Av RUNE ELVIK
Forskningsleder, Transportøkonomisk institutt (TØI).
re@toi.no

Vegdirektør Terje Moe Gustavsen presenterte 18. mars den nasjonale tiltaksplanen for trafikksikkerhet, med 122 tiltak som skal redusere antall drepte og hardt skadde på norske veier med 20 prosent innen 2018. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix.

Den nasjonale tiltaksplanen for å bedre trafikksikkerheten, som flere myndigheter og Trygg Trafikk står bak, ble nylig lagt fram. Denne planen er etter hvert blitt en tradisjon. Det er en omfattende og detaljert plan som beskriver 122 tiltak. Planen tar utgangspunkt i at antall drepte og hardt skadde i 2014 blir 840. I 2012 var tallet 844.

Fram til 2018 ventes tallet på drepte og hardt skadde å øke til 875 dersom ingen tiltak iverksettes. Målet for 2018 er høyst 680 drepte eller hardt skadde. For å nå dette målet, må man gjennomføre tiltak som reduserer antall drepte eller hardt skadde med 195 (fra 875 til 680).

I tiltaksplanen er det beregnet at tiltak på vegnettet kan gi en nedgang i antall drepte eller hardt skadde på 54 (hensyn tatt til virkninger av andre tiltak i planen). Endret trafikantatferd er beregnet å redusere antall drepte eller hardt skadde med 73. Det meste av dette kommer fra bedre overholdelse av fartsgrensene.

De siste årene har farten vist en synkende tendens, og andelen overtredelser er gått ned. Denne tendensen må likevel forsterkes dersom målet i tiltaksplanen skal nås. Det kan ikke utelukkes at dette vil skje, men nøkternt sett bør man vel ikke regne med det uten at politikontroller eller automatisk kontroll trappes opp. For tiden er det usikkert om noen av delene vil bli økt de nærmeste år.

Bidraget fra tiltakene i planen er en nedgang på 127 drepte eller hardt skadde (54 + 73). For å oppnå en nedgang på 195 drepte eller hardt skadde må følgelig andre tiltak eller utviklingstrekk bidra til en nedgang i antall drepte eller hardt skadde på 68. Her setter planen sin lit til sikrere kjøretøy og bedre skadebehandling. Det er ingen tvil om at utviklingen i retning av sikrere kjøretøy vil fortsette. Denne utviklingen har allerede bidratt betydelig til å redusere antall drepte og hardt skadde i trafikken i Norge.

Sett på bakgrunn av utviklingen i perioden 2001–2012, er et bidrag fra sikrere kjøretøy på 68 færre drepte eller hardt skadde i løpet av fem år større enn det hittil har vært, men likevel ikke helt usannsynlig. Utviklingen av nye sikkerhetstiltak på biler går fort nå og kan kanskje bidra sterkere enn den har gjort hittil.

Alt i alt er det derfor ikke umulig at planen kan nå sitt hovedmål. Men noen selvfølge er det ikke. Jeg tror den største usikkerheten er knyttet til overholdelse av fartsgrensene. Jeg tror neppe at det målet som er satt for dette kan nås uten ekstra innsats. Her er planens formuleringer nokså upresise: politiet forplikter seg ikke til noe mer enn å fortsette med det de hittil har gjort. Man finner ingen mer konkret beskrivelse av innsatsnivået. Når det gjelder automatisk strekningskontroll (flere fotobokser som dekker en lengre strekning) lover man ikke annet enn å «vurdere framtidig omfang av tiltaket» (side 62).

Jeg aner at man her tar hensyn til de politiske signaler regjeringen har gitt når det gjelder automatisk trafikkontroll. Det er en selvfølge at byråkratene skal være politisk nøytrale og ikke overprøve den politikk regjeringen vil føre. Som forsker er jeg ikke på samme måte bundet av slike hensyn, men heller ikke jeg ønsker å gå inn i en politisk rolle. Jeg vil derfor ikke anbefale noe, men nøyer meg med å påpeke at det er grunn til å tro at streknings-ATK er et effektivt tiltak. Resten får man lese mellom linjene.