Utenlandske vogntog som sklir rundt på norske vinterveier, er ikke noe nytt fenomen. Men det er nytt at de får lås på hjulene for å forhindre dem i å skli videre. Foto: Statens vegvesen.

Men denne vinteren har i det minste våre myndigheter til en viss grad tatt i bruk noen av de maktmidlene de rår over, og for første gang har vi sett vogntog med solid låste hjul – de får ikke låsen av og tillatelse til å kjøre videre før utstyret for kjøring på norske vinterveier er på plass og eventuelle gebyrer eller bøter er betalt.

Det er oppløftene. Men til tross for større kontrollinnsats, enkelte hjullåser og noen kjøreforbud, har utenlandske vogntog i hopetall også denne vinteren fått skli rundt som Bambi på glattisen til fare for både seg selv og alle oss andre som har noe på vinterveiene å gjøre.

Det skjer til tross for at kravene til dekk og annen vinterutrustning er kraftig skjerpet denne vinteren. Kontrollmyndighetene har også fått flere og kraftigere sanksjonsmuligheter overfor dem som forårsaker ulykker eller problemer. Derfor er det nedslående at jeg så godt som daglig hører om stengte veier og ulykker på grunn av dårlig skodde vogntog, som regel utenlandske.

Jeg var en gang, høsten 1998 for å være presis, så naiv at jeg trodde at jeg med min journalistikk hadde bidratt til at problemet med manglende hjemler for bruk i sammenhenger som disse var løst en gang for alle.

Den gangen jobbet jeg i Aftenposten. Odd Einar Dørum var samferdselsminister, og utenlandske vogntog med dårlige dekk hadde allerede i noen år gjort seg stadig mer ufordelaktig bemerket på vinterveiene. Også den gangen klaget vegvesen og politi over manglende hjemler til å kunne stoppe dem.

I arkivet finner jeg en rekke artikler som jeg skrev høsten 1998. En av titlene lød: «Farlige vogntog lar seg ikke stoppe». Vegvesenets folk på grensestasjonene ville gjerne gripe inn, men kunne ikke fordi det ikke var glatt der kontrollen ble foretatt. Men kravet om handling ble fremmet unisont og meget tydelig fra blant andre lederne i Stortingets samferdselskomite, Trygg Trafikk og Norges Lastebileier-Forbund.

I Vegdirektoratet hadde man til da ikke sett på de dårlig skodde vogntogene som noe stort problem.

– Men problemet er økende etter at EØS-avtalen åpnet for friere konkurranse på transportmarkedet. Og mange av dem som kommer er ukjente med hvilke forhold de kan møte her. Derfor bør vi kanskje se på reglene og hvordan de praktiseres en gang til. Kanskje holder det med en strengere fortolkning, uttalte sjefingeniør Finn Larsstuen til avisen 22. oktober 1998.

Samferdselsminister Odd Einar Dørum reagerte umiddelbart og ba både sitt departement og Vegdirektoratet om umiddelbart å se på hva som kunne gjøres.

– Det ligger innenfor rammen av sunn fornuft at dette skal skje raskt. Det er nå vinteren kommer, sa statsråden i oktober 1998.

Men i desember måtte jeg skrive nok en nedslående artikkel: «Utenlandske vogntog får skli videre på norske veier». Det ville, ifølge Vegdirektoratet, måtte gå både vinter og vår før reglene kunne forandres på grunn av EØS-regler og høringsfrister.

Det fikk minister Dørum til å reagere kontant:

– Gjeldende regelverk skal brukes for det det er verdt, og det skal brukes nå! slo han fast. Og det ble i klare ordelag formidlet til direktoratet.

Allerede dagen etter gikk det ut brev fra direktoratet til vegkontorene med beskjed om hvordan de aktuelle reglene skulle fortolkes.

– Brevet er å oppfatte som en instruks, presiserte sjefingeniør Larsstuen.

I brevet ble kontrollørene instruert om å kontrollere fraktpapirene. Viste disse at bilene skulle ut på strekninger hvor det ifølge værmelding eller vegmeldingssentralenes kunnskap kunne ventes vinterføre, skulle ikke vogntogene slippes videre uten at skikkelig vinterutstyr var på plass.

Stasjonssjef Reidar Moe-Magnussen på Svinesund uttalte lettet:

– En mer presis regel kommer vel kanskje senere, men dette er en god begynnelse (…) Den gir oss hjemmel til å holde igjen kjøretøyer som mangler vinterutstyr, og det er det vi har manglet, sa han til avisen 10. desember 1998.

Da trodde jeg at problemet med de farlige vogntogene var på vei til å bli løst. Nå, 15 år senere, vet jeg at problemet den gangen bare var begynnelsen på et mareritt som ennå ikke har tatt slutt.