Om et trist tilbakeslag

Da han kom til Samferdsel  i 2005, hadde Are Wormnes arbeidet i Aftenposten i 26 år, de fleste av dem med ansvar for bl.a. bil-, motor- og veitrafikkstoffet

AV ARE WORMNES
Illustrasjonsfoto: Børge Sandnes/
ScandinavianStockPhoto

I flere år på rad har det vært oppløftende tall som er blitt presentert, tall som har fortalt om stadig færre som har mistet sine kjære, tall som har vist at trafikksikkerhetsarbeid nytter og at nye biler tar bedre vare på oss enn gamle.

Men i år visste jeg at vi ville få høre om dra­matisk flere trafikkofre i 2013 enn i året før og at noen sen­trale aktører dermed ville løfte sine advarende pekefingre og rette dem mot trafikantene. De foreløpige tallene fra Statistisk sentralbyrå forteller om 188 mennesker som ikke lever mer fordi en ulykke i trafikken ble for voldsom, for brutal.

188 omkomne er 40 flere enn det foreløpige tallet på samme tid i 2012. Det er en stor økning! Det endelige antallet for 2013 vil trolig synke noe når det presenteres i mai en gang, fordi ikke alle som dør i trafikken dør som følge av ulykker. Men det endrer ikke det faktum at 188 mennesker brått ble borte mens de befant seg i trafikken.

Det er selvsagt all mulig grunn til å lete grundig etter svar på spørsmålene som naturlig må stil­les: Hvorfor? Hva var det ved 2013 som gjorde at dette året ble så mye verre enn året før? Da endte det offisielle dødstallet på 145 – etter at det forelø­pige tallet var blitt oppgitt til å være 148.

188 tapte liv er drama­tisk mange flere enn 148 – en økning på 27 prosent er en voldsom påminnelse om at sikkerhet på veiene ikke kom­mer av seg selv. Men det er også grunn til å erkjenne at når tallene i utgangspunktet er små, blir de prosentvise utslagene av tilfel­dige variasjoner, store. Vi må ikke glemme at 2013 blir det tredje beste trafikksikkerhetsåret i moderne tid (etter 1950), målt i hvor mange som mistet livet på veiene våre.

Vi må ikke la de 188 som mistet livet i tra­fikken i 2013 få oss til å glemme at det langsiktige trafikksikkerhetsarbeidet har gjort norske veier til noen av verdens sikreste å fer­des på.

Se på figuren som ledsager denne teksten. Den viser hvor mye risikoen for å dø på norske veier er redusert fra 1970 til 2012 (kilde SSB). Det er en dramatisk reduksjon!

Når jeg sitter her og reflekterer rundt liv og død på denne måten, er det klart jeg blir ydmyk. Og trist. Det er ikke bare de 188 som er rammet, men også familiene og vennende deres, kolleger og arbeidsplasser. Kunne noe vært gjort annerledes, noe som hadde spart noen av disse for det de nå utsettes for? Det kjennes brutalt å skrive om all denne lidelse og sorg som statistikk og trender. Men det er like­vel nødvendig å se på trafikken og dens konse­kvenser i et større perspektiv enn ett år.

Vi kan ikke bygge og regulere oss ut av enhver mulig fare. Så lenge kjøretøyer er i beve­gelse, vil noen av oss som er inni dem, oppå dem eller rundt dem bli skadet, og noen vil dø.

Jeg opplever at vi nå befinner oss i et slags grenseland hvor kampen mot trafikkdøden først og fremst må utkjempes inni hodene på folk. Selvfølgelig må det fortsatt bygges flere midtrekkverk, flere veier må få mykere omgi­velser, veivedlikeholdet må bli bedre – og så videre og så videre.

Men før alle vi som fører alle disse kjøretøy­ene som havner i alle disse ulykkene forstår de mulige konsekvensene av det vi driver med, vil trafikken fortsette å kreve liv.

Likevel er jeg optimist – jeg tror at 2013 var et tilfeldig tilbakeslag og at statistikken for årene som kommer vil vise at trenden fortsetter i ret­ning av at stadig færre vil måtte motta det tra­giske dødsbudskapet etter en trafikkulykke.

comments powered by Disqus