Elbiler er mer energieffektive – særlig i bytrafikk – enn bensin- og dieselbiler. Norge har tilgang til billig og CO2-fri elektrisk kraft og dessuten et avgiftssystem som muliggjør betydelige insentiver til dem som tar i bruk elbiler. En rekke insentiver for å støtte spredning av elbiler er introdusert siden begynnelsen av 90-tallet. Dette er i tråd med forskning som viser at miljøinnovasjoner trenger støtte fra myndighetene når de introduseres i markedet, siden de ofte medfører ekstra kostnader for brukerne.

I COMPETT (Competitive -Electric Town Transport) – som er -samfinansiert av Forskningsrådet, Transnova og Electromobility+pro-grammet – er det gjennomført to spørreundersøkelser i februar 2014 der virkningen og betydningen av insentivene er utforsket. Videre er det spurt om hvordan bilene fungerer i praksis og om holdninger til elektromobilitet.

Undersøkelsene omfattet personer over 18 år med førerkort og tilgang til bil, og ble gjennomført blant 1721 medlemmer i Norsk Elbilforening, noe som representerer åtte prosent av elbileierne i Norge på intervjutidspunktet, samt blant 2241 medlemmer i Norges Automobil-Forbund (NAF).

COMPETT har valgt Oslo-Kongsberg-regionen som studieområde, siden dette er det området i Norge som har høyest elbiltetthet. 542 av elbileierne og alle NAF-medlemmene kom fra Oslo-Kongsberg-regionen.

Resultatene viser at elbileierne er yrkesaktive personer i husholdninger som disponerer mer enn én bil og som har hjemmeboende barn. De bor ofte omkring de store byene. De har lengre utdannelse og høyere inntekt enn gjennomsnittsbefolkningen og likner ellers andre flerbileiere. Figur 1 illustrerer dette, med fordeling etter husholdningsinntekt.

Litt forenklet kan vi si at elbileierne tilhører den delen av befolkningen som har det største transportbehovet i hverdagen. Dette kan illustreres av at elbiler nå kjøres like langt per år som andre nyere biler i Norge.

Elbileierne legger stor vekt på økonomiske faktorer når de velger bil, men også på bilens miljøegenskaper og på at den passer til deres behov (se figur 2). Vi ser også at flere av insentivene – som fritak fra bompenger, lavere engangsavgift, fritak fra MVA og lavere årsavgift – har betydning. Redusert fergetakst, tilgang til å kjøre i kollektivfeltet, gratis bompassering og gratis parkering på offentlige plasser har forskjellig betydning etter hvor en bor, men kan i gjennomsnitt verdsettes til om lag 16 000 kroner per år per elbil ved å kombinere hva de har svart i spørreundersøkelsen med data om kostnader for bompenger og ferger i ulike kommuner.

Tilgang til kollektivfelt verdsettes høyest i Oslo-regionen, der man kan spare opptil 30 minutter på dette, mens lavere fergetakst verdsettes mest på Vestlandet. Medlemmer i Norges Automobil-Forbund (NAF) legger også stor vekt på at en bil svarer til deres behov (72 %) og på kostnader, men har bilens sikkerhet som nummer to på sin prioriteringsliste (63 %). Se figur 2.

Den brede insentivpakken gjør at det blir flere grupper som finner elbiler interessant i Norge enn i andre land, og dette bidrar til den raske introduksjonen av elbiler i Norge sammenlignet med resten av Europa.

Ca. 60 prosent endret ikke sine reisevaner etter elbilkjøpet. Blant de øvrige brukerne er det fra et miljøperspektiv både positive og negative endringer (se figur 3). 67 prosent byttet ut en eller flere bensin- eller dieselbiler da de kjøpte elbil. 28 prosent kjøpte elbilen i tillegg til en annen bil, og 3 prosent kjøpte sin første bil. Det er i de to siste gruppene vi finner flest av dem som nå kjører mer bil. Vi vet ikke hva folk hadde gjort hvis de ikke hadde kjøpt en elbil, f.eks. om endrede reisebehov hadde medført at de hadde kjøpt en vanlig bil. De kan jo ha byttet jobb eller bosted, fått barn som skal transporteres til barnehage eller lignende. Se figur 3.

Bare ca. 20 prosent økte sin samlede forsikrede kjørelengde for alle husholdningens biler når de kjøpte elbil, mens 6 prosent reduserte den.

Undersøkelsen finner en høyere andel rene elbileiere (32 %) enn tidligere studier (se figur 4). Dette reflekterer trolig både teknologisk utvikling – mht. rekkevidde, kjøreegenskaper og størrelse – og redusert pris på nyere elbiler. Andelen er større i Oslo (41 %), der avstanden til viktige reisemål trolig er kortere enn andre steder og der andelen flerbilshusholdninger er lavere enn i resten av landet. De som greier seg med bare elbil har i gjennomsnitt vært elbileiere lenger enn de som har elbil i kombinasjon med konvensjonell bil. Se figur 4.

Elbileiere har ikke store problemer med rekkevidde og lading. I gjennomsnitt er 85 prosent komfortable med å bruke 80 prosent av batteriets kapasitet, og få har opplevd å gå tom for strøm. De fleste lader daglig bilen hjemme (65 prosent) eller på jobben (15 prosent). Vanlig lading på offentlig parkeringsplass brukes ukentlig av ca. 20 prosent, og hurtiglading av 6–7 prosent.

Det er store forskjeller i vurderingen av fordeler og ulemper med elbil mellom de som har erfaring med denne biltypen og de som ikke har det. Mer enn halvparten av medlemmene i Norges Automobil-Forbund (NAF) peker på manglende rekkevidde og dårlig tilgang til ladestasjoner som store ulemper, mens bare ca. 20 prosent av elbileierne mener det samme. Tilsvarende ser ca. 80 prosent av elbileierne lave driftskostnader som en stor fordel, mot bare 20 prosent av NAF-medlemmene. Særlig interessant er at de 30 prosent av NAF-medlemmene som vil vurdere å kjøpe en elbil neste gang gjør omtrent samme vurderinger som elbileierne.

Nesten alle (87 prosent) elbileiere vil kjøpe elbil neste gang, og av samme grunner som de kjøpte bilen, dvs. bedre økonomi ved kjøp (fritak engangsavgift og MVA) og drift (fritak fra bompenger, gratis parkering og redusert fergeavgift), miljøfordeler og at bilen er praktisk for dem, f.eks. fordi de kan spare tid ved å kjøre i kollektivfelt. Mindre enn én prosent sier de ikke vil kjøpe elbil neste gang.

Undersøkelsen støtter opp om innovasjonsstudier som viser at tre forhold er viktige for spredning av miljøteknologi

selve teknologiens egenskaper og muligheter for kontinuerlig forbedring av teknologien med tanke på å møte kundenes behov – og kunnskap om denne

kommunikasjonen av teknologien, der både media og sosiale nettverk har hatt stor betydning

samfunnsmessig støtte i form av ulike insentiver fordi miljøteknologi ofte medfører ekstra kostnader for brukerne

Både elbileiere og potensielle elbilkjøpere er mer teknologisk interessert og har mer kunnskap om elbilens egenskaper enn bileiere som ikke nå kan tenke seg en elbil. Økt kunnskap om elbilteknologi er dermed et mulig grep for å øke markedsandelen. Media har hatt en stor rolle i å gjøre teknologien og produktene kjent, men nå og fremover er det fornøyde elbileiere som har størst betydning for spredningen av elbiler.

En tredjedel av elbileierne har venner som har kjøpt elbil, og ytterligere en tredjedel har venner som vurderer elbilkjøp. Det sosiale nettverkets betydning ser vi også blant NAF-medlemmene som eier vanlige biler. 30 prosent av disse vil vurdere en elbil neste gang de skal kjøpe bil. Blant de NAF-medlemmer som har venner med elbil er andelen høyere (44 prosent).

Norge har prøvd ut en rekke insentiver for å legge til rette for elbiler. Med fortsatt bruk av disse insentivene vil elbilenes markedsandel trolig fortsatt øke.

Referanse

TØI rapport 1329/2014.
Forfattere: Erik Figenbaum, Marika Kolbenstvedt og Beate Elvebakk.
Oslo 2014, 141 sider.