AV ARE WORMNES

Likevel var 2009 et godt trafikksikkerhetsår med bare 212 omkomne på veiene våre, og 2010 tegner til å bli enda mer oppmuntrende. Statistisk sentralbyrås foreløpige tall er oppsummert til 210 drepte, det laveste tallet siden tidlig på 1950-tallet. Også antallet hardt skadde gikk markert ned. Trafikkutviklingen tatt i betraktning ble 2010 dermed det beste året noensinne. Det kan være verdt å minne om virkeligheten for 41 år siden: 1970 er det verste ulykkesåret noensinne, da omkom 560 mennesker på norske veier, og antallet biler var en tredjedel av dagens bilpark, sånn omtrent.

Det er altså all grunn til å rose norske bilister for en fenomenal innsats i 2010. De har aldri vært flinkere til å holde seg selv i skinnet og bilen på veien, for å si det slik. Vi er ikke enig med dem som hevder at trafikken blir stadig tøffere og bilistene mer respektløse i forhold til de lover og regler som gjelder. De store tallene forteller med all mulig tydelighet at det blir stadig sikrere å ferdes på veiene våre. Det er mange årsaker til det, men den alminnelige, ansvarsbevisste kvinne og mann fortjener mye av æren. Likevel er det fortsatt en lang vei å gå før vi kan si oss helt fornøyd med trafikktingenes tilstand.

Vi vet nå, basert på SSBs foreløpige tall, at av de 210 som mistet livet i 2010 var 42 i aldersgruppen 18 til 24 år, og at 33 av disse var unge menn. Vi kan dermed konstatere at en femtedel av de omkomne menn var unge i denne aldersgruppen og at de utgjorde knapt 16 prosent av alle omkomne i 2010. Til sammenligning utgjorde unge kvinner i samme aldersgruppe bare vel 4 prosent av alle de drepte, men nesten 18 prosent av de omkomne kvinnene.

Dette er dystre tall. For, som det fremgår av Fridulv Sagbergs artikkel på side 4 i denne utgaven av Samferdsel, står unge bilførere i aldersgruppen 18–24 år bare for 4 prosent av trafikkarbeidet, men de er innblandet i 22 prosent av dødsulykkene på norske veier. Her er det ikke skilt mellom kjønnene.

De største utfordringene i trafikksikkerhetsarbeidet er dermed relativt lette å identifisere når vi også vet at møte- og utforkjøringsulykker utgjorde hele 73 prosent av alle dødsulykkene i 2009 og trolig omtrent det samme i 2010.

Skal de risikovillige, unge førerne, og vi som møter dem på vår vei, ha større mulighet til å overleve bak rattet, må det settes inn virksomme virkemidler. Overfor den lille gruppen dette dreier seg om, er det ikke mange tiltak som kan være aktuelle. Men noen finnes, og Fridulv Sagberg peker på to av dem: Kjøretrening, mye mer kjøretrening forut for førerprøven og dessuten et førerkort som gir begrensede rettigheter de første årene, for eksempel slik at de unge ikke kan kjøre med passasjerer eller at de ikke får kjøre på visse tider av døgnet, spesielt i helgene.

Vi kan også peke på en tredje mulighet som kan brukes både mot unge og gamle: Dobbelt prikkbelastning på spesielt ulykkesutsatte veistrekninger og tider på døgnet. Dette er tiltak som er prøvet med hell i andre land. Hvorfor ikke også her?

Det å bli en god bilfører er en tidkrevende prosess. Det gjelder å gjøre læretiden så ufarlig som mulig både for «eleven» og dem han eller hun møter på sin ferd gatelangs.