenfatter noen av de viktigste poengene.

Vedlikehold og trygghet
Vedlikehold har stor betydning for syklistenes trygghetsfølelse:

For det første er tohjulede sykler mer sårbare enn firhjulede biler overfor hull og ujevnheter i asfaltdekket, overfor sand, grus, løvfall og lignende samt overfor glatt føre som følge av is og snø. Dårlig vegbelegg, dårlig renhold samt dårlig brøyting, grusing og salting innebærer fare for å skli og velte og skaper dermed utrygghet.

For det andre medfører dårlig kosting og brøyting at syklistene kan bli nødt til å sykle enten på kjørebanen/lengre til venstre på kjørebanen eller på fortauet. Hvis syklistene velger kjørebanen, blir avstanden til forbikjørende biler mindre. Dette medfører utrygghet blant syklistene. Sykling i kjørebanen, som syklistene har rett til å benytte, kan bety at syklistene sperrer for bilistene, som i noen tilfelle reagerer ved å «presse» syklistene. Også denne «kampen» om vegarealet medfører utrygghet og ubehag.

Utryggheten i kjørebanen kan bety at syklisten velger fortauet, der det er mer trygt. På fortauet, i motsetning til i kjørebanen, er syklisten den sterke part. Mer sykling på fortauet kan dermed øke fotgjengernes utrygghet, hvis syklistene ikke sykler på fotgjengernes premisser, som det er meningen de skal.

For det tredje viser en gjennomgang av effektstudier av og erfaringer med ulike sykkeltiltak at løpende reoppmerking er avgjørende for at tiltakene bevarer sin positive effekt på trygghet (TØI rapport 1068).

For det fjerde medvirker dårlig vintervedlikehold til at sykkelandelen er lav om vinteren. At syklistene er et relativt sjeldent syn i gatebildet, betyr at bilistene generelt er mindre oppmerksomme på syklistene enn om sommeren, da det er flere syklister. Også denne reduserte oppmerksomhet medfører økt utrygghet.

Vedlikehold og ulykker
Mangelfullt vedlikehold kan øke faren for eneulykker av den typen der syklisten sklir og velter. Dette fremgår imidlertid ikke av den offisielle ulykkesstatistikken, da det skjer en betydelig underrapportering av eneulykkene. En norsk spørreundersøkelse (TØI rapport 793) viser dog at tre av fire sykkelulykker er eneulykker. En av fire av disse er eneulykker der man sklir og velter, bl.a. som følge av sann og grus.

Lignende tall er funnet i en stor svensk studie fra 2009 av ca. 18 000 hospitalregistrerte sykkelulykker (VTI rapport 644). 72 % var eneulykker. Den mest hyppige ulykkesfaktor i disse ulykkene var glatt føre. Dette var tilfelle i 23 % av ulykkene. Om vinteren er is- og snøglatt føre ulykkesfaktor i hele 66 % av eneulykkene. I april er glatt føre som følge av grus ulykkesfaktor i 15 % av eneulykkene. Det er paradoksalt at grusing om vinteren for å unngå glatt føre i seg selv blir til glatt føre om våren, hvis det ikke fort blir kostet.

Dårlig vedlikehold kan også tenkes å medføre flere flerpartsulykker. Som nevnt velger noen å sykle på fortauet hvis sykkelanlegget eksempelvis ikke er brøytet for snø. Sykling på fortauet er imidlertid farlig, da det øker risikoen for alvorlige kryssulykker med motorkjøretøyer. Samtidig gir det konflikter med fotgjengerne.

Dårlig vedlikehold gjør det mer vanskelig å sykle og kan dermed ta syklistenes (og bilistenes) oppmerksomhet bort fra den resterende trafikk. Det betyr økt risiko for kollisjoner. Endelig er løpende vedlikehold av ulike sykkeltiltak i kryss avgjørende for at tiltakene bevarer sine opprinnelige positive sikkerhetseffekter. Det gjelder især i tilfeller der oppmerkingen hurtig kan bli slitt og mindre tydelig (TØI rapport 1068).

Vedlikehold og fremkommelighet
Sykkelanlegg og vegskuldre med huller, grus, is, snø og lignende medfører vanskeligere forhold for syklistene. For å kompensere for dette, vil syklistene vanligvis redusere farten med lengre reisetid til følge.

Mindre enn halvparten av sykkelfelt er brøytet.

Manglende vintervedlikehold av sykkelveger i egen trasé kan medføre at syklister blir nødt til å ta omveger eller velger å sykle på fortauet. Sykling på fortauet gir dårlig fremkommelighet, da den skal foregå på fotgjengernes premisser. Det vil vanligvis si i lav gangfart.

Nedslitt og utydelig oppmerking av eksempelvis sykkelfelt samt manglende brøyting medfører at bilistene ikke kan se at de aktuelle arealer er reservert til syklister. Dette kan medføre blokkering av sykkelarealer, eksempelvis ved at biler blir parkert der.

Endelig kan manglene vedlikehold av sykkelruteskilt, som angir hensiktmessig sykkelrute, medføre at ikke stedkjente syklister velger unødvendig lange ruter.

Vedlikehold og ressurser
Dårlig vedlikehold er trolig en medvirkende forklaring på den lave sykkelandelen i Norge. I lys av ambisjonene om å fremme sykkeltrafikken, kan man undre seg over at vedlikeholdet av sykkelanlegg er så dårlig. Forklaringer kan være for få ressurser og uhensiktmessig bruk av ressursene.

For det første er det generelt stor konkurranse om ressursene mellom anleggs- og drift og vedlikeholdsområdet. Det betyr at det i mange år generelt er blitt avsatt for lite ressurser til drift og vedlikeholdsområdet. For det andre er det stor konkurranse – mellom bilvegene, sykkelanleggene og fotgjengeranleggene – om de begrensede ressurser til drift og vedlikehold. I denne konkurransen er det ofte bilvegene og deretter fortauene som har prioritet.

I den nasjonale sykkelstrategien fra 2007 anbefales det å avsette flere midler til drift og vedlikehold. Selv om det avsettes flere midler, vil det trolig ikke være nok til å gi en tilfredsstillende standard. En løsning kan ifølge strategien være å differensiere standarden, slik at de viktigste sykkelrutene får en høyere standard.

Vi mener også at det behov for en mer hensiktsmessig bruk av ressursene. Blant annet sees det eksempler på at oppmerking av sykkelfelt foretas om høsten. Det betyr at oppmerkingen blir slitt i løpet av vinteren og dermed er nedslitt om våren/sommeren, da det er mest bruk for den. Bruk av mer holdbar oppmerking bør også undersøkes.

Flere av de beskrevne sammenhenger mellom vedlikehold og utrygghet, sikkerhet og fremkommelighet er i liten grad dokumentert empirisk. Det er derfor behov for i større grad å få dette undersøkt, slik at problemenes omfang blir kvantifisert. Slik dokumentasjon, og økt fokusering på de her aktuelle utfordringene, er viktig med tanke på å få avsatt flere ressurser til området.