AV ARE WORMNES 

Det er ikke bra å si at 214 trafikkdrepte (foreløpig tall) virker lovende. Men faktum er nå engang at det aldri tidligere i såkalt «moderne tid» har omkommet færre på veiene. Det er også oppløftende at antallet hardt skadde er blitt kraftig redusert med årene.

Dette skyldes selvsagt en langvarig og målbevisst trafikksikkerhetssatsing fra myndighetenes side. Men også en langvarig og målbevisst satsing fra bilprodusentenes side – de lager sikrere biler nå enn før. Vi mener også å ha registrert en holdningsendring blant «folk flest»; sikkerhet er blitt et tema i kjøpsprosessen. Men vi har også merket oss at noen, særlig Utrykningspolitiet og Trygg Trafikk, har hatt lett for, sammen med en del politikere, å fremheve egen innsats når oppløftende ulykkestall skal forklares.

Vi synes at de bør ligge lavt og tale stille i debatten. Oppløftende ulykkestall er et resultat av en kollektiv innsats hvor, ikke minst, den enkelte trafikant har spilt en vesentlig rolle. Det er ikke sant at vi er bøller alle sammen.

Ser vi på de lange trendene, er utviklingen entydig positiv: Uansett hvordan man teller eller måler, er trafikksikkerheten blitt bedre år for år – selvfølgelig med noen kortvarige oppturer og nedturer innimellom, men det sier sitt når Statistisk sentralbyrå kan dokumentere at det i 1970 omkom 560 mennesker på veiene våre, mens 4552 ble hardt skadd.

I fjor, i 2009, var de tilsvarende, foreløpige tallene 214 og 738. Vi må tilbake til 1955 for å finne et lavere antall omkomne personer i trafikken og helt til 1947 for å finne et lavere antall alvorlig skadde, ifølge SSB.

Antallet trafikkulykker i Norge, og konsekvensene av dem, er i internasjonal sammenheng så få og så små at tilfeldigheter kan få store prosentvise utslag. Én alvorlig bussulykke, for eksempel, kunne brakt fjorårstallene opp på 2008-nivå. Vi mener derfor det er vel så viktig å telle antall ulykker som antall skadde og drepte – det er tilfeldig hvor mange som befinner seg i hvert kjøretøy.

I 2009 ble det registrert 6878 personskadeulykker i Norge. Det er nesten 1000 færre enn i 2008 og nesten 1500 færre enn i 2007. Gjennom hele 1990-tallet lå antallet registrerte trafikkulykker med personskade på rundt regnet 8500.

Det har altså også på den fronten vært en betydelig forbedring.

Når fakta forteller om færre ulykker, færre drepte og færre alvorlig skadde, tolker vi det som at «folk flest» oppfører seg stadig bedre i trafikken. Vi har ikke ferske tall for fartsutviklingen på veiene våre, men tall fra 2002–2004 fra Vegdirektoratet viste en stagnasjon eller nedgang i alle skiltede fartssoner, fra 50–100 km/t.

Hvorfor får vi da stort sett bare høre om hvor bekymringsfull utviklingen i trafikken er, om hvor råe og bøllete, hensynsløse og respektløse vi er? Har kanskje enkelte aktører i trafikksikkerhetsarbeidet, som UP og Trygg Trafikk, egeninteresse i å krisemaksimere?